Vi vil inn i EU, ja, men hva vil vi der?
“Når Island nå rasler med EU-sablene, ser det grimt ut for lille Norge, både i fiskerikonflikten og ellers. Derfor bør både fiskere og nordmenn flest tenke nytt når det gjelder EU.” - Omtrent slik kan en oppsummere Erna Solbergs forsøk på å få nordmenn til å revurdere sitt standpunkt i EU-saken. Selv om det er bra at EU settes på dagsorden igjen, er måten det gjøres på egentlig kontraproduktiv. Hvorfor det?
Spesielt tanken på at EØS-avtalen mister sin betydning er såpass skremmende at det er god grunn til å tenke godt igjennom muligheten for et norsk EU-medlemskap. Likevel, til tross for at en kan få noe mer gehør for slik argumentasjonen i krisetider som nå, tviler jeg på at en befolkning som blir tutet ørene fulle med hvor rike de er, tror noe på at vi må gi fra oss suverenitet for ikke å havne på fattigkassa.
Viktigere enn denne tvilen for min reserverte holdning, er imidlertid det faktum at jeg ikke mener det norske folk skal skremmes inn i EU. Tenk deg vår første entré: ’Ja, ja, vi har vel ikke noe annet valg, da’ sa Ola Nordmann og ruslet med lua i hånden og bøyd hode inn i Brussel-kontorene. Der skulle han sitte som om i fengsel sine dager til ende. Dersom dette er nordmenns holdning til EU ser det grimt ut for vår fremtid som unionsmedlem. For ved å presentere EU som en siste utvei, gir man EU-motstanderne rett i at EU egentlig er et onde. Ved å gå inn med lua i hånden bekrefter vi alle rykter om at EU er noe vi må tåle for å verne om våre interesser – slik vi har tålt EØS for å verne om de samme interessene.
Nå kan man riktignok ikke si at de som lenge har kjempet aktivt for et norsk EU-medlemskap kun ser EU som en siste utvei tatt i betraktning den situasjonen vi nå befinner oss i. Men nettopp derfor er det fra dem jeg savner en retorikk som ikke bare (selv om det også er viktig) går på hvor nødvendig det er med EU-medlemskap for å sikre norsk eksports konkurransevilkår.
Hva vil Norge?
Det jeg savner er å legge for dagen en bevisst positiv retorikk om mulighetene i EU. Hva kan Norge få til i EU av god politikk? Hva vil vi at EU skal være og hvordan kan vi forme unionen slik? Vi som ønsker at Norge skal bekrefte sin plass i Europa og våge å ta del i den europeiske kulturkrets, i stedet for å sitte her oppe i nord og kokelure, må finne ut av hva vi egentlig vil med EU. Det må vi gjøre før vi eventuelt søker om nytt medlemskap. Ja til EU driver med slikt, men det er ikke dem vi stemmer på i Stortingsvalget. Det er heller ikke en ideologisk ensartet gruppe – langt derifra. Heri ligger derfor utfordringen til de norske ja-partier, og da spesielt til Høyre. For EU er ikke perfekt. Det er ikke våre drømmers mål. På mange måter representerer EU noe vi som konservative ikke liker – overstyring, maktforskyvning bort fra lokaldemokratiet, gjennomregulering av samfunnet. Slik sett kan konservatismens håndbok også brukes som et anti-EU- manifest. Dette er også noe vi må være ærlige på. Hvordan skal vi takle dette, og viktigere, hvordan skal vi snu det negative til et positivt politisk prosjekt, fundert på en prinsipiell politisk holdning?
Forskjellen på den konservative ja-siden og en reaksjonær nei-side er at den første vet at verden endres og at vi må endres med den. Det går ikke an å stanse opp og hoppe av, vi må forme fremtiden slik vi vil ha den. Men hvordan var det vi ville ha den igjen?
- Eva Kristin Urestad Pedersen er student, og bl.a. tidligere formann i DKSF
Jeg stemmer aldri Høyre så lenge de vil ha oss inn i den byråkratiske hengemyren EU – ser heller at vi melder oss ut av EØS. Er sterkt i favør av selvstendighet og maktfordeling.
Jeg må si meg enig med Fluffyulv her. At Høyre og Urestad Pedersen ønsker Norge inn i en situasjon der ca. 75 prosent av lovene har sitt opphav i Brussel og en ikke-folkevalgt EU-kommisjon, er for meg vanskelig å forstå. Det blir nok Venstre eller Kystpartiet på meg i 2009.
“Jeg må si meg enig med Fluffyulv her. At Høyre og Urestad Pedersen ønsker Norge inn i en situasjon der ca. 75 prosent av lovene har sitt opphav i Brussel og en ikke-folkevalgt EU-kommisjon.”
Det stemmer at EU har et demokratisk underskudd, men man trenger heller ikke overdrive det. Kommisjonen er ikke folkevalgt, men må godkjennes av et folkevalgt Europaparlament, som utøver direkte innflytelse på den prosessen. Det er imidlertid grunn til å håpe at forholdet mellom kommisjonen og EP i fremtiden stadig nærmer seg et vanlig forhold mellom utøvende og lovgivende makt.
Som du vet må også lovene godkjennes av alle landene og i økende grad Europaparlamente. Det er altså ikke slik at det sitter en gjeng EU-byråkrater i Brussel og pønsker ut lovgivning akkurat som de vil.
Og samtidig som EU kanskje har ført til “overstyring, maktforskyvning bort fra lokaldemokratiet, gjennomregulering av samfunnet”, har det jo også medført vanvittig mye mindre regulering på det meste som har med transnasjonale transaksjoner å gjøre. Det være seg for personer, varer, penger og nå tjenester. Verden er ikke alltid så svart/hvitt.
Personlig har jeg bare ett problem med en ny EU-prosess nå, og det er at det ikke er sikkert vi vet hva slags EU vi er ment å vurdere medlemskap i. Etter at Frankrike og Nederland i første omgang og dernest Irland i andre omgang har senket forsøk på å gjøre EU mer union-aktig, hadde det vært greit om EUs politiske ledelse klarte å finne en form som det var oppslutning for. Før vi skulle vurdere ja eller nei.
Jeg hadde nok stemt ja slik det er nå også, men det er litt urimelig å skulle ta stilling til noe så uklart som hva EU er om noen år.