TEMA: Høyrereformer – For å gjøre de konservative valgbare igjen måtte David Cameron foreta et politisk modermord.
I 1938 ga den britiske Tory-politikeren Harold Macmillan ut boken The Middle Way, et forsøk på å skissere opp en tredje vei mellom den klassiske kapitalismen og den fremmadstormende sosialismen. Macmillan ønsket å beholde privat eiendomsrett og frie markeder, men samtidig ha offentlig kontroll og regler for å sikre fordelene ved begge.
De moderate pragmatikerne skrives sjelden inn i historien.
Et eget essay burde bli skrevet om parentesene i historien. To trekk forener mange av dem. De er moderate, nærmest konfliktsky. De søker å dempe motsetningene, forebygge konflikter og initiere dialog. De er pragmatikere i ordets rette forstand. For det andre lever deres ettermæle og renommé først og fremst fordi de er overgangsfigurer. De representerer en epokes fall eller bereder grunnen for det nye. De er denne verdens Herbert Hoovers, for å holde oss til den anglo-saksiske verden, den amerikanske presidenten som tviholdt på budsjettbalanse og laissez-faire under den store depresjonen, eller Neville “fred i vår tid” Chamberlain, eller George H. W. Bush sr. som tapte valget i 1992 mot oppkomlingen Bill Clinton. De er redusert til forklarende faktorer i historien om større menn eller kvinner som kom før eller etter – Franklin D. Roosevelt, Winston Churchill og Ronald Reagan. De moderate pragmatikerne skrives sjelden inn i historien.
Slik også med Harold Macmillan. Hans forsøk på å skissere en tredje vei var han ikke alene om, men han var dypt knyttet til det gamle systemet. En britisk
gentleman som på tross av sin store dose sosiale samvittighet var dømt til å ose av gamle privilegier. Fremtiden tilhørte ikke slike, og hans middle way gikk raskt i glemmeboken. Det ble John Maynard Keynes teorier og Lord Beveridges The Beveridge Report som dannet grunnlaget for den triumferende arbeiderbevegelsen som etter krigen vant valget med et løfte om å skape et nytt Jerusalem, uttrykt i litt mer jordnære ordelag i slagordet “homes fit for heroes”.
 |
| Harold Macmilan |
Det britiske spøkelset
Siden 80-tallet har den offisielle historien om det konservative partiet på de britiske øyer i etterkrigstiden vært omtrent slik: Clement Atlee og hans Arbeiderparti vant fordi tidene hadde forandret seg, men politikken deres for nasjonalisering, regulering og høyere skatter og avgifter svekket gradvis Storbritannias økonomi. Til slutt var krisen åpenbar for alle som ville se, men Tory-partiet valgte i stedet å stikke hodet i sanden, mest potent symbolisert ved statsminister Edward Heaths u-turn som innføre pris- og lønnskontroll. Først da partiet turte å være “true blue” kunne de igjen innta regjeringskontorene under Margaret Thatchers ledelse.
Arven etter Thatcher har også vært Toryenes offisielle historie.
Det svever nemlig et spøkelse over britisk politikk. En kjøpmannsdatter som med sin aggressivitet, besluttsomhet og dristighet ruver i britisk historie. Hun fikk en
politisk revolusjon oppkalt etter seg som fortsatt skaper etterdønninger. Selv etter at hun hadde falt for snikmordere fra egne rekker, og partiet var detronisert, var hun navet britisk politikk styrte etter. Tony Blairs New Labour var kanskje et nytt sosialdemokrati, men det spørs om ikke Margaret Thatcher var nærmere sannheten da hun kalte Blair for “my finest achievement”. Arven etter Thatcher har også vært Toryenes offisielle historie. Macmillan, Heath, konservatisme med et menneskelig ansikt … alle og alt har blitt avfeiet som “wet tories”, politiske evnukker som da kampen om Storbritannias sjel stod – og den thacheristiske revolusjonen var like rundt hjørnet – valgte å stikke hodet mellom bena og gå i dialog. Selv skriver hun det slik i sin bok Statecraft: ‘Throughout my political life I have usually sought to avoid compromise, because it more often than not turns out to involve an abdication of principle.’
 |
| Margaret Thatcher |
Ydmykende år
“Are you thinking what we’re thinking?” Året er 2005. Hva er det Toryene tenker på? De forsøker å ta pulsen på hverdagsbekymringene i England. Kriminalitet, økte utgifter og ikke minst innvandring. Tenker du det vi tenker? Svaret bare antydes, i grumsete, småbrune undertoner. De konservative tenker at innvandringen har løpt løpsk, at det er grunnen til at kriminaliteten øker og vanlige engelskmenn kjenner seg mer utrygge. Ved å ikke gi svaret selv lar de den enkelte velger selv trekke slutningen. Toryene bryr seg om det jeg bryr meg om. Slik forsøker partiet å fri til særlig til de mest fremmedfiendtlige delene av befolkningen uten at de selv behøver å skitne til fingrene. Det er som et politisk blunk-blunk, usynlig for andre, men fullt forståelig for mottakeren.
Tony Blair har sittet med makten i åtte år, åtte ydmykende år for de konservative. Bryllupsfesten er riktignok over for nye labour. Irak-krigen, styringsslitasje, interne fraksjoner og manglende progresjon i reformene av offentlige tjenester tar på, og valgresultatet blir svakt. Men det blir enda svakere for de konservative. De ligger med en fot i graven allerede, på valgnatten begraves de opp til halsen. Are you thinking what we’re thinking? Nei.
De konservative er ikke bare slitne etter snart et tiår med interne kamper mellom Thatchers tilhengere og mer moderate elementer. De mangler retning, er i utakt med tidsånden, de mangler populære saker og klare ledere, de mangler velgere… de er the nasty party, og undersøkelser viser at velgernes støtte til saker går ned hvis de blir opplyst om at forslaget kommer fra de konservative. Toryene er i ferd med å bli 90- og 2000-tallets Labour. De er uvalgbare.
Det er et utmattet parti David Cameron overtar.
Det er et utmattet parti David Cameron overtar, selv Thatcheristene er så lei av å tape valg at de er klare for å forsøke noe nytt. Hva som helst. Cameron kommer bevæpnet med sin egen versjon av Bill Clintons berømte TV-reklame fra valget i 1992, den som startet prefiks-partiet som politisk fenomen, senere kopiert av både Tony Blair og Fredrik Reinfelt i Sverige. “Bill Clinton and Al Gore. They don’t think the way the old Democrats used to”. Clinton var ikke Demokrat. Han var en ny Demokrat.
Modermord
Noe av det første Cameron gjør er å distansere seg fra Margaret Thatcher. “There is no such thing as a society”. Sitatet er revet ut av sin sammenheng, og er ikke
spesielt representativt for Margaret Thatchers kombinasjon av konservatisme, nasjonal stolthetsideologi og markedsreformer. Allikevel har det kommet til å representere hennes tiår ved makten, akkurat som Marie Antoinette for alltid er knyttet til rådet om at folk som manglet brød heller burde spise kaker, også en historisk fiksjon som aldri falt fra hennes munn. Men Cameron forstår at selv om de fleste briter på mange måter respekterer Thatcher, og beundrer henne for å ha fått fart på engelsk økonomi og nedkjempet de aggressive fagforeningene, så deler de ikke Toryenes generelle glorifisering av 80-tallet. Velgerne ser også den hemningsløse grådigheten og egoismen som preget dette tiåret, og de til tider negative følgene det hadde for samfunnsutviklingen.
 |
| David Cameron |
Derfor sier Cameron: Jeg mener det finnes et samfunn (fellesskap), men det er mer enn staten. Dermed legger han premissene for en ny politisk debatt med et nytt konservativt parti i spissen.
Dagens Storbritannia er i stor grad formet av arven fra velferdsstatsideologien i etterkrigstiden og fra Thatchers reformer, som i liten grad ble forsøkt reversert av Tony Blair. I det store og det hele er det enighet om de overordnede linjene økonomien skal styres etter, noe som eksemplifiseres godt av finanskrisen. Også Toryene støtter Gordon Browns massive redningspakke for finansnæringen og bankene.
Politikk er ikke bare de konkrete standpunktene som dukker opp i partienes valgmanifester. Politikken består i like stor grad av virkelighetsoppfatninger og menneskesyn, av verdiord og symboler, av konnotasjoner og assosiasjoner. Hva et ord signaliserer for en bestemt gruppe er ofte en viktigere indikator på dens ideologiske tilhørighet enn hvilke praktiske, politiske standpunkter de har. Ord er identitet. David Camerons store snuoperasjon er ikke å skrote Toryenes politiske program, han har ingen nasjonaliserings-klausul han kan fjerne slik Tony Blair kunne det (klausulen forpliktet Labour til å sosialisere produksjonsmidlene). Snarere har han i sak etter sak endret fokus og språkbruk. Vekk med thatcheristisk individualisme, inn med fellesskap, sosialt ansvar og miljøvern. Det er et mykere, mer menneskelig og ja, mer moderne, konservativt parti som i disse dager møter velgerne. Ved igjen å ta i bruk ord som fellesskap og sosialt ansvar, og bevege seg mot sentrumsnære og pragmatiske posisjoner, har Cameron grepet tilbake til en gammel og stolt tradisjon i britisk konservatisme – One Nation.
Vekk med thatcheristisk individualisme, inn med
fellesskap, sosialt ansvar og miljøvern
One Nation
Begrepet One Nation stammer fra Benjamin Disrealis bok Sybil, or The Two Nations (1845). I boken beskriver den senere statsministeren Disraeli et samfunn
med en avgrunn mellom de fattige og rike. I ettertid vil de fleste hevde at industrialiseringen alt i alt førte til bedre kår for fattige i øyriket, og at livet på landsbygden nok idealiseres i overmåte stor grad, men forfattere som Disraeli og Dickens pekte allikevel på et påtagelig faktum: Byene var oversvømte av fattige, skitne og syke mennesker, mens det fremvoksende industrielle borgerskapet opplevde en formidabel velstandsøkning. Det var to nasjoner.
 |
| Benjamin Disraeli |
Disraeli var, som mange store politikere, også en slu taktiker, og hadde evnen til å tilpasse seg omstendighetene for å si det forsiktig. Hans store bidrag til britisk politikk – valgreformen av 1867 – kan også sees i et slikt lys. Reformen utvidet antallet som kunne stemme dramatisk, særlig til gavn for arbeiderklassen. Disraelis håp var at Toryene, den gang partiet for den relativt priviligerte landadelen, og arbeiderklassen sammen kunne være sterke nok til å motstå det liberale partiet hvor store deler av det fremvoksende borgerskapet følte seg hjemme.
Men One Nation har blitt stående som et kamprop for en moderat, pragmatisk og sosialt bevisst gruppering hos de konservative. En kjerne i One Nation er og var at Toryene som et nasjonalt parti måtte omfavne både fattige og rike. Snarere enn klassekamp og motsetninger – og, i de senere år aggressiv thatcherisme – skulle partiet dempe motsetningene. Toryene måtte være det nasjonale partiet, et demokratisk, universelt i nasjonal forstand, progressivt parti som brød seg om både fattige og arbeiderklassen. Tradisjonen har et mildt paternalistisk drag over seg som skyldes den avgjørende vekten som legges på nasjonale tradisjoner. Disraeli samler de til dels motstridende elementene slik i et elegant sitat:
I et progressivt land er forandring en konstant faktor; og det store spørsmålet er ikke hvorvidt man kan motsette seg endring, det er umulig, men om endringene skal foretas i respekt for, og for å beskytte, de manerer, skikker, lover og tradisjoner som folket har, eller om de skal gjennomføres etter abstrakte prinsipper og tilfeldige, generelle doktriner.
En kjerne i One Nation er og var at Toryene som et
nasjonalt parti måtte omfavne både fattige og rike.
Tiltrekningen ved One Nation er åpenbar for de av konservativt lynne og temperament som grøsser på ryggen ved enhver antydning til ideologisk doktrine, men skyggesidene er likeså klare. De uttrykkes kanskje klarest av Ian Gilmour, en moderat tidligere forsvarsminister under Edward Heath og nærmest fanatisk (om man kan kalle en selverklært, ikke-doktrinær mann for noe slikt) motstander av Thatcher. I et angrep på dem som hevder at konservatismen må forstås som en ideologi snarere enn en verdensanskuelse eller følelse, skriver han at partiet i Macmillan og Heaths tid først og fremst var “pragmatisk” og “dominert av viljen til å vinne valg og forbli ved makten.”
David Camerons Toryer har hentet frem mye av språkbruken fra One Nation og forsøker igjen å fremstå som et moderat, sentrum-høyre parti, ispedd en solid dose liberal toleranse for å sukre pillen for moderne velgergrupper. Macmillan og Heath, parentesene i historien, har kanskje ikke blitt rehabilitert, men de begynner å smått å synes i Thatchers skygge. Allikevel vil nok en politisk kyniker hevde at Cameron og Macmillans viktigste fellestrekk ikke er filosofien eller pragmatismen, men viljen til å vinne valg.
- Torbjørn Røe Isaksen er redaktør av Minerva.
TEMA: Høyrereformer
Systemskifte eller stillstand - Temareportasje av Kristian Meisingset
To ansikter og tre veivalg – av Dick Erixon
Linder, Isaksen og Wiedswang om reformer – av Hårek Hansen
One Nation – av Torbjørn Røe Isaksen
En god påminnelse om hvorfor jeg som kapitalist tar sterk avstand fra konservatisme (som om ikke Høyre minner meg om dette daglig). Europeiske konservative er lite annet enn prinsippløse høyresosialister. Det David Cameron gjør med the Conservative Party gir sterk avsmak. “If you can’t beat them, join them” — fysj.
“De er denne verdens Calvin Coolidges, for å holde oss til den anglo-saksiske verden, den amerikanske presidenten som tviholdt på budsjettbalanse og laissez-faire under den store depresjonen”
Depresjonen inntraff 29 Oktober 1929,da var Herbert Hoover president etter at han ble valgt året før.Men tenker du på Hoover er det også feil,han økte skattene for de rike 25% til 63%,utenlandsgjelden økte fra 20%av BNP til 40% og han hadde en proteksjonistisk politikk.Ellers fornøyd:)
Alexander – takk for kommentar; navnet er nå rettet opp.
mvh red.
Jeg er uenig i at Macmillan behøver noen form for rehabilitering. Av den enkle grunn at han ikke er noe dårlig ansett av dagens britiske Konservative. Harold Macmillan (eller Supermac som han ble kalt) har nesten alltid vært en meget populær skikkelse i Toryenes historieforståelse. Hans regjeringstid var preget av sosial harmoni og økende velstand for alle samfunnsgrupper Han vant også de Konservative deres største seier siden 30-tallet i 1959, da de Konservative fikk et flertall av 100 i Underhuset.
Ted Heaths regjeringstid var preget av konstante streiker, en sykelig økonomi og dårlig politisk lederskap. Så det blir feil å sette Harold Macmillan i samme bås som Ted Heath, selv om begge tilhørte One Nation – tradisjonen. Det blir like absurd som å sette Winston Churchill i samme kategori som Heath.
Mye interessant her, men ganske kreativ historieskriving innimellom. Noen få ting: Lord Beveridge var medlem av det liberale partiet, og reformene han foreslo hadde ganske bred oppslutning (men det var uenighet om fart og grader). (Beverdige ble senere leder for de liberale i The House of Lords).
En meget viktig grunn til at Mrs T vant i 1979 var at Labour var blitt svært venstreorientert, og at “the winter of discontent” viste at den sittende regjering var uten kraft til å ta tak mot fagforeningene. Det var ikke noe populært votum for radikal høyrepolitikk, og vi må huske at de konservative fikk 43,9%, fire år senere en prosent mindre, og i 1987 42,2%. John Major fikk 41,9% i 1992 – og intet parti i UK har noen gang fått så mange stemmer som de konservative fikk i det første valget etter at Thatcher gikk av.
Det er også ganske kreativt å si at Mrs T ble snikmyrdet av sine egne. Hun stilte seg åpen for at tiden var inne for å gå, og hennes eget kabinett kunne lese meningsmålinger. Etter koppskatten var hun mye mindre populær enn sitt eget parti. Som en venn uttrykte det den gangen: “she’s only marginally more popular than the Black Plague”. (jeg bodde i England 1988-1993).
“Allikevel vil nok en politisk kyniker hevde at Cameron og Macmillans viktigste fellestrekk ikke er filosofien eller pragmatismen, men viljen til å vinne valg”
Men uansett hva mann måte mene om politisk makt så er den kommet for å bli og uten makt (i en eller annen form) ingen endinger…
Hva er konklusjone, matchmakerne som bygget angrepet (og makten) går over i historien som glemte størrelse, og spissene som utførte endringene (som følge av makten) stikker av med gevinsten.
Sun-Tzn: A victory is woned before the war is even started.
[...] Om One Nation-konservatisme. Her. [...]
[...] Tory-tradisjonen i England forbindes gjerne med konservatisme, tradisjonstro, høykirkelig anglikanisme og i de senere tiår frie markeder. Akkurat det siste, de frie markedene, er ingen selvfølge. De konservative har stort sett støttet en eller annen form for markedsøkonomi (jeg skal spare deg, kjære leser, for utleggninger om hvordan Toryene ble splittet i synet på kornlovene), men Maggie Thatchers frimarkedslinje var til en viss grad et brudd med den fremtredende One Nation-tradisjonen, som jeg tidligere har skrevet om her. [...]
[...] Tory-tradisjonen i England forbindes gjerne med konservatisme, tradisjonstro, høykirkelig anglikanisme og i de senere tiår frie markeder. Akkurat det siste, de frie markedene, er ingen selvfølge. De konservative har stort sett støttet en eller annen form for markedsøkonomi (jeg skal spare deg, kjære leser, for utleggninger om hvordan Toryene ble splittet i synet på kornlovene), men Maggie Thatchers frimarkedslinje var til en viss grad et brudd med den fremtredende One Nation-tradisjonen, som jeg tidligere har skrevet om her. [...]