Selv om finanskrisen styrker venstresiden, er det langt fra umulig å vinne valg for høyresiden. Canada og New Zealand er de ferskeste eksemplene.
I forbindelse med det amerikanske presidentvalget har jeg fremhevet at finanskrisen gjorde oppgaven nesten umulig for McCain. Inntil konkursen i Lehman Brothers var han à jour med Obama, men deretter falt han bratt på meningsmålingene og stabiliserte seg 5-8 prosent bak, noe han aldri klarte å ta igjen. McCain ble rammet dobbelt:
- Økonomisk krise er negativt for det regjerende partiet.
- Kriser med opphav i finanssystemet – den mest kapitalistiske biten av kapitalismen – vil ramme de partiene som forbindes nærmest med dette, nemlig høyresiden.
Siden krisen ble utløst i USA, er det bare å forvente at disse effektene vil være sterkest her. I andre land er det tilsynelatende amerikanske problemer som smitter over, og effekten kan forventes å være mindre. At de hjemlige problemene også har et hjemlig opphav – sjekk Island og vent på hva som kan skje i Spania med landets kjempeboble i byggebransjen, kommer foreløpig i andre rekke.
Etter Lehman Brothers-konkursen 15. september har vi hatt tre viktige valg i industriland. USA er nevnt. I Canada ble den konservative mindretallsregjeringen gjenvalgt med noe økt flertall. Det falsifiserer tilsynelatende teorien. Harpers konservative parti lå godt an på meningsmålingene da valget ble annonsert en drøy uke før finanskollapsen, falt så noe, men hentet seg inn igjen helt på slutten. To faktorer bidro til at de konservative reddet seg. For det første hadde det liberale opposisjonspartiet store problemer med å forsvar sitt forslag om en omfattende karbonskatt, og for det andre gjorde partilederen Dion en svak figur i valgkampen.
På New Zealand ble den relativt markedsvennlige Arbeiderparti-regjeringen kastet, og erstattet med en konservativ regjering. Men også her har dette ligget i kortene lenge, og de konservatives seier ble mindre enn det lå an til tidligere i år, og partiet fikk ikke rent flertall. I dette tilfelle er de to effektene jeg tester også motstridende.
Det samme er utgangspunktet i Norge – en venstreregjering som ligger betydelig etter den borgerlige opposisjonen i meningsmålingene, men som har styrket sin stilling etter finanskrisen. Det norske valget kommer først om ti måneder. Da fremstår trolig krisen mindre som et fenomen knyttet til finansmarkedet, og isteden har den fått effekter i bolig- og arbeidsmarkedet. Det kan bety at venstresidens naturlige fordel vil være nedtonet, og regjeringsulempen kan mer enn oppveie denne.
