Uten kriser fungerer ikke kapitalismen.
Joseph A. Schumpeter var av den mening at kriser og kapitalisme var to ord for samme sak. Du kan ikke tenke deg en kapitalistisk økonomi uten tilbakeslag og kriser, og omvendt: Uten kriser vil ikke det kapitalistiske system fungere. Det kan derfor virke litt omsonst å diskutere hva den aktuelle krises årsak(er) kan være.
Enkelte mener at det som skjer demonstrerer det kapitalistiske systems udugelighet og varsler dets sammenbrudd. Men et slikt syn er hinsides all fornuft. Poenget er heller det motsatte. Det kapitalistiske system har vært en vekstmaskin uten sidestykke og har i løpet av relativt kort tid, et par hundre år, brakt velstand til en stadig større del av menneskeheten.
En annen populær kritikk av systemet er at det blir utnyttet av grådige mennesker og bidrar til å gjøre oss grådige. Og implisitt: Det er grådigheten som har ført til dagens problemer. Men denne kritikken er heller ikke overbevisende. Det kapitalistiske system hviler på at hver enkelt gjør det som er best for seg og ens nærmeste. Summen av handlinger basert på egeninteressen vil være til samfunnets beste. Det mente Adam Smith i 1776. Dette er fortsatt riktig.
Imidlertid er det slik at markedet ofte, i alle fall av og til, lider av det som kalles markedsimperfeksjoner. Det er betegnelsen på forhold som fører til at summen av egeninteressebaserte handlinger ikke er til samfunnets beste.Det er mange eksempler på dette, bl.a. når privatøkonomisk lønnsomme handlinger påfører oss miljøskader. Enkelte mener åpenbart at grådighet også bør anses som en markedsimperfeksjon.
Nå har vi bred erfaring for at politiske tiltak for å regulere bort markedets uhumskheter, ofte ikke fører til målet, men i stedet gjør skade. Det er mange forklaringer på at offentlige reguleringer ikke virker som hensikten er, eller kanskje heller at de skaper andre og større problemer enn dem de tok sikte på å løse. En årsak til reguleringssvikten er at markedets måte å løse sine poblemer på ikke faller i politikernes smak. Når det blir knapphet på en vare, vil prisen på denne varen øke. Omvendt for varer som ikke lenger blir etterspurt. Deres pris vil synke. Begge disse markedsreaksjonene har konsekvenser som politikere ofte har vansker med å godta. De vedtar da tiltak for å bøte på prisstigningen, f. eks. ved rentegulering og prisregulering. Dette har skjedd ofte, både i Norge og i andre land. Og hvis etterpørselen synker og prisen faller, vil de ofte hjelpe de bedrifter som kommer i vansker
De politiske feil som måtte ha blitt gjort, er ikke noe argument for å la være å gjøre det som må gjøres for at systemet kan komme i funksjon igjen. Vi må bare ikke tro at målet er å fjerne krisens årsaker en gang for alle. Kriser vil oppstå. Det er trolig slik at kriser er nødvendige for å rette opp feilallokeringer gjort i gode tider. Kreativ ødeleggelse kalte Schumpeter det.
- Egil Bakke er tidligere konkurransedirektør.
Det er mye sant i det Bakke skriver. Men jeg tror vi må skille mellom mindre konjunktursvingninger, som fører til en svak oppgang i ledigheten og at de svakest stilte selskapene forsvinner, og en slik krise som vi har nå, hvor myndighetene må inn for å redde en hel sektor. Man må kunne spørre seg hvorfor det er slik at én banks konkurs skal rive med seg de andre bankene. I realøkonomien vil en konkurs være til hjelp for de gjenværende selskapene. Svaret er at det er selve organiseringen av finansinstitusjonene som er problemet. Også på dette punktet kan det være interessant å høre hva Adam Smith hadde å si. I Wealth of Nations, skrevet på en tid da bruken av papirpenger var helt i startfasen, ønsket han papirpenger velkommen, forutsatt at mengden av dem ikke oversteg mengden av gull som ellers ville sirkulert. Så lenge sedlene kunne veksles inn i gull var ikke dette noe problem. Men ofte så man at banker som hadde utstedt for mange sedler i forhold til sine gullreserver nektet kundene å veksle inn gull. I stedet for å slå dem konkurs valgte myndighetene å tillate dette. Dette er starten på det moderne banksystemet, og etter min mening hovedårsaken til de kraftige konjunktursvingningene.
I et helt fritt system ville ikke bankene kunne skape en slik enorm økning av kreditt. Med en slik kredittøkning kan ikke forvente annet enn at den ekstra likviditeten i markedet vil føre til oppblåste verdier på blant annet aksjer og eiendom. Oppgangen er ikke bakket opp av reelle verdier og er nødt til å feile. Men dette skyldes altså verken grådighet eller kapitalismens natur.
Og uten å si ordet “marked” 435 ganger i løpet av en setning fungerer ikke Egil Bakke. BORING!