TEMA: Høyresidens reformer - På Minervas og Civitas frokostmøte, der Minerva nr 4-08 ble lansert, fikk man høre interessante innlegg fra politisk redaktør i Svenska Dagbladet PJ Anders Linder, Minervas redaktør Torbjørn Røe Isaksen og kommentator i Dagens Næringsliv Kjetil Wiedswang.
PJ Anders Linder mente at den borgerlige Alliansen i Sverige er preget av både fremgang og skuffelse. På pluss-siden var det særlig samholdet på høyresiden som 
var viktig. Alliansen i Sverige har fått ting gjort – mye er blitt gjort på kort tid. Alliansen har fått gjennomført en tøff arbeidsmarkedslinje, der arbeidsinnsats belønnes, mens det å være langtidsledig er mindre lukrativt. Ledighetstrygden etter 200 dager senkes, og senkes enda mer etter ytterligere 100 dager.
var viktig. Alliansen i Sverige har fått ting gjort – mye er blitt gjort på kort tid. Alliansen har fått gjennomført en tøff arbeidsmarkedslinje, der arbeidsinnsats belønnes, mens det å være langtidsledig er mindre lukrativt. Ledighetstrygden etter 200 dager senkes, og senkes enda mer etter ytterligere 100 dager. I tillegg har man fått gjennomført store skattesenkninger på arbeidsinntekter. Totalt er disse skattelettene på rundt 70 milliarder kroner. For en skattebetaler med normal inntekt har dette betydd mellom 1000 og 1500 kr i skattelette pr måned.
Konkurranseutsetting, og dermed økt valgfrihet i velferdssektoren er også blitt ytterligere forsterket, og det er nå lovfestet at det skal være mulig for brukerne av en rekke velferdstjenester å velge mellom ulike tilbud.
Innvandring har også vært en viktig sak for alliansen. Her er det gjennomført en praktisk liberalisering i forhold til arbeidsinnvandring, mens man har strammet inn på familegjenforeninger. Med andre ord en politikk preget av ”både liberalisme og stramhet”.
Skuffelser: Alliansen har opplevd nedgang i oppslutning, og har fått negativ respons på mye av politikken sin. Dette skyldes nok særlig at for mange av de ”nye velgerne” til Alliansen var det viktigste å få fjernet Göran Persson.
Folk var ikke forberedt på at reformene i
valgmanifestet faktisk skulle gjennomføres.
Men Alliansen har fremstått som et troverdig alternativ. De har klart å holde sammen, i motsetning til venstresiden i Sverige, som er splittet. Samtidig sliter politikerne med at folket oppfatter mandatet Alliansen er tildelt annerledes enn politikerne gjør. Folk var ikke forberedt på at reformene i valgmanifestet faktisk skulle gjennomføres.
Det man ikke har vært god til er å holde liv i retorikken, og snakke om hvorfor man faktisk gjør ting. Man har ”glemt” de logiske og ideologiske argumentene. Med andre ord må man ha både substans og retorikk.
Et annet viktig moment er at ”Nya Moderaterna” i sin iver etter å skaffe seg nye velgere, også frastøtte seg mange av kjernevelgerne. Nærmere en halv million borgerlige velgere er nå blitt sofavelgere fordi de føler seg sviktet av de borgerlige. Dette gjelder særlig på det forsvarspolitiske området, men også i saken om offentlig avlytting, den såkalte FRA-lagen mener mange at de borgerlige sviktet.
DNs Kjetil Wiedswang åpnet med å bemerke at politikere som oftest lover mye i valgkampen, men gjør lite når de kommer til makten. I Sverige var faktisk det 
motsatte tilfelle. Forhåpentligvis vil flere av Alliansens reformer vise seg å være irreversible. Å gå til valg på å øke skattene vil sannsynligvis være lite populært.
motsatte tilfelle. Forhåpentligvis vil flere av Alliansens reformer vise seg å være irreversible. Å gå til valg på å øke skattene vil sannsynligvis være lite populært.I Danmark er særlig kommunereformen imponerende. Her er antallet kommuner redusert fra 271 til 98. Mye av det som er gjort i dansk politikk er nok takket være Anders Fogh Rasmusens personlighet. Han inngir tillit og styringskompetanse, og klarer å få gjennom problematiske ting, som for eksempel støtte til krigen i Irak – en krig som ikke har støtte i folket. Han klarer også å håndtere et regjeringssamarbeid med et såpass ytterliggående (og for svært mange problematisk) parti som Dansk Folkeparti.
Finland er et annet land med borgerlig regjering, men Finland er noe for seg selv. Som vanlig havner konservative politikere i sex-skandaler. “Det er ikke like friskt som i min tid i England på tidlig 90-tall, men den finske utenriksministeren har sendt over 200 sms’er til en ”eksotisk danserinne”. Det vi kan lære av slikt er: Ikke gjør det!”
Wiedswang mente også at vi ikke hadde noe særlig å lære av Island. “Island er jo befolket av nordmenn som begynte å klage allerede under Harald Hårfagre… på mange måter fremstår islendingen som en ur-senterpartist. Hvis Norge skulle finne på å velge Lundteigen til statsminister og Vidar Kleppe som finansminister, så ville vi kanskje begynne å ligne mer på Island vi også. Det vi bør gjøre etter å ha sett på det islandske tilfellet er å løpe hjem og lese Adam Smith. Kapitalismen er for bra og viktig til å kunne overlates til kapitalistene.
Det vi bør gjøre etter å ha sett på det islandske
tilfellet er å løpe hjem og lese Adam Smith.
I det hele tatt er det vanskelig å se hva Norge kan lære av andre land, ikke minst på grunn av vårt spesielle EU-forhold, der splittelsene krysser alle partilinjer. Og Siv Jensens petroleums-populisme er ytterligere en kompliserende faktor.
Minervas Torbjørn Røe Isaksen åpnet med å fastslå at vi ikke kom til å se noe lignende den svenske Alliansen i Norge i tiden før valget. Han mente likevel at det 
kan finnes en form for fellesborgerlig ideologi – utfordringen er å få utformet denne til en praktisk plattform. Man må også stille seg spørsmålet ”hva vil vi med makten?”
kan finnes en form for fellesborgerlig ideologi – utfordringen er å få utformet denne til en praktisk plattform. Man må også stille seg spørsmålet ”hva vil vi med makten?” Både Sverige og Danmark er interessante i så måte. Sverige har gjennomført reformer raskt, mens Danmark har lagt seg på en sentrumslinje. Danske Venstre har for eksempel aldri lovet skatteletter, kun skattefrys. Dette har gjort det mulig for Venstre og de andre borgerlige partiene å komme på banen på en rekke andre områder. Det danske politiske debattklimaet er helt annerledes nå enn det var før.
Norske politikere må også spørre seg hva velgerne faktisk er opptatt av. I dagens krisesituasjon vil antagelig velgerne være opptatt av andre saker enn tidligere. Kanskje vi vil oppleve at valgåret blir et ”Statens år”, der tilliten til staten og reguleringene vil være av stor betydning? Folk vil bli mer opptatt av trygghet, og stole mer på staten som velferdsyter. Den litt naive globaliseringsoptimismen mange hadde på 90-tallet er det mindre gehør for. Det er heller ikke lenger slik at ”alle” skjønner at private løsninger er best, og entusiasmen for individualisme og valgfrihet vil bli lavere. Dette er faktorer som kan gjøre det vanskelig for høyresiden å komme til makten. Men: det kan også gå motsatt vei. Hardere tider kan øke folks krisebevissthet, og gjøre folk mer oppmerksomme på at det er en systemsvikt. Dette kan faktisk bidra til økt skepsis til staten og til den sittende regjering.
Høyresiden må stille seg spørsmålet ”hva vil vi med makten?”
Det kom også mange gode spørsmål fra salen under frokostmøtet. På spørsmålet om ikke ”kjernetroppene” alltid vil være misfornøyde? svarte PJ Anders Linder at regjeringen hadde gjort en del dumheter som hadde virket fremmedgjørende på mange kjernevelgere. Særlig den svake forsvarspolitikken har irritert mange. Også FRA-lagen ble håndtert på en dårlig måte. I kommunikasjonen utad har man gjort det dårlig. Særlig ”Nya Moderaterna” har i sin iver etter å tiltrekke seg nye velgere glemt bort sine kjernevelgere. ”Alle politikere kan gjøre feil, men en stund så det ut som om tabber var strategien til Nya Moderaterna.”
Kristin Clemet påpekte at de borgerlige nå har en gylden sjanse til å begrunne sin politikk. Finanskrisen ”tvinger” oss jo til å begrunne ideologien, noe som man ikke har vært særlig flink til tidligere. Torbjørn Røe Isaksen la til at reaksjonene på krisen viser at sosialismen som ideologi er like død nå som før: SVs Kristin Halvorsen ber oss om å shoppe mer, APs Jens Stoltenberg snakker om skattelette… Men høyresiden bør også vise at den kan snakke om noe annet enn markedet.
Panelet var enige om at høyresiden står overfor store utfordringer i tiden fremover. Men samtidig er det grunn til å være optimistisk. Det er i dag ingen som vil ha ”1983-politikk” – man vil ikke tilbake til et samfunn der telekom, flytrafikk og etermedier er strengt politisk regulert. Samfunnet har vært gjennom enorme endringer de siste 20-30 årene, og er i dag langt mer ”markedspreget” enn tidligere. Men høyresiden må finne en retorikk som er tilpasset dagens samfunn. Det enkle slagordpreget er ikke nok – man må forklare sin ideologi og sine politiske løsninger på en annen og bedre måte enn tidligere.
….
TEMA: Høyrereformer
Systemskifte eller stillstand - Temareportasje av Kristian Meisingset
To ansikter og tre veivalg – av Dick Erixon
Linder, Isaksen og Wiedswang om reformer – av Hårek Hansen
One Nation – av Torbjørn Røe Isaksen
Systemskifte eller stillstand - Temareportasje av Kristian Meisingset
To ansikter og tre veivalg – av Dick Erixon
Linder, Isaksen og Wiedswang om reformer – av Hårek Hansen
One Nation – av Torbjørn Røe Isaksen
Minerva nr 4-08 har høyrereformer som hovedtema, og
sendes ut til abonnenter denne uken. Vil du abonnere? Send
en epost til abo@minerva.as med ditt navn og adresse.
bra oppsummering fra et spennende frokostmøte!
Slike kafferep blir noe irrelevante uten en FrP-rep. Det eneste FrP mangler er en landsomfattende avis og en tankesmie. FrP-webben er erstatning men ikke en fullgod sådan.