Amerikanske videokunstnere skylder populærkulturen mye, men kan likevel ikke konkurrere med et feststemt USA.
Variasjoner over populærkultur
Light Industry, PS 1, Electronic Arts Intermix,
Anthology Film Archives og en bar i Brooklyn.
New York, USA.
Det er Halloween i New York. Byen er kledd opp i alle tenkelige kostymer, fra Officer Sexy til Albert Einstein, og så godt som hele rollebesetningen fra Batman: The Dark Knight er representert. Jeg er på vei til Light Industry, et visningssted for film og elektronisk kunst i Industry City i Brooklyn. De kostymekledde drar motsatt vei, til Manhattan, på jakt etter en parade, fest eller et hus de kan pakke inn i dopapir – hva vet jeg. I industriparken er det ikke en sjel å se. Det er mørkt og luften er tett og lukter søtt.
Senere får jeg vite at lukten kommer fra Snapple-fabrikken rundt hjørnet, en av produsentene som fortsatt holder stand i Industry City, før den uunngåelige transformasjonen til lofts og studio spaces, kaffebarer og lyse, luftige gallerier. Light Industry holder til i tredje etasje av en gammel kontorbygning, og når jeg finner riktig adresse leter jeg meg gjennom tilsynelatende endeløse korridorer med kunstnerstudioer. Uhyggen blir ikke mindre av å ha en fåmælt og blodig Freddy Krueger i hælene.
Alltid Halloween
Filmvisningen jeg leter etter, som jeg til slutt finner nederst i gangen, er langt mindre gotisk enn man kunne tro. Mindre horror og mer tyggegummi, men fremdeles helt i ånden til høytiden. Jacob Ciocci er vert for ”It’s Always Halloween”, et videoprogram satt sammen av hans eget og et par venners (Carlos Gonzales og Jesse Hulcher) materiale, samt en ganske hjelpeløs holiday special. Alt spilles fra mer eller mindre samarbeidsvillige DVD-plater, og pausene mellom videoene fylles av Cioccis uavbrutte prating om dokøen, kristen sørstatspunk, brukergenerert internett-innhold (”the user comments are the really great part about Youtube”), videobloggeren Sexman og awareness bracelets.
Uansett hva som utspiller seg i Amerika er
bakteppet et støyende, evigvarende karneval.
Cioccis beste arbeider er nærmest for musikkvideoer å regne. Hitlåter i remixer som gjerne overlesser sangene med effekter, cut-up og snutter av dataspillmusikk, kombineres med en blanding av pussige live-action klipp, animasjon og 8-bit datagrafikk – hans varemerke fra tiden i kunstnerkollektivet Paper Rad.
Høydepunktet er ”I Let My Nightmares Go”. Her møter Young Jeezy Space Invaders, tegnefilmer og hjemmesnekrede dansetrinn, omtrent like deler halvhjertet breakdance og metall. Ciocci får Kayne Wests autotuner-stemme til å synge ”I put on awareness bracelets and let my nightmares go”, mens videoen går gjennom fargekodene til alle tenkelige typer armbånd, fra adopsjon til brystkreft til slanking. Til slutt tilbyr han publikum gummiarmbånd fra en stor eske, og advarer mot å kutte blodomløpet ved å bruke for mange på en gang.
Konspirasjoner
I Long Island City viser MoMAs samarbeidspartner PS 1 Conspiracy Theory, en video av Robert Boyd som har flere likhetstrekk med Jacob Cioccis performance. Boyd tas gjerne, i likhet med Ciocci, til inntekt for en kritikk av tv- og internettmediene og all støyen og feilinformasjonen som følger med dem. Men det er i minst like stor grad en feiring det er snakk om, av kornete og pikselerte bilder som ledsager fortellinger om alien abductions og andre utrolige historier, og ikke minst den ufrivillige deadpan-komikken i nyhetsoppleseren som slår fast at, ja, AIDS ble oppfunnet av Pentagon under den kalde krigen.
Conspiracy Theory er satt sammen med stor fascinasjon for materialet, og selv om Kylie Minogues ”I Believe In You” på lydsporet bidrar til ironisk distanse forløses ikke det kritiske potensialet i bildene. Videoen er snarere et portrett av TV-mediet som stadig serverer biter av usannsynlige historier med enda mer usannsynlige forklaringer.
Den virkelige konspirasjonen virker som den er mellom konspirasjonsteoretikerne. Alle opptakene gjennomsyres av den samme pregløse liksom-objektiviteten, som om de var spilt inn i et studio på Marienlyst en eller annen gang sent på 1970-tallet. Både Boyd og Ciocci leverer tidsbilder av TV- og internettalderen, men liksom for å sukre pillen av endeløs surfing og kanal-hopping legger de forførende klipping og catchy eurodisco til sin information overload.
Romantisk avantgarde
Men forsøkene på å mestre en kaotisk og uoversiktlig kultur hører ikke bare den elektroniske tidsalderen til. Electronic Arts Intermix på 22. gate i Chelsea har en omfattende samling av film- og videokunst. Hovedvekten av samlingen er amerikanske kunstnere fra 1970 og fremover, men besøkende kan også – slik jeg gjorde – se Ken Jacobs’ Blonde Cobra (1963), et tidlig samarbeid mellom New American Cinema-pionéren og Jack Smith.
Jackie Smith var fra 1950-tallet av beryktet i New Yorks undergrunn for filmer og performancer som utforsket camp og transseksualitet, og Jacobs’ film er egentlig en remix av ulike opptak Smith gjorde sammen med filmskaperen Bobby Fleischner. En ulykke – som skal ha involvert Smiths katt og et stearinlys ved klippebordet – gjorde at store deler av filmen brant opp, og Jacobs fikk restene for å se hva han kunne gjøre med den.
Resultatet ble et løst narrativ omkring Smiths barndom, katolske oppdragelse og et mislykket selvmord, fortalt gjennom stumfilmaktige tablåer. Blonde Cobra gir et romantisk bilde av avantgardens New York, i en tid da eksentrisitet og eksesser virkelig var en motgift mot mainstream Amerika.
Beat-festing
Turen går videre til Anthology Film Archives i East Village, en filmklubb dedikert avantgardens gullalder i New Yorks filmhistorie. De konserverer og restaurerer gamle filmer, og viser jevnlig programmer viet de store navnene fra denne perioden. Stan Brakhage er et av disse, og en av hans tidlige filmer, Desist Film (1954), blir vist i et kortfilmprogram.
Filmen viser en gruppe unge mennesker som drikker og fester på beste beat-vis, og bruker et subjektivt ståsted for å skape inntrykk av at dramaet er sett gjennom et beruset kamera. Klippene hakker, vinklene er skjeve og bildet spinner omkring uten å feste seg ved annet en leende fjes. På samme måte som Jacobs overdriver stumfilmens konvensjoner, bruker Brakhage grep fra ekspressiv kunst for å vise en uhyggelig side av etterkrigstidens ungdomskultur.
”Folk i dette landet dør innvendig når de fyller 21 år, kanskje enda tidligere. Mitt ansvar som kunstner er å hjelpe folk å komme forbi 21” sa John Cassavetes. Utsagnet fanger opp mye av Amerikas motkultur, både innen film og popmusikk. Voksenverdenen er ofte skremmende og uoversiktlig, enten den består av konformitetspress, konspirasjonsteorier, eller kommunikasjonsteknologi gått av hengslene. Filmskaperne forsøker å bearbeide verden utenfor, gjøre den forstålig og håndgripelig. I dette ligger det noe mer presserende enn kritisk distanse til mediet.
Amerikanerne velger sin første svarte president og Brooklyn spiller ABBA.
Bare i New York
Noen dager etter Halloween er jeg på en bar i Park Slope for å følge CNNs valgnattsending på storskjerm. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke helt å holde de to kveldene fra hverandre, og ser for meg vampyrer og sykepleiere, Bigfoots og harepuser som jubler over de innkomne resultatene fra Pennsylvania og buer mot dem fra Georgia. Valgvaken har noe av det samme preget som filmene jeg har sett de siste dagene: Uansett hva som utspiller seg i Amerika er bakteppet et støyende, evigvarende karneval. Det kan ta form av Jacob Cioccis videobloggere og glemte MTV-slagere, Robert Boyds UFOer, Jack Smiths cross-dressing eller Brakhages fyllerør av et psykodrama.
Eller det kan ta form av 500 hipstere i en bar i Park Slope, Brooklyn, i det valglokalene på vestkysten stenger og CNN annonserer at Barack Obama er USAs neste president.
TV-kommentatorene fader ut i det DJen setter på ”Take a Chance on Me,” discolåten John McCain uten hell forsøkte å gjøre til sin valgkampsang. Ja. Amerikanerne velger sin første svarte president og Brooklyn spiller ABBA. Only in America.
- Steffen Håndlykken er billedkunstner og skribent bosatt i Oslo.
