FINANSKRISEN: Blant de mange forslag som i disse dager blir fremmet for å forbedre det internasjonale finanssystemet, er ideen om et nytt Bretton Woods. Men var virkelig dette systemet så velfungerende og stabilt som mange vil ha det til?
Lørdag 15. november møttes lederne for G20-landene, de tyve største og viktigste økonomiene i verden, i Washington for å diskutere mottiltak i forbindelse med finanskrisen. Blant disse er en større grad av koordinering av motsyklisk finans- og pengepolitikk. På dagsorden var også tanker om et mer harmonisert reguleringsregime med et mulig internasjonalt tilsynsorgan.
Er denne skapningen fra andre verdenskrig virkelig noe som bør etterlignes i dag?
Dette kan minne om da lederne for ”den frie verden” møttes i USA under andre verdenskrig for å forhandle fram et nytt internasjonalt finans- og pengesystem som skulle sikre stabilitet etter krigen. Resultatet var Bretton Woods og de to internasjonale institusjonene Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).
Dagen før G20-møtet, gikk BBC World og den britiske økonomen og faghistorikeren Robert Skidelsky ut og hevdet at det verden trenger nå er et nytt Bretton Woods for å skape internasjonal stabilitet og motvirke framtidige finanskriser. Men er denne skapningen fra andre verdenskrig virkelig noe som bør etterlignes i dag?
Hva var Bretton Woods?
Bretton Woods er navnet på det internasjonale finans- og pengesystemet som ble forhandlet fram under en konferanse i Bretton Woods, New Hampshire i 1944. Blant initiativtagerne og hovedarkitektene bak avtalen, var den kjente britiske økonomen John Maynard Keynes.
Bretton Woods etablerte et internasjonalt pengesystem basert på et fastkursregime der valutaene til deltagerlandene var knyttet til dollaren som igjen var knyttet til gull. Dette kan derfor kalles en dollar-gull-standard eller ”gold-exchange standard”, noe som ikke må forveksles med den klassiske gullstandarden vi hadde fram til første verdenskrig.
Blant initiativtagerne og hovedarkitektene bak avtalen, var
den kjente britiske økonomen John Maynard Keynes.
Systemet gikk overende på begynnelsen av 70-tallet da Nixon suspenderte den amerikanske gullinnløsningen vis a vis utlandet. (Den interne gullinnløsningen vis a vis landets egne innbyggere ble avløst allerede i 1933 av Roosevelt.) Hovedgrunnen til at det gikk overende var den eksplosive økningen i amerikanske statsutgifter i tilknytning til Vietnam-krigen og det omfattende sosialpolitiske programmet, ”The Great Society”, satt i gang under Nixons forgjenger, Lyndon B. Johnson, og trappet opp av Nixon selv.
John Maynard Keynes (til høyre) i samtale med Harry Dexter White (fra det amerikanske finansdepartementet) under Bretton Woods-konferansen i 1944
Et nytt Bretton Woods?
Selv om Bretton Woods-systemet gikk i oppløsning etter 1968 og ble endelig avviklet i 1971-73, besto de institusjoner som hadde vært forbundet med systemet, verdensbanken og det internasjonale pengefondet (IMF).
Flere kjente økonomer har tidligere tatt til orde for å reformere disse institusjonene for slik å rette opp i internasjonale ubalanser og hjelpe de fattige utviklingslandene. Dette er et hovedargument i bestselgeren Globalization and Its Discontents skrevet av den amerikanske økonomen og nobelprisvinneren Joseph Stiglitz.
I forbindelse med finanskrisen, ser vi nå forslag om konstruksjonen av et nytt internasjonalt system a la det Keynes la grunnen for i 1944. Den britiske økonomen og kjente Keynes-biografen Lord Robert Skidelsky mener vi trenger et nytt Bretton Woods for å skape stabilitet i det internasjonale finanssystemet. Han viser til alle kriser vi har hatt siden dette systemet ble avviklet på 70-tallet.
Robert Skidelsky: “Vi trenger et nytt Bretton Woods.”
Historisk skivebom
Men dette er å snu historiske realiteter på hodet. For det første begynte ikke Bretton Woods å operere for fullt i Europa før i 1958, da det avløste den europeiske betalingsunionen (EPU). Og systemet slo sprekker allerede på slutten av 60-tallet, knapt ti år etter, før det ble helt avviklet under Richard Nixon et par år senere.
For det andre er de kriser vi har sett de siste to tiårene av 1900-tallet gjerne vært forbundet med land som har hatt fastkursregimer, slik man hadde under Bretton Woods. Blant disse finner vi den britiske valutakrisen i 1992 og tilsvarende kriser i andre europeiske land med faste valutakurser; den asiatiske finanskrisen (1997-98) der land som Thailand hadde bundet valutaen sin opp mot dollar; krisen i Argentina som også hadde knyttet valutaen sin opp mot dollar.
De kriser vi har sett de siste to tiårene av 1900-tallet har
vært forbundet med land som har hatt fastkursregimer.
Fastkursregimer er en form for priskontroll av valutaen. Og i likhet med all annen prisregulering vil en verdsetting som enten ligger over eller under den frie markedsprisen føre til store ubalanser. Det er derfor de industrialiserte landene i dag har flytende kurser, der prisen på egen valuta bestemmes ut fra tilbud og etterspørsel i markedet.
Kun to pengesystemer som fungerer
Historisk erfaring og økonomisk teori viser oss at det er to typer internasjonale pengesystemer som fungerer. Det ene er flytende kurser, slik Milton Friedman var talsmann for før dette ble en amerikansk og vesteuropeisk realitet.
Det andre systemet er en internasjonal gullstandard, slik vi hadde fram til 1914 og slik Hayek og Mises tok til orde for – og i dag kongressmann Ron Paul. I et slikt system finnes det kun én valuta, gull. Pengeenhetene til ulike land er dermed ulike vektenheter av gull. Et slikt system sikrer selvregulerende mekanismer for internasjonal kapital- og vareflyt og derfor en stor grad av stabilitet, hvis det får lov til å virke slik det skal.
Det verste man kan ha er kombinasjonen av fri internasjonal kapitalflyt og fastkursregime. Da Bretton Woods ble opprettet ble det innført streng nasjonal kontroll med kapitalflyten. Men da globaliseringen tok fart igjen på 60- og 70-tallet ble denne kontrollen gradvis faset ut, noe som undergravde fastkursregimet knyttet til Bretton Woods og alle senere fastkursregimer.
Bretton Woods la grunnen for den store inflasjonen og krisen på 70-tallet
Det andre store ankepunktet mot Bretton Woods-systemet var at det la grunnen for den voldsomme inflasjonen som utviklet seg fra slutten av 60-tallet og utover på 70-tallet. Fordi dette var en gull-dollar-standard kunne USA for en viss tid inflatere sin egen valuta og eksportere inflasjonen til andre land.
Fordi de andre landene i systemet brukte dollar som sin valutareserve, kunne de inflatere på toppen av dollar. En slik inflasjonspolitikk ville ha vært umulig under en gullstandard fordi det ville ha ført til at landet som inflaterte mistet gull og såkalte betalingsbalansekriser. Men en gull-dollar-standard eller ”gold-exchange standard” virker på motsatt måte: ankerlandet kan inflatere og de andre landene inflaterer på toppen av dette igjen.
Resultatet ble det økonomer og økonomiske historikere kaller ”den store inflasjonen”. Men til slutt gikk amerikanerne for langt og visse deltagerland, spesielt Frankrike, krevde å veksle inn deler av sine dollarreserver i gull. Dermed blødde USA gull i store mengder, og Nixon så seg til slutt nødt til å stenge det såkalte ”gullvinduet”, med andre ord å suspendere den internasjonale gullinnløsningen.
Hva er problemet med dagens system?
Dagens internasjonale finans- og pengesystem blant de industrialiserte landene (OECD) har vært relativt velfungerende. Flytende valutaer sørger for at man ikke får ubalanser og valutakriser, og fri flyt av kapital sørger for at investeringer finner veien dit de er mest lønnsomme.
Likevel er det problemer knyttet til dagens situasjon. Med den høye graden av globalisering vi ser i dag og med den enorme internasjonale kapitalflyten, kan ubalanser i ett land fort spre seg gjennom det globale finanssystemet til andre land.
Derfor er det viktig at alle land, spesielt de største aktørene slik som USA, Kina, Eurosonen og Japan, fører en økonomisk politikk og et reguleringsregime på nasjonalt nivå som virker stabiliserende på økonomien. Dette har man ikke gjort i USA. Og det er først og fremst her man må rette opp i ting, spesielt den løsslupne pengepolitikken, inngrepene i boligfinansieringsmarkedet, skadelige bokføringsregler, dårlig tilsyn med deler av finansnæringen og det store underskuddet på driftsbalansen.
Det er først og fremst i USA man må rette opp i ting.
Men det er også internasjonale problemer knyttet til de land som på nasjonalt nivå har et overregulert og politisert finansvesen kombinert med fastkursregimer og ustabil pengepolitikk. Dette gjelder spesielt ”emerging markets”, slik vi så under finanskrisen i Asia, og utviklingsland. Og denne formen for politikk er svært ustabil hvis det kombineres med internasjonale frie kapitalstrømmer, slik vi har sett mange eksempler på de siste 30 årene.
Keynes gått ut på dato
Og det er i denne sammenheng at Keynes neppe bør være noe forbilde for dagens løsninger. Han skrev i en tid preget av økonomisk nasjonalisme, proteksjonisme og depresjon. Han var oppegående nok til å reversere sitt syn på internasjonal handel da han skjønte at mellomkrigstidens proteksjonisme var et hovedbidrag til de faktorer som utløste andre verdenskrig. Et mål med Bretton Woods var derfor å finne et system som sikret en høy grad av internasjonalt økonomisk samkvem medlemslandene i mellom.
Men Keynes mente hovedårsaken til den store depresjonen var et irrasjonelt finansmarked med investorer styrt av dyriske drifter (”animal spirits”). Hans løsning var derfor at staten skulle ta langt større kontroll over investeringskapitalen og kapitalstrømmene. Disse tankene ble nedfelt i Bretton Woods-systemet, som delvis var basert på at nasjonale myndigheter skulle kontrollere den internasjonale kapitalflyten.
I dagens globaliserte verden og med tanke på hvor viktig den internasjonale kapitalstrømmen er, synes tanken om å gå tilbake til kraftige kapitalkontroller lite fornuftig og lite realistisk. Dette er blodomløpet i den globale økonomien og ikke minst en viktig ingrediens i den formidable veksten vi har sett de siste tretti årene.
Keynes tok også feil i sin analyse. Fram til første verdenskrig virket kapitalstrømmene stabiliserende ved økonomiske kriser, fordi alle visste at myndighetene ville føre en ansvarlig politikk for å rette opp i ubalansene. Etter første verdenskrig har kapitalstrømmene hatt en tendens til å virke destabiliserende, fordi man har forventet at myndighetene vil devaluere framfor å stramme inn. Kapitalflyten er med andre ord et symptom på underliggende problemer i den nasjonale økonomiske politikken som føres i de land som opplever kapitalflukt, slik vi også så under finanskrisen i Asia.
- Marius Gustavson er masterstudent i historie ved UiO
Totalt clueless.
Google Luigi Zingales AND cramdown OR plan B.
Så enkelt var det.
Et godt, gammeldags etisk råd som det sekulære og ateistiske samfunn ikke vil høre snakk om er nettopp kristen-samfunnets bærekraft. Det må en DYP ETISK MORAL grunnet i kristen tenkning som må ligge i bunnen av ENHVER SAK som omhandler samfunnets ve og vel, ellers får vi se følgene av mangelen på dette – finanskrisen. Særlig nå i disse tider. Det hjelper ikke om du kommer opp med den mest beleste og belærde professor eller økonomi/finans-ekspert hvis vedkommende ikke har lagt til grunn DEN ETISKE siden ved ALLE SIDER AV temaene økonomi og finans. Den kristne etikken har lagt grunnlag for ET BÆREKRAFTIG SAMFUNN i tusener av år. Den har vist å holde stikk både i gode og dårlige tider. Selv JEG lever i beste økonomiske velgående ved min kristen-tenkning. Den legger FØRINGENE også for min økonomiske tenkning. Men hva nytter det å diskutere kristen etikk for et sekularisert og ateistisk samfunn. Men da kommer vi heller ikke videre. Jeg TROR ikke verken Bretton Woods eller andre eksperter eller tenkere. KUN de som har den etiske ånd og moral hentet fra kristen tenkning. Joda, sjarlataner har det også vært innen kristen-samfunnet, men de blir fort gjennomskuet og felt. Tro ikke annet. Det må være DYBDE i tenkningen, ellers blir det bare en flau vind som blåser hit og dit uten feste i noe, og det er det vi har sett foran øynene våre. Bare dette med å kjøpe opp såkalt “råtne” lån, som ikke har hold i NOEN sikkerhet. Nei og nei og nei. Og disse kaller seg eksperter…….!!! Å Herre Gud – hjeeeellllpppp
Gustavson,
jeg tilbrakte helga med å se noen videoer på Google av folk som ser ut til å tilhøre den østerriske økonomiske skole og som er overbevist om at gull (og sølv) er underpriset, og at de skal mye opp når folket skjønner dette. Dette må igjen ses på bakgrunn av at dollaren er kraftig overvurdert, slik de ser det.
USAs Fed skal visstnok skape langt mer penger enn det er økonomisk vekst (men økonomien i fjor vokste med 3,9 % økte pengemengden med 13,5 %).
Hva tror du om dollaren og gull og østerriks økonomi?
I Norge er det Hans Lysglimt i Farmann som fronter dette synet.
T. Born, jeg håper du tuller, men jeg tror det ikke.
Hei Bante,
kan du sende meg linkene? Jeg er tilhenger av østerriksk økonomi og mener østerrikerne har et mer korrekt syn på penger og bobler/krakk enn andre makroøkonomiske skoler. Se tidligere artikler jeg har lagt ut her på Minerva:
SOROS TAR FEIL
http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3020&id=3101200811274731974&magasin=ja
HVA SLAGS PENGEPOLITIKK ER ØNSKELIG?
http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3020&id=151020081037259829&magasin=ja
og mer om finanskrisen…
POLITISK KAKOFONI
http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3020&id=0810200809383510125&magasin=ja
FINANSMINISTERENS SKREMMEBILDE
http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3020&id=2609200811325914880&magasin=ja
Jeg tror en 100 prosent gullstandard (noe som aldri har eksistert) er et system som er ganske velfungerende og stabilt, men at dette i dag er urealistisk å få gjennomslag for. Derfor bør vi heller konsentrere oss om å forbedre dagens pengepolitikk ved å trekke inn østerrikske innsikter i penger og konunkturer.
Marius,
hvis du søker på Mike Maloney på Google video, så ser finner du mange videoer. Hans bedrift er å finne på http://www.goldsilver.com
Dette er altså folk som er inspirert av østerrikerne og som søker å tjene penger på gull og sølv bonanzaen de forvente ganske snart. De siste årene har de tjent fine penger på verdistigningen på gull. Men det de foventer er mye mer.
Siden jeg har svidd meg på børsen, og føler et behov for å hedge, samt at jeg liker meningsminoiteter med meniningers mot, så inteesserte jeg meg for dette.
Nå reiser jeg vekk et sted uten aviser, tv og internett noen uker. Får håpe at ikke verden har gått åt skogen til da:)