Så er endelig det amerikanske valget over, og resultatene bekrefter det meningsmålinger har vist de siste ukene: klart flertall til Obama. Dette varsler en ny kurs i amerikansk politikk foruten viktige signaleffekter, både til USAs velgere og omverden.
Historisk valgDette er på mange måter et historisk valg, et valg som signaliserer en klar kursdreining i amerikansk politikk og som gjenspeiler viktige demografiske endringer og endrede holdninger blant den nye generasjonen av velgere. Den store valgdeltagelsen og mobiliseringen av grasrota, både under primærvalgene og selve presidentvalget, er selvsagt også en seier for det amerikanske demokratiet og et klart signal fra velgerne om misnøyen knyttet til politikken de siste åtte årene.
Dette er noe både Amerika-venner, liberalere og folk på venstresiden burde kunne glede seg over. Amerikanske liberalister har, helt siden presidentvalget i 2000, vært kritiske til Bush. Og utviklingen etter 11. september 2001 har bekreftet de verste mistankene. Som den kjente liberalkonservative forfatteren Charles Murray sa 14. oktober i år:
Amerikanske liberalister har, helt siden presidentvalget i 2000, vært kritiske til Bush.
”Det vi har vært vitne til disse siste åtte årene […] innenrikspolitikken har vært en udelt katastrofe […] Det republikanske partiet sluttet å være et instrument for å begrense statsmakten og tok det nærmest på seg å bevise at Lord Acton hadde rett da han sa at ’makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt’.”
Liberal og konservativ kritikk av Bush
Blant de største kritikerne til Bush-administrasjonens politikk, både sikkerhetspolitisk og innenrikspolitisk, er nettopp amerikanske liberalister, slik som den liberale tankesmia Cato-instituttet som gjennom en årrekke har gått til angrep på den sittende administrasjonen. Også innen det republikanske partiet, har vi kunnet observere stor misnøye de siste årene.
Flere av de tradisjonelle konservative kreftene som har vært del av den republikanske koalisjonen, heriblant den konservative tankesmia Heritage Foundation, har lenge forfektet behovet for å temme økningen i statsutgiftene og har derfor stilt seg svært kritiske til den økonomiske politikken under Bush. Et godt eksempel er Bruce Bartlett, en av de økonomiske rådgiverne under Reagan og Bush den eldre, som har skrevet boken Impostor: How George W. Bush Bankrupted America and Betrayed the Reagan Legacy, en tittel som sier det meste om hvordan amerikanske liberalkonservative ser på regjeringstiden til Bush den yngre.
Viktig signaleffekt
Når det gjelder Obama, er hans valgseier viktig og gledelig av mange grunner, ikke minst på grunn av signaleffekten og den symbolske verdien knyttet til hans presidentembete. For det første er det gledelig at USA har fått sin første svarte president. Dette kan gi håp til de av USAs minoritetsgrupper som føler seg marginalisert og forhåpentligvis føre deres politiske holdninger i mer konstruktiv retning. Her skal riktignok Bush-administrasjonen ha ros for å ha åpnet dørene for svarte politikere på nasjonalt toppnivå gjennom sine to afroamerikanske utenriksministere, Condoleezza Rice og Colin Powell.
For det andre har Obama ført en svært profesjonell og vellykket valgkampanje, og han har klart å samle velgere på tvers av etniske skillelinjer og delvis tradisjonelle politiske motsetninger. Også dette kan signalisere en ny generell retning for amerikansk politikk i årene framover.
Når det gjelder resten av verdens syn på USA, og det akutte behovet for å rette opp i internasjonale relasjoner etter åtte katastrofale år med Bush, bør vi være glade for en president som vektlegger dialog, nøktern analyse og ikke minst symbolverdien ved at han er svart, med familiebakgrunn i Kenya, med mellomnavnet Hussein og etternavnet Obama. Dette kan vise seg å bli viktig i Midt-Østen, og europeere ser ut til å kunne endre sitt syn på amerikanske myndigheter. Vi kunne også observere at børsene i Asia steg i dag da valgresultatet ble kjent.
Den siste signaleffekten og en mulig gunstig symbolsk verdi ved Obama, er tilknyttet den pågående finanskrisen og den påbegynnende realøkonomiske krisen i USA. Med en ny regjering på plass fra januar av og med en president som vet å skape oppslutning blant befolkningen, kan dette gi grobunn for sårt trengt optimisme blant innbyggere og markedsaktører i tiden framover.
Retorikk vs faktisk politikk
Når det gjelder substansen i politikken hans, gjenstår det å se hva han faktisk vil gjøre. Obama er utvilsomt en stor retoriker og ”Obama-mania” har klart å skape begeistring blant velgerne som man ikke har sett siden Reagan og Kennedy. Men mange i Europa vil nok bli overrasket over Obama-administrasjonens faktiske politikk. Obama har klart signalisert at han vil fronte USAs sikkerhetspolitiske interesser og er sånn sett en hauk, eller det statsvitere kaller en ”selvhevdende nasjonalist”. Han har gått til valg på å trappe opp krigen i Afghanistan, å sette hardt mot hardt overfor Pakistan og Iran, selv om han også vil prøve på dialog. Og en demokratisk president, spesielt en med lite erfaring, vil nok føle et sterkt behov for å vise at han kan ordne opp.
Når det gjelder innenrikspolitikken, står Obama f.eks. i
helsepolitikken til høyre for norske politiske partier.
Når det gjelder innenrikspolitikken, står Obama f.eks. i helsepolitikken til høyre for norske politiske partier. Når det gjelder skattepolitikken, er han tilhenger av skattekutt, men for de med middels til lav inntekt – og skatteøkning for de med høyest inntekt. Skattekutt er selvsagt bra, og det kan bli nødvendig i den kommende nedgangskonjunkturen.Men den samlede effekten av skattekuttene, også når vi tar med personer med høyere inntekt, bør tilsi en reduksjon for at det skal ha en ekspansiv effekt. Alt i alt, viser analyser at Obamas netto skattekutt fører til en reduksjon, altså en positiv effekt og en tiltrengt ekspansiv stimulans fra myndighetens side – og et nivå i forhold til nasjonalinntekten som ligger under Reagans skatteinntekter.
Når det gjelder bedriftsskatten, må vel både Obama og de siste amerikanske administrasjonene kunne betraktes som sinker, hvis vi sammenligner med Europa. Mens de fleste vesteuropeiske land har kuttet sin bedriftsskatt de siste tiårene, har USA blitt hengende etter. Obama har sagt han vil øke skatten på kapitalinntekt og i hvert fall ikke redusere bedriftsskatten. Det er lite gjennomtenkt, og kan gjøre vondt verre med den økonomiske situasjonen USA er inne i nå.
Faremomenter
Og det er nettopp i tilknytning til den pågående økonomiske krisen i USA, at vi ser de største faremomentene knyttet til Obamas første presidentperiode. Flere har hevdet at Obama kan bli en ny FDR. Men Roosevelts næringsfiendtlige politikk og evige eksperimentering, foruten Hoovers katastrofale handelspolitikk (Smoot-Hawley-tolltariffen) under den store depresjonen på 30-tallet, bør neppe være forbilder for det myndighetene skal foreta seg de nærmeste årene.
Det er nettopp i tilknytning til den pågående økonomiske krisen i USA, at vi
ser de største faremomentene knyttet til Obamas første presidentperiode.
Derfor er det skremmende at Obama har tatt til orde for økt proteksjonisme under valgkampen. Riktignok har den økonomiske sjefsrådgiveren hans avfeid dette som valgflesk, og alle de økonomiske rådgiverne til Obama er tilhengere av frihandel, slik også den ledende økonomen Brad DeLong og andre økonomiske rådgivere var under Clinton-administrasjonen.
Men likevel er farene for økt proteksjonisme klart til stede. Økt arbeidsledighet, innskrenkninger og nedleggelser i næringslivet – ikke minst slik vi har sett i den amerikanske bilindustrien det siste året – vil kunne føre til stadig sterkere krav fra innbyggerne og interessegrupper om at myndighetene ”må gjøre noe”. Og vi har kunnet se en klar dreining i retning av økt proteksjonisme i kongressen de siste årene, spesielt blant demokratene som med gårsdagens valg fikk befestet sitt flertall.
Sikkerhetspolitisk risiko
En slik handelspolitikk vil også raskt kunne skape store sikkerhetspolitiske gnisninger, med tanke på den globaliserte økonomien vi har i dag. På slutten av 1800-tallet ble Tyskland sett som en farlig konkurrent og oppkomling blant de europeiske stormaktene. Spesielt rivaliseringen mellom det tyske keiserriket og det britiske imperiet førte til et stadig mer ustabilt internasjonalt klima, noe som endte opp i første verdenskrig. Også i mellomkrigstiden førte konstant økonomisk krigføring og handelsrestriksjoner til et internasjonalt klima som trakk i retning av en ny verdenskrig.
I dag er det Kina som innehar den internasjonale rollen Tyskland hadde for hundre år siden. Og nettopp her ser vi kanskje de størst faremomentene ved en mer restriktiv amerikansk handelspolitikk spesielt rettet mot Kina. I tillegg har USA og Kina det siste tiåret utviklet et gjensidig økonomisk avhengighetsforhold. Kina har sørget for billigere amerikanske forbruksvarer (jf ”Kinaeffekten”), noe som har muliggjort lavere rente og mer kreditt i USA, og dermed bidratt til den boligboblen vi har sett på 2000-tallet. Videre har Kina (og Japan) finansiert privat og statlig amerikansk gjeld gjennom sitt eksportoverskudd til USA.
En mer proteksjonistisk politikk overfor Kina vil både kunne føre til at de amerikanske statsfinansene kan kollapse samtidig som man kan sette i gang en voldsom nedadgående spiral i den internasjonale handelen, slik Hoovers proteksjonistiske tolltariff i 1930 gjorde. En slik utvikling vil også kunne endre Kinas geopolitiske strategier og innenrikspolitiske utvikling (økt nasjonalisme).
Destruktiv boligpolitikk
Et annet faremoment er at Obama vil videreføre den destruktive boligpolitikken som har blitt ført under Clinton og Bush, en politikk som har bidratt til subprimekrisen og dagens finanskrise. Finansminister Hank Paulson sa i en pressekonferanse for et par uker siden at det underliggende problemet i amerikansk økonomi i dag er fallende boligpriser. Han har derfor beordret de nå nasjonaliserte boligfinansieringsselskapene Fannie Mae og Freddie Mac til å kjøpe opp enda mer råtten gjeld i sekundærmarkedet for boliglån, samt å pakke gjelden inn i nye verdipapirer (”securitization”).
Et annet faremoment er at Obama vil videreføre den destruktive
boligpolitikken som har blitt ført under Clinton og Bush,
Men det grunnleggende problemet i USA er ikke fallende boligpriser, men den overoppheting av bolig- og finansmarkedet vi har sett på 2000-tallet, blant annet forårsaket av finansvirksomheten til nettopp Fannie Mae og Freddie Mac. Løsningen i dag er derfor ikke mer av den samme dårlige medisinen, men å rette opp i den skadelige politikken som har blitt ført. Dette gjelder både pengepolitikken som må strammes inn og de perverse incentiver myndighetene har skapt gjennom boligfinansieringspolitikken fra midten av 90-tallet. Det er dette man nå må ordne opp i.
I denne sammenheng er det skremmende at Obama har støttet opp om nettopp denne boligpolitikken som skulle sørge for at minoritetsgrupper med lav inntekt og uten formue skulle kunne få boliglån, lån de egentlig ikke hadde råd til å betjene. Obama er den største mottageren av kampanjebidrag fra Fannie Mae og Freddie Mac og støtter og blir støttet av blant annet ACORN som er blant de sosialpolitiske aktivistgruppene som har gått i bresjen for den skadelige boligpolitikken som ble satt i gang under Clinton.
Gode rådgivere
Det som gir grunn til optimisme når Obama inntar det Hvite Hus i januar, er at han virker som en person som tenker før han handler, som er analytisk anlagt og som har svært gode rådgivere, både sikkerhetspolitisk og økonomisk. For eksempel har Paul Volcker, USAs kanskje beste sentralbanksjef gjennom tidene og mannen som fikk slutt på inflasjonen på 80-tallet, vært rådgiver for Obama.
Med en stor dose optimisme, kan vi derfor kanskje håpe at Obama vil stramme inn den amerikanske pengepolitikken, redusere statlig og privat gjeld, øke sparingen, redusere spekulasjonen og føre en mer langsiktig og stabil liberalkonservativ makroøkonomisk politikk som vil rette opp i de store nasjonale og internasjonale ubalansene vi har i dag.
Men det motsatte kan også skje. Den økonomiske politikken i krisetider og i demokratiske systemer kan være uforutsigbar. Og den historiske erfaringen fra USAs forrige virkelige store finanskrise, den store depresjonen på 30-tallet da velgere, politikere og interessegrupper også insisterte på at myndighetene ”må gjøre noe”, viser at kriser raskt kan føre politikken i gal retning. Tiden vil vise.
