Oslo SV møter seg selv i døren i nominasjonskampen. Slikt kalles dobbeltmoral og er ikke ukjent for venstresiden.
Akhtar Chaudry utfordrer Heikki Holmås som SVs andrekandidat i Oslo. Et av argumentene han bruker, er at han bør kvoteres inn som innvandrer.
Oslo SV, som har argumentert for kvotering av innvandrere til jobber, møter seg selv i døren. Ledelsen ønsker nemlig Heikki Holmås, en av partiets dyktigste politikere – til tross for at han er en unrepentant bergenser – inn på Stortinget.
En lignende problemstilling hadde Oslo Arbeiderparti, da Jonas Gahr Støres kandidatur ødela for verdens mest firkantet matematiske kjønnskvotering som Arbeiderpartiet holder seg med.
En gledelig virkning av Støre-saken og av Holmås og Chaudrys kamp kan kanskje bli at venstresiden av egen erfaring lærer å forstå at kvotering er et problematisk virkemiddel, og at det slett ikke bare er i teorien at det kan gjøre at den klart dyktigste kandidaten blir skviset.
En gang i tiden ville de røde ha ”de rene og de ranke”. Nå er det ikke så lett: kandidater må oppfylle et utall kriterier om å passe inn under ulike kategorier som skal kvoteres inn. Et prinsipielt spørsmål – i tillegg til spørsmålene om kvotering som virkemiddel – som reises av disse sakene, er hva Stortinget er og hva det skal gjøre. Skal Stortinget “speile befolkningen”? Eller skal det være en styrende elite?
Mitt svar er: Ingen av delene. Stortinget skal speile dem befolkningen ønsker skal representere dem. Det er flere grunner til at det dermed ikke bør være et én-til-én forhold mellom befolkning og representanter.
Den første innvendingen er kanskje den viktigste: Hvem bestemmer hvilke kategorier vi skal deles i? Mann/kvinne? Vestlig/ikke-vestlig? Ung/gammel? Klok/dum? Nordlending/alle andre? Homofil/heterofil? Rik/fattig? Urban/rural? Slik kunne listen fortsette, og de fleste ville komme til den konklusjon at vi ikke kan ta hensyn til alle mulige binære kategorier, før vi til slutt har en egen kategori for hver innbygger (Dum, ung, rik, ikke-vestlig, homofil, rural kvinnelig nordlending? Du trengs på Tinget!) Dessverre tyder norske politiske prosesser på at det tas stadig flere slike hensyn. Regjeringskabalen ender alltid med at alle vet at mange av de dyktigste ikke får plass nettopp på grunn av slike hensyn.
Forlengelsen av dette argumentet er at folk selv, gjennom sin stemmegivning, bestemmer hvem de føler i varetar de viktige kategoriene de ønsker skal representeres. Kanskje føler kvinner at en gitt mannlig kandidat bedre ivaretar deres interesser qua kvinner enn den alternative kvinnelige kandidaten? Kanskje føler en hvit person at en ikke-vestlig innvandrer representerer deres interesser qua hvite bedre enn en hvit kandidat. Mange amerikanere kom til den konklusjonen i årets valg.
Selvfølgelig: Kanskje føler noen innvandrere seg bedre representert av en innvandrer som deler noen av deres sentrale erfaringer. Men poenget er nettopp at en slik interesseidentifikasjon må være en del av valgkamp og nominasjonskamp, og ikke en a priori bestemt kvotering.
Den andre innvendingen er at Stortinget – skjønt det kanskje ikke bare skal være en styrende elite – bør rekruttere bedre folk enn det gjør i dag. Det er for mange middelmådigheter på Stortinget. Jeg tror grunnen er mindre at folk ønsker å se sin egen middelmådighet speilet blant våre beslutningstagere, og mer at de beste ikke stiller, eller ikke slipper til.
Norske nominasjonsprosesser er nemlig en relativt kontrollert prosess som bare med få unntak innebærer kampvoteringer eller utfordring av eksisterende kandidater. Tradisjonen for å ønske konsensuskandidater på alle plasser, og motviljen mot å sparke ut dem som ikke har gjort en god nok jobb, gjør det vanskelig å komme inn fra nye miljøer. Men løsningen er ikke kvotering, som bare sørger for nye faststivnede mønstre, med nye kandidater som aldri kan kastes. Løsningen er at det blir mer legitimt å utfordre den ubegrunnede middelmådighet i partiorganisasjonene. (La meg for ordens skyld si at når man gjør det, bør man gjøre det i andre former enn det Østfold Høyre nylig har demonstrert.)
De to kvoteringssakene i Arbeiderpartiet og SV har vakt oppmerksomhet fordi de som har blitt utfordret, har vært blant sitt partis åpenbart beste kandidater – Støre og Holmås. Men det finnes jo vanligvis nok av middelmådigheter å utfordre på de fleste partienes stortingslister.
Oslo Ap nominerer for eksempel Jan Bøhler. Hvorfor var det aldri snakk om hans plass da Støre-saken raste? Er det så åpenbart at (innvandrer og kvinne) Hadia Tajik er dårligere kvalifisert? Akershus Venstre nominerer Borghild Tenden på første plass. Har hun markert seg som stortingsrepresentant på en måte som skulle gjøre det utenkelig at Abid Raja kunne utfordret henne til første plass?
For det er sannelig mer enn nok middelmådige stortingsrepresentanter som gjenvelges av ”sine” folk i ulike utvalg og komiteer. Og den eneste løsningen vi har på det foreløpig er at middelmådige norske menn med mektige nettverk i partiene utfordres av middelmådige kvinner og innvandrere som kvoteres inn.
Hvis partiene tok mindre hensyn til at alle grupper og fløyer og kategorier skal fylles opp, og mer hensyn til hvem som er de best egnede, og til hvem velgerne vil ha, hadde vi fått en dynamikk som gjorde det mulig å slippe til. Også for kvinner og innvandrere, eller andre grupper som ønsker å bli kvotert.
Og – dere trenger ikke gi oss de beste. Med mindre dere på død og liv vil utfordre Holmås eller Støre. Det ”litt-over-middelmådige” burde være mer enn nok til å sikre en plass på mange stortingslister i Norge.
MEGET bra tenkt. Takker!
La oss da minne om hva Høyres statsråder Norman og Gabrielsen sa og gjorde.
og hvor prinsippløst de satte eiendomsretten til side. Og hvordan i alle dager de kunne vinne frem. Det bør mane til eftertanke.
Å kritisere nominasjonsprosessen er desverre alt for lite vanlig. Dette er et demokratiske underskudd som jeg er forbauset over at liberale partier ikke utviser mer demokratisk sinnelag. Kanskje de ikke er så liberale. Eller kanskje dobbeltmoral ikke bare forekommer på venstresiden som skribenten innbiller seg.
Veldig god artikkel.
Her er eksempler på noen grep:
1. Gi alle partimedlemmer stemmerett i nominasjonsprosessene.
2. Øke velgerinnflytelsen ved innføring av personvalg også ved Stortingsvalget.
3. Innføre prinsippet om èn nasjonal liste pr parti i stedet for fylkeslister i Stortingsvalget. (Da ville velgerne få et 100-talls kandidater å velge mellom)
4. Øke stortingslønnen