INTERVJU: Dan Mitchell fra Cato-instituttet var onsdag 12. november på en konferanse i EU-parlamentet i Brussel for å snakke om finanskrisen. I dette intervjuet snakker han om krisens årsaker og de løsninger som nå blir foreslått.
Finanskrisen er mer enn en tillitskrise i finansmarkedet – banker og andre finansinstitusjoner i mellom. Det er også en grunnleggende krise i den tillit innbyggerne i de 
industrialiserte landene har til selve markedsøkonomien og dens evne til å sikre stabilitet og høy levestandard
industrialiserte landene har til selve markedsøkonomien og dens evne til å sikre stabilitet og høy levestandard-Dette er dårlig nytt, sier Daniel J. Mitchell, seniorrådgiver ved den liberalistiske amerikanske tankesmien Cato-instituttet.
-Demokratene er som regel mye smartere enn republikanerne, og de har sagt at dette er ”det frie markedets fall”. Folk pleier å tro på dem.
Kritisk til Bush
Cato-instituttet holder til i Washington DC, rett ved maktens tinder på Capitol Hill, og har de siste årene fulgt nøye med på hva Bush-administrasjonen har foretatt seg. Dette har i følge ledende amerikanske liberalister lite med en liberal politikk å gjøre.
-Bush har vært en katastrofe, sier Mitchell oppgitt. -Han har ført en politikk som er mer venstrevridd enn de fleste tror, og en mindre ønskelig politikk enn den vi så under Clinton og muligens enn det Obama kommer til å føre.
”Jeg håper på mindre stat, men frykter mer stat i tiden framover.” -Dan Mitchell
Krisens årsaker
Cato-instituttet har gjennom en årrekke markert seg som åpenlyse kritikere av Bush, ikke minst den økonomiske politikken som har bidratt til dagens ustabile situasjon.
-Når det gjelder myndighetenes rolle, er det spesielt tre ting de har gjort galt, og som har ført oss til denne krisen, sier Mitchell. -Lavrentepolitikk fra Federal Reserve, et råttent finansieringssystem for de to statlig støttede selskapene Fannie Mae og Freddie Mac, og de krav som har blitt stilt til amerikanske banker om ”affordable lending” – at bankene skulle fire på utlånskriteriene sine for å gi lån til folk med dårlig betalingsevne.
Lavrentepolitikken til Federal Reserve er en hovedfaktor bak årsakene til krisen.
Fannie og Freddie
Cato har lenge advart mot den boligpolitikken som ble iverksatt av Bill Clinton og videreført under Bush. De har spesielt pekt på den ustabile og usunne forretningsmodellen som Fannie og Freddie, de to gigantene i det såkalte sekundærmarkedet for boliglån, har stått for og taler i dag for å legge ned virksomheten deres. Med dette retter de en stor del av skylden mot myndighetenes politikk og uheldige reguleringer.
-Det amerikanske finansmarkedet er tungt regulert, så det er vanskelig å se hvordan den virksomheten vi har sett det siste tiåret kunne ha vært stoppet med enda tyngre regulering. Det er verdt å merke seg at de små bankene har hatt mindre problemer. Det var de banker som hadde et nært forhold til Freddie og Fannie som nå har opplevd store problemer. Og det har vært én reguleringsinstans som utelukkende har hatt som oppgave å ha tilsyn med Freddie og Fannie, og denne har støttet opp om virksomheten deres.
Fannie Mae og Freddie Mac ble opprinnelig opprettet av føderale myndigheter for å hjelpe flere mennesker med å få finansiert boligkjøp. Siden har de blitt ”privatisert” på eiersiden, men har hatt en unik posisjon i det amerikanske finansmarkedet gjennom sin status som ”government sponsored enterprises” (GSE). Dette har bidratt til en falsk trygghetsfølelse blant de aktører som har deltatt i boligfinansieringsmarkedet og i den verdipapirhandel avledet fra denne virksomheten.
-Det er vanskeligere å selge risiko videre eller å selge et overvurdert investeringsobjekt, hvis ikke myndighetene har gått inn og støttet opp om eller gitt en slags garanti for disse verdipapirene. Dette gjelder også de offisielle kredittvurderingsbyråene, som har gitt tvilsomme finansprodukter beste kredittvurdering (trippel A), nok et statlig iverksatt reguleringsopplegg som har slått feil.
Også privat sektor har gjort feil
Et hovedproblem som mange har pekt på i forbindelse med de i dag utskjelte kredittvurderingsbyråene, var at de ikke hadde lang nok erfaring med de nye finansproduktene til å kunne vurdere risikoen knyttet til dem på en god måte. Finansielle innovasjoner, slik som strukturerte pakker, verdipapirer med grunnlag i opprinnelige pantelån for bolig og forsikringsavtaler på tvilsom kredittgivning, ble alle introdusert i en generell oppgangstid for den amerikanske økonomien.
Flere kommentatorer har i denne forbindelse ment at disse finansinstrumentene har fått uforholdsmessig mye av skylden for det som gikk galt og at de kan være nyttige instrumenter, brukt på en riktig måte. Med andre ord at aktørene i finansmarkedet har gjort nybegynnerfeil, og at de nå må lære av sine feil.
-Jeg tror dette kan være en riktig måte å se det på, sier Mitchell.
-Når det gjelder privat sektor, ser vi at folk ikke har vært i stand til å vurdere risiko på en god måte. Var det ingen i markedet som rettet et kritisk blikk mot bankenes gjeldsgrad? Alle solgte risiko til hverandre uten at dette reduserte den overbyggende risikoen. Og alle satset på at boligprisene ville fortsette å stige.
-Det er som om både du og jeg vedder på at Norge vinner i fotball, og så selger vi hverandre forsikring som vil dekke oss hvis Norge ikke vinner. Men med dette har vi ikke redusert risikoen i systemet.
Mitchell har ved flere anledninger kritisert myndighetenes foreslåtte redningspakker og ”bail-outs” i forbindelse med at ledende finansinstitusjoner har gått på store tap som følge av risikofylt virksomhet.
-Når folk gjør denne type feil i markedet, er det noe de bør straffes for gjennom tap, ikke bli belønnet for av myndighetene med 700 milliarder dollar.
Et internasjonalt marked for politikk og reguleringer
Mitchell vektlegger også betydningen av å vise forsiktighet og skjønn i utformingen av kriseplaner og langsiktige endringer av det amerikanske og internasjonale reguleringsregimet.
-Det er en fare dersom alle nasjoner må adoptere de samme reglene. Vi vet at myndigheter ikke er fullkomne og allvitende, og vi vet derfor at de vil gjøre feil når de utformer nye reguleringer. Og hvis det gjøres feil med reguleringene, vil dette ved internasjonal harmonisering virke inn på alle land på en gang. Dette vil dermed kunne øke den systemiske risikoen på globalt nivå, og vi kan få omfattende systemiske feil som kan skade økonomien i framtiden.
Mitchell har tidligere markert seg som en ledende talsmann for flat skatt og mener det er sunt at ulike land konkurrerer om å utforme de beste skattereglene. Han mener den beste måten å finne fram til god økonomisk politikk på, er gjennom utprøving på tvers av landegrensene og har overført denne tankegangen til synet på hvordan man bør takle dagens krise.
-En mangel på mangfold betyr en mangel på innovasjon, også når det gjelder reguleringer og politikk. Det er nødvendig at ulike land finner fram til og prøver ut ulike løsninger. Noen av disse vil virke bedre og andre mindre godt. Dette er del av den læringsprosess som vi finner i markedet; i dette tilfellet et marked for ulike reguleringer og konkurranse mellom land om å finne fram til løsninger.
Obamas framtidutsikter
Det er også andre internasjonale aspekter ved dagens krise som gir grunn til bekymring. Mange økonomer har pekt på alvorlige ubalanser i den internasjonale økonomien grunnet USAs enorme underskudd på driftsbalansen og den store statsgjelden, på den ene siden, og Kinas enorme overskudd på driftsbalansen og finansiering av amerikansk statlig og privat gjeld, på den andre siden. Flere har derfor pekt på behovet for det som kalles ”rebalansering” av forholdet mellom Kina og USA.
-Den økonomiske ubalansen mellom Kina og USA kan være et problem. For eksempel har man pekt på at Kina har skapt store problemer og internasjonale ubalanser ved å holde valutakursen nede.
Tilstanden i USAs statsfinanser har gjentatte ganger vært kritisert av ledende liberalister, slik som Cato-instituttet. Og mange Reagan-konservative mener Bush har forrådt den amerikanske liberalkonservative bevegelsen. Enkelte pessimister mener denne tilstanden kan begrense myndighetens finanspolitiske handlingsrom under Obamas regjeringstid.
-Men man har muligens også overdrevet den amerikanske statsgjelden. Den er ikke så stor hvis vi sammenligner med flere andre land, for eksempel Japan. Det er fortsatt rom for betydelig økning av statsutgiftene som motsyklisk virkemiddel under krisen, sier Mitchell, – men dette er ikke noe jeg er tilhenger av.
Nasjonale kjemper for fall
Mitchell er gjennomgående kritisk til redningspakker, noe som henger sammen med amerikanske liberalisters generelle skepsis til å øke statsmaktens rolle i økonomien. I forbindelse med den nå tiltagende realøkonomiske krisen i USA, blir det fremmet forslag om at staten skal gi en hjelpende hånd til såkalte ”nasjonale kjemper”, store industribedrifter som knyttes til nasjonal stolthet. Dette gjelder i særlig grad den amerikanske bilindustrien som i dag står på konkursens rand.
Mitchell er av en annen oppfatning og går i mot de foreslåtte redningspakkene for GM, Chrysler og Ford, senest på BBC World for kort tid siden. I likhet med svenske bilprodusenter som i dag sliter, kan problemene synes først og fremst å være strukturelle, slik den norske økonomen Karen Helene Ulltveit-Moe hevder i en rapport for den svenske regjeringen. Mitchell deler hennes perspektiver.
-Bilindustrien sliter selvsagt i dag med sykliske problemer. Men hovedproblemene i denne sektoren er ineffektivitet og en oppblåst fagforeningsvirksomhet, med andre ord dårlig bedriftsledelse og dårlig ledelse i fagforeningene. De japanske bilfabrikantene som opererer i USA drives langt bedre og har færre problemer, sier Mitchell og minner om at dagens problemer er et resultat av tiår med manglende omstillingsvilje og hjelp fra føderale myndigheter.
- Marius Gustavson er prosjektleder i Civita
