Aftenpostens Roar Østgårdsgjelten gjengir i dag en oversikt over kostnadene ved den amerikanske finanskrisen, basert på en amerikansk blogg, Barry L. Ritholtz. Ritholtz regner inn store summer som er stilt til rådighet, men ikke brukt enda. Oversikter fra Bloomberg og New York Times gir enda høyere totale rammer – ca USD 7,8 billioner, men betydelig lavere summer er brukt så langt. Wall Street Journal har også en oversikt. Vi kan forvente at store deler av rammene kommer til å bli utnyttet til slutt, og kanskje kommer det også nye tiltak utom disse rammene.
For å sette dette i perspektiv er to kommentarer på sin plass:
Aftenposten og Ritholtz kaller myndighetenes garantier og oppkjøp av aksjer og vanskelige lån en kostnad på linje med fly, hangarskip og utstyr under andre verdenskrig. Her forutsettes det altså at alle pengene tapes. Slik vil det ikke gå. Den norske bankkrisen var også “kostbar”, men staten fikk tilbake alle pengene og mer til etter noen år (se f.eks. kapittel 3.4 i denne rapporten fra Norges Bank). Det er altfor tidlig å ha noen god oppfatning om hvor stor andel av den samlede rammen som stilles til rådighet som faktisk vil utgjøre en kostnad for amerikanske skattebetaler.
“Kostnadene” sammenlignes med historiske hendelser og inflasjonsjusteres. Dersom man ønsker å gi inntrykk av at dette er veldig mye penger, er en slik målestokk et naturlig valg. Men i forhold til hvordan dette vil påvirke amerikanerne, er det mest relevant å sammenligne med andelen av BNP, og da er det veldig langt igjen til andre verdenskrig.
Det røde organet Aftenposten er ute med nok et makkverk. Stø kurs (mot undergangen?)sammen med resten av de tungt venstrevidde organene.
NÅ bør det vel også nevnes at det var nettop andre verdenskrig som fikk fart på økonomien igjen, og slik sett ikke_bare var en kostnad.
Tiltakene som ble satt i gang på 30-tallet gjorde derimot ting verre. Selv om jeg er enig i kritikken av bruken av ordet “kostnad”, så kan man ikke se bort fra at netto-effekten av disse tiltakene kan bli verre enn om man så på dem som rene kostander (slik som Roosenvelts katastrofale tiltak i 30årene).