Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Å spørre hvem som vant 1. verdenskrig blir som å spørre om hvem som vant tsunamien i 2004.

”In 1914, the West put a gun to its collective head and blew its brains out.”

Dette sitatet av William S. Lind oppsummerer det som skjedde da Europa gikk til krig sommeren 1914. I motsetning til i den andre runden mellom 1939 og 1945, var 1. verdenskrig uten klare skillelinjer mellom de gode og de onde. Den var heller ikke ønsket av lederne blant stormaktene som deltok. Og før krigsutbruddet 1. august var det ingen som kunne ha forestilt seg at flere hundre tusen soldater skulle være døde innen årsskiftet, langt mindre tyve millioner litt over fire år senere.

Krigens ettervirkninger var den russiske revolusjon, depresjonen, Hitler, den andre verdenskrig og den kalde krigen.

Likevel kom krigen. Nedenfor presenteres noen bøker som kan kaste lys over en konflikt som la den gamle verden i ruiner fysisk og kulturelt, men som nå nesten er forsvunnet fra vestens kollektive hukommelse.

Blod, stål, og gjørme
Goodbye to All That
Robert Graves
Penguin Classics 2000 (1929)

Blant de mest kjente øyenvitneskildringene fra krigen er Robert Graves’ Goodbye to All That (1929) og Ernst Jüngers In Stahlgewittern (1920). Engelskmannen Graves meldte seg frivillig ved krigsutbruddet. Han håpet krigen ville vare lenge nok til å få utsatt universitetsstudiene ved Oxford, som skulle starte i oktober. Og i Graves’ erfaringer finner vi igjen alt det man assosierer med første verdenskrig: Gjørmen, stanken og redselen. Vi finner også igjen de mer prosaiske sidene ved krig: kjedsomheten og kameratskapet. Og de som har sett Blackadder Goes Forth (1989) kjenner igjen vanlige soldaters resignasjon og fortvilelse over generalenes tilsynelatende manglende forståelse for hva som faktisk skjer:

”Opposite our trenches a German salient protruded, and the brigadier wanted to ‘bite it off’ in proof of the division’s offensive spirit. Trench soldiers could never understand the Staff’s desire to bite off an enemy salient. It was hardly desirable to be fired at from both flanks; if the Germans had got caught in a salient, our obvious duty was to keep them there as long as they could be persuaded to stay. We concluded that a passion for straight lines, for which headquarters were well known, had dictated this plan, which had no strategic or tactical excuse.”

Graves ble såret under Somme-offensiven i 1916 – så hardt såret at familien hans ved en feiltagelse mottok et telegram om at han var død – og tilbrakte det meste av de siste to årene av krigen i England. Hans venn og kollega Wilfred Owen døde en uke før krigen var over, 4. november 1918. Bitterheten over døde kamerater, og følelsen av krigen som grunnleggende meningsløs, skinner igjennom både i tittelen og boken ellers.

Pro patria mori
The Storm of Steel (In Stahlgewittern)
Ernst Jünger
Penguin Modern Classics 2004 (1920)

Vi finner igjen mye av det samme – særlig gjørmen og stanken – i Ernst Jüngers dagbøker, publisert som In Stahlgewittern, eller The Storm of Steel i den engelske oversettelsen. Likevel er opplevelsen Jünger hadde en helt annen enn den man er vant til å lese om. Den israelske historikeren Martin van Creveld bemerket en gang at for hver desillusjonert og bitter veteran finnes det minst en som aldri klarer å snakke om annet enn ”krigen” resten av livet – ofte til sine yngre slektningers store fortvilelse.

Ernst Jünger hadde riktignok mer å fortelle enn de fleste. Han ble i løpet av krigen såret fjorten ganger, og tildelt både jernkorset av første klasse og Pour le Merite, det tyske imperiets høyeste utmerkelse. Mye i boken kjennes igjen fra Graves eller Intet nytt fra vestfronten, men fokuset hos Jünger er likevel et helt annet. Han liker – elsker – krigen. I forordet til den engelske versjonen av In Stahlgewittern skrev han i 1929 at:

”[t]ime only strengthens my conviction that it was a good and strenuous life, and that war, for all its destructiveness, was an incomparable schooling of the heart. The front-line soldier whose foot came down on the earth so grimly and harshly may claim this at least, that it came down cleanly.”

Mye i boken kjennes igjen fra Graves eller Intet nytt fra vestfronten, men fokuset hos Jünger er likevel et helt annet. Han liker – elsker – krigen.

De som har lest Owens dikt “Dulce et decorum est” (1917) sitter nok igjen med et ganske annet inntrykk av 1. verdenskrig enn at den var ren. Likevel er Jünger og hans bok en viktig kilde hvis man ønsker å forstå krigen og hva som drev dem som kjempet den. ”They don’t make them like that anymore” er vel det som slår en mest når man leser Jüngers memoarer. Det samme kan man kanskje si om hele generasjonen som forsvant i skyttergravene.

How to lose friends and alienate people
Forfatteren av dette essayet fattet først interesse for Jünger da han så et intervju med ham på svensk TV i 1995, i anledning Jüngers hundreårsdag (han ble 102.) Her nevnte Jünger at den store feilen som ble gjort var at Tyskland ikke allierte seg med Storbritannia i årene før krigen. På land kunne Tyskland, som Prøysen i Sjuårskrigen, ha slått hvem som helst alene så lenge de hadde tilgang til forsyninger sjøveien.

The Influence of Sea Power Upon History, 1660-1783
Alfred Tayher Mahan
Dover Publications 1988 (1890)

Hvorfor endte Storbritannia og Tyskland opp på motsatt side i 1. verdenskrig? Noe av svaret finner i den amerikanske admiralen A. T. Mahans bok The Influence of Sea Power Upon History (1890). Boken – som må være en av de mest innflytelsesrike noensinne publisert – argumenterte for at bare den nasjonen med kontroll over havet kunne kontrollere sin egen skjebne. Den gjorde et voldsomt inntrykk på en ung Keiser Wilhelm, og overbeviste ham om at Tyskland måtte bygge en flåte som kunne måles seg med den engelske for at Tyskland skulle få sin rettmessige plass i solen. Resultatet var et meningsløst våpenkappløp mellom Storbritannia og Tyskland som drev britene – som så sent som 1903 vurderte en allianse med Tyskland – inn i ententen med arvefienden Frankrike.

Dette forklarer likevel ikke hvorfor krigen brøt ut. Her må det skilles mellom to typer årsaker: de dypere, strukturelle faktorene, og de tilfeldige, utløsende årsakene.

Winston Churchill, i 1914 marineminister og en av de sentrale personene i den britiske regjeringen, beskrev utbruddet av 1. verdenskrig som uunngåelig, like lite påvirkelig for mennesket som et jordskjelv. Lederne rundt om i Europas hovedsteder gjorde det de følte de måtte, og krigen kom uavhengig av hva intensjonene bak deres handlinger var.

The Fateful Alliance
George F. Kennan
Pantheon 1985

Den amerikanske diplomaten og historikeren George F. Kennan gir i sin bok The Fateful Alliance (1985) Churchill noe rett i denne betraktningen. Etter at Tyskland, mot jernkansleren Bismarcks vilje, hadde insistert på å annektere Alsace-Lorraine i 1871, hadde Tyskland unødvendig skapt en permanent fiende i Frankrike. Og etter at Bismarcks etterfølgere skjøv Russland bort, ble det snart for sent. I 1894 var alliansen mellom Frankrike og Russland et faktum. Tyskland lå fra da av i en så usikker posisjon mellom et hevngjerrig Frankrike og et stadig mektigere Russland, at en europeisk storkrig etter Kennans mening var uunngåelig.

Det er kanskje sant. Det var likevel ikke uunngåelig at krigen skulle starte akkurat sommeren 1914. Det var ikke forutbestemt at den østerrikske tronarvingen skulle besøke Sarajevo i junidagene 1914; at han skulle bli drept nesten tilfeldig av den 20 år gamle Gavrilo Princip; at dette drapet skulle lede til krig mellom Østerrike-Ungarn og Serbia, til russisk mobilisering og til tysk overbevisning at de ikke hadde noe annet valg enn å gå til krig.

Den verste av alle verdener
The Guns of August
Barbara W. Tuchman
Presido Press 2004 (1962)

Det var heller ikke forutbestemt at Tyskland kom til å tape. En av de tingene som slår en når en leser om 1. verdenskrig er hvor nær Tyskland var ved å vinne, både på sommeren 1914 og på våren 1918. Barbara Tuchman, i hennes mesterverk Guns of August (1962) – som tar for seg krigsutbruddet og de første to månedene av krigen – beskriver hvordan Keiser Wilhelm II, i det som bokstavelig talt er tolvte time på kvelden 31. juli, gir ordre om at angrepet på Frankrike skal avbrytes.

For å unngå å invadere Belgia, og dermed trekke Storbritannia med i krigen, skal man gå på defensiven i vest og på offensiven mot Russland i øst, med andre ord helt motsatt av det som har vært den tyske generalstabens plan for en tofrontskrig i to tiår. Likblek klarer forsvarssjefen, Helmut von Moltke den yngre (nevø av den mer kjente og dyktigere Moltke den eldre), å overbevise keiseren om at dette er umulig: Jernbanene har begynt å rulle, mobiliseringen er satt i gang med mål om et angrep i vest, og enhver forsinkelse vil føre til kaos og Tysklands undergang. Keiseren gir etter, og angrepet på Frankrike gjennom Belgia fortsetter som planlagt.

I etterkant er det lett å se at en krig der Tyskland hadde holdt seg på defensiven i vest hadde vært en krig Tyskland nesten garantert hadde vunnet.

Slik ble det ikke. Istedenfor en kort, skarp krig med en klar seierherre fikk man det som kanskje var det verst tenkelige resultatet: En lang krig som fikk Europa til å miste troen på sin egen sivilisasjon og kultur, og hvis ettervirkninger var den russiske revolusjon, depresjonen, Hitler, den andre verdenskrig og den kalde krigen. I tillegg til modernismen i kunsten, funksjonalismen i arkitekturen, sammen med postmodernisme og andre tegn på en kultur i forfall.

Illusjonen om The Great Illusion
Uansett, det er 90 år siden canadieren George Lawrence Price ble krigens siste offer, 10:58, 11. november 1918. Kan en unødvendig krig ingen vil ha skje igjen? Mye taler mot det. I motsetning til i 1914 har vi ikke en samling stormakter rede til å gå til krig i løpet av noen dager. I tillegg har vi atomvåpen, som gjør en storkrig mer irrasjonell enn noensinne.

The Great Illusion
Av Norman Angell
Cosimo Classics 2007 (1909)

Som en advarsel til vår egen tid kan det likevel til sist være verdt å se hen til Sir Norman Angells bok The Great Illusion (1909). Barbara Tuchman skrev om denne at

“[The Great Illusion] proved that war had become vain. By impressive example and incontrovertible argument Angell showed that in the present financial and economic interdependence of nations, the victor would suffer equally with the vanquished; therefore war had become unprofitable; therefore no nation would be so foolish as to start one.”

Angell hadde selvsagt rett i at seierherrene i moderne kriger led like mye som de beseirede. Men han overvurderte menneskets evne til å handle rasjonelt. Krigen kom uansett.

• Magnus Thue (f. 1980) er redaksjonssekretær i Minerva.