INTERVJU: – Republikanerne er idealistiske kynikere, sier kommentator Thomas Frank (What’s the matter with Kansas?) til Minerva. Han tror Obama vinner stort fordi økonomi er hovedbekymringen i valgkampen, men han tror ikke på “hypen” rundt senatoren.
Tirsdag kan det være slutt på to tiår med Republikansk dominans i amerikansk politikk. Flere og flere snakker om at Reagan-koalisjonen er i ferd med å falle fra hverandre: forretningsfolk, liberalister, kristne og konservative utenrikshauker. Hvis Barack Obama blir valgt blir han ikke bare den første afro-amerikaneren, han blir også den første presidenten som hadde sine formative år etter 70-tallets bitre kulturkonflikter. Journalisten og skribenten Thomas Frank er godt plassert på amerikansk venstreside, inspirert av USAs progressive reformbevegelse på begynnelsen av forrige århundre. Hans hovedtese, gjort kjent i boken om hans hjemstat Kansas, er at den amerikanske høyresiden har fått millioner av arbeiderklassevelgere til å stemme mot sine egne økonomiske interesser ved å gjøre kulturkrigen – abort, kristne verdier, våpen – til hovedsaker. Men i denne valgkampen har økonomiske spørsmål overskygget det meste annet.
Republikanerne har brukt kulturelle spørsmål som abort og kristendom
til å splitte den tradisjonelle arbeiderklassen. – Thomas Frank
Torbjørn Røe Isaksen: I What’s the Matter with Kansas skriver du om hvordan staten Kansas, en gang et av de mest progressive og radikale stedene i USA, i dag er svært anti-liberalt og kristen-konservativt. Hvorfor har det blitt slik?
Thomas Frank: Egentlig går det tilbake til borgerkrigen. Det Republikanske partiet ville frigi slavene, mens Demokratene ganske raskt ble et parti ikke bare for sørstatene, men for arbeiderklassen og immigranter. I Kansas City hvor jeg vokste opp hadde Demokratene en massiv maskin. Franklin Roosevelt var også avgjørende, mange fattige rurale områder gikk over til Demokratene på 30-tallet.
TRI: Men du har også vært opptatt av det kulturelle aspektet, de såkalte kulturkrigene?
TF: Ja, for det er to måter å forstå sosiale klasser på i vårt samfunn. For det første er det klasse som økonomisk plassering, altså arbeiderklasse. For det andre er
det klasse som en kulturell kategori, og i USA handler denne kategorien mye om autensitet. Republikanerne har brukt kulturelle spørsmål som abort og kristendom til å splitte den tradisjonelle arbeiderklassen. En viktig grunn er at de tradisjonelle fagforeningene har forvitret som kulturelle fellesskap.
 |
Thomas Frank |
TRI: Barack Obama hevdet i en tale at folk i små byer er “bitre og tviholder på våpen og religion” fordi de frykter utviklingen. Er den analysen inspirert av din bok om Kansas?
TF: I så fall er det en misforståelse av mitt poeng. Mitt poeng er ikke at folk velger å tviholde på religion og våpen, det er snarere at våpen, abort eller spørsmål om evolusjon er markører for klassetilhørighet som ikke direkte dreier seg om økonomi.
TRI: Kan Barack Obama bli en såkalt president som endrer det politiske landskapet? En ting er hans bakgrunn og at han er svart, men han er også den første presidentkandidaten som hadde sine formative år på 80-tallet, etter Vietnamkrigen og de bitre kulturkampene på 60-tallet?
TF: Jeg er usikker. Jeg har møtt ham, han er brilliant med en magnetisk karisma. Han er også intelligent. Allikevel kjøper jeg ikke “hypen”. Han må ikke bare vinne valget, han må vinne de fire årene etterpå også.
TRI: Din nye bok heter The Wrecking crew: How conservatives rule. Det er en slakt av det Republikanske partiet, de siste tiårene med høyrestyre og de siste åtte årene med Bush.
TF: Ja, boken handler om hva amerikanske konservative faktisk gjør, om hvordan de oppfører seg når de faktisk kommer til makten. Den handler ikke om retorikken deres, men om handlingene deres.
Når kyniske mennesker styrer landet blir også velgerne kyniske.
TRI: P. J. O’Rourke, den amerikanske satirikeren, har sagt at “Republikanerne er partiet som hevder at staten ikke fungerer, og så kommer til makten og beviser det.”
TF: La oss holde oss til det vittige sitatet. Det slående med hykleriet i det Republikanske partiet er at de gjør en dårlig jobb på en rekke områder, orkanen Kathrina, Irak og så videre, og så peker de og sier: Se, staten fungerer ikke. Men de peker på sine egne feil.
Mitt poeng er at denne måten å styre på fostrer en bestemt kynisme. Når kyniske mennesker styrer landet blir også velgerne kyniske, de mister selv troen på at staten kan klare noen oppgaver. Denne kynismen har egentlig røtter tilbake til Watergate i 1974 og den flodbølgen av kynisme som fulgte i kjølvannet. På kort sikt fikk de liberale kreftene større oppslutning, vant i både Kongressen og presidentvalget, men den langsiktige konsekvensen ble valget av Ronald Reagan i 1980.
60-tallet, og særlig krigen i Vietnam, gjorde at mange følte seg sviktet av staten. Det var jo politikerne som løy om krigen, Demokratiske politikere som Lyndon B. Johnson, dermed ble noe av grunnen beredt for Reagans budskap om at staten ikke er løsningen på våre problemer, men selve problemet.
TRI: Du sammenligner Bush´ personell med New Deal-reformatorene. Mener du at det venstresiden kaller den nyliberalistiske agendaen har like store ambisjoner og rekkevidde som New Deal?
TF: De har i hvert fall noe av den samme entusiasmen, eller hadde. Ronald Reagan var en stor tilhenger av Franklin Roosevelt. Ikke bare stemte han på ham, men han tok hans smilende optimisme og flere setninger fra talene hans – for eksempel “rendez vous with destiny”.
TRI: Du beskriver de konservative kreftene i USA som styrt av grådige forretningsinteresser som nærmest lurer vanlige folk med verdier og kulturkrig? Er det en smule nedlatende overfor de verdiene mange amerikanere faktisk har?
TF: Det er mange Republikanere som er nedlatende. De er idealistiske kynikere, og det er greit. Jeg er en slik selv. Mitt poeng er at begge partier styres av folk som er på innsiden, systemets menn og kvinner. Republikanerne har de siste tiårene vært mer effektive enn Demokratene i å få med seg vanlige folk. Du ser det igjen i denne kampanjen gjennom bruken av Joe the plummer.
TRI: Folk på den amerikanske venstresiden, som deg selv, blir av og til beskyldt for å være uamerikanske eller mindre amerikanske enn den patriotiske høyresiden. Så, hva vil du som venstreorientert, si er det beste og verste med USA?
TF: Oi, det er vanskelig å svare på. Jeg er en veldig, veldig patriotisk person. USA er et fantastisk sted, men det er vanskelig å svare nøyaktig. Jeg vokste opp her, jeg elsker hjembyen min, når jeg reiser til Europa føler jeg meg fremmed… men det er kanskje det nærmeste jeg kommer. Hva gjelder det verste er det Irak. Uten tvil.
TRI: Hva mener du er den største europeiske misforståelsen om USA?
TF: Mange europeere tror amerikanere er dumme, og USA kan nok virke dumt på overflaten…underholdningen vår er for eksempel veldig dum. Jeg er en slags kulturkonservativ. Jeg hater amerikanske filmer, jeg verken liker eller forstår fjernsynet vårt…jeg liker rock…jeg liker rødt kjøtt, men mye av kulturen vår er bullshit.
- Torbjørn Røe Isaksen er redaktør i Minerva. Han er for tiden i Washington DC.
- Les også Jan Arild Snoens kritikk av Thomas Frank.
Ahhh – 10 poeng for Thomas Frank. 1 år for seint men likevel…
Neste oppgave : Rapporter om at Michael Connell, Karl Rove’s IT Guru, som IDAG, den herrens dag 3 november, må forklare seg under oath by federal order i OHIO om hvordan Rove og Blackwell (Ohio’s sec of state i 04) fixet seiren til Bush. Mark Crispin Miller er ikke langt unna i New York.
When liberals’ presidential nominees consistently fail to carry Kansas, liberals do not rush to read a book titled “What’s the Matter With Liberals’ Nominees?” No, the book they turned into a bestseller is titled “What’s the Matter With Kansas?” Notice a pattern here?
* “Democrats Vs. Wal-Mart”, Washington Post (14 September 2006)
Jeg vil gjøre oppmerksom på en annen kritikker,nemlig denne:
http://www.vdare.com/roberts/080903_neoconservatives.htm
Etter min mening en innsiktsfull og treffsikker kritikk.
Denne treffer også Hr.Isaksen’s bok om Norske forhold;Høyre om!
Tilleggsteksten sier:For en nykonservatisme,og det er også det som fremstår som hensikten.Ellers er det lite om Konservatisme,annet enn flere henvisninger til Edmund Burke.Men trenger vi virkelig dette?