Janteloven er fremdeles sterk i Norge – ikke minst i næringslivet.
Min litt kuriøse bakgrunn som konsertpianist og ex-juniorlandslagsspiller i tennis har medført at jeg de seneste årene har holdt relativt hyppige foredrag for næringslivet om talent og talentutvikling. For mange bedrifter er det en stadig større utfordring å ta vare på den mest begavede og produktive arbeidskraften. De største talentene har ikke nødvendigvis noen sterk lojalitet til sin arbeidsgiver, og det er karrieremessig legitimt å skifte jobb relativt hyppig. Kunsten å lykkes som bedrift handler i dag derfor langt på vei om å lykkes med å holde på talentene.
Innenfor idrett og klassisk musikk er fokuset på talent og talentutvikling noe av det første man lærer å omgi seg med. Men den romsligheten, forståelsen og den tette oppfølgingen som talenter møtes med på idretts- og musikkarenaen, synes å være vanskelig å konvertere til næringslivet, eller for den saks skyld til resten av samfunnet.
”Du er den samme, du!”
Jeg leste for noen år tilbake et intervju med en av våre internasjonalt mest suksessrike musikere. Han fortalte med stor undring at han i møte med nordmenn som hadde kjent ham over flere tiår, og gjerne siden barndommen, ofte fikk kommentarer som ”du er fortsatt den samme, du!”, underforstått ment som et stort kompliment. Den samme musikeren påpekte derimot det underlige i at endring og utvikling ikke forstås som noe allment positivt. Og som han sa: ”Tenk egentlig hvor oppsiktsvekkende og trist det ville være dersom det faktisk var slik at alle disse årene med så stor internasjonal suksess ikke hadde resultert i en merkbar endring av min person? Det er vel både naturlig og rimelig at en slik suksess har gjort noe med meg?!”
Modig?
Jeg fikk nylig en hyggelig mail fra min oppdragsgiver i etterkant av et foredrag jeg hadde holdt. ”Jeg fikk veldig positive tilbakemeldinger på ditt bidrag. Det ble sagt at du var modig som var så åpen og ærlig og turte snakke litt midt imot de norske normene,” skrev han. Dette fikk meg til å tenke. Hadde jeg virkelig sagt noe som fortjente karakteristikken modig? Jeg hadde jo bare fortalt om talentets sårbarhet, om talentets behov for å være narsissistisk, talentets glede og hva et talent gjerne opplever som krevende og problematisk. Jeg hadde også delt min begeistring og tro på ”Wilandereffekten” – med andre ord den mekanismen som beskriver bi-effekten av at Mats Wilander vant French Open i tennis i 1982: Wilanders seier forløste svært mange av de andre svenske tennistalentenes prestasjoner, og ble dermed starten på det man gjerne omtaler som ”1980-tallets svenske tennisunder”. Jeg hadde også formidlet at jeg tror at verdien av nettopp ”Wilandereffekter” er underkommunisert i det norske samfunnet. Men hva er egentlig modig ved å hevde slike ting?
Når lysene er på og når de er av
I Norge er vi gode på å dyrke enerprestasjoner på idrettsbanen og i konsertsalen, men vi forventer likevel at når enerne går ut av manesjen, ut av rampelyset, skal de være ”en av oss”. Vi forventer med andre ord eksepsjonelle prestasjoner av enkelttalenter, men vi krever samtidig en konform sosial adferd og jordnær tilstedeværelse i det øyeblikket lysene slås av. Denne dualismen kan være vanskelig i seg selv å håndtere. Men i næringslivet vet man ikke en gang alltid når lysene er på og når de er av. Næringslivstalenter kan derfor oppleve at det finnes enda mindre tumleplass, enda mindre romslighet for utvikling og narsissisme, og enda mindre plass for sårbarhet, enn hva de fleste idretts- eller musikertalent opplever. Og at janteloven fortsatt eksisterer, stod faktisk ikke klart for meg før jeg begynte å jobbe med næringslivet.
- Ingrid Røynesdal, statsviter og pianist (og ex-tennisspiller)
