Det er dog et element jeg synes Svein Tore ikke har tatt med. Når man har borgerlønn så må man strengt tatt ikke jobbe bare for å leve, og da får også arbeidstakerne en slags beskyttelse mot arbeidsgiver, i og med at arbeidsgiver må tilby forhold på et visst nivå for at folk skal gidde å jobbe der. Da man kan spørre seg om andre beskyttelser slik som fagforeninger, arbeidsmiljøvernlov og videre virkelig er nødvendig? En fordel med borgerlønn få nevner er at den vil gjøre mye annen offentlig intervensjon mer eller mindre overflødig og det må man også tenke på.

Borgerlønn til studenter ville i tilfelle være verdens beste studiefinansiering – noe selv olje-Norge ikke har råd til. En mer realistisk mellomløsning kunne ha vært at studenter som oppnår gode resultater innenfor normert studietid kunne ha fått deler av lånet omgjort til stipend.

En Borgerlønn på 150 000 vil neppe verken fjerne mitt behov eller ønske om å jobbe, da det vil utgjøre et betydelig inntektsbortfall og stille meg uten evne til å betjene mine økonomiske forpliktelser. Heller ei redusere behovet for overordnede strukturer rundt arbeidsmarkedet, som arbeidsmiljølov eller fagforeninger, nettopp fordi tapet ved å miste jobben allikevel vil bety en god del økonomisk for de fleste som er i jobb.

Jeg også usikker på om en borgerlønn på 150 000 vil medføre at man unngår den forutsatte “stigmatisering” av de som ikke jobber – faktisk tror jeg det skal mye til å gjøre det like stuerent å leve av offentlige bidrag som det å jobbe, og jeg tror dette er en fornuftig holdning.

Nettopp derfor er det viktig at man lager ordninger som gir både arbeidsgivere og arbeidstagere incitamenter for å få folk i arbeid, også dem med redusert arbeidsevne pga. fysiske og psykiske utfordringer. Som arbeidsgiver opplever jeg ofte at det offentlige gjennom Nav mangler denne evnen og viljen til å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet, selv om både jeg og arbeidstager ønsker å få til noe. Her tror jeg at selvadministrerte løsninger, hvor arbeidsgiver f.eks. kan få fradrag for utgifter ved tiltak som skal få folk tilbake i jobb, ville være mere effektive. Det vil i neste omgang kunne slanke staten gjennom redusert behov for saksbehandling i NAV. I tillegg vil det sikre at alle involverte i prosessen er motiverte for å få best mulig resultat – noe som altså ikke er tilfelle i dagens ordninger.

Selv er jeg i tillegg tilhenger av (over tid) å fjerne all skatt på arbeid og i stedet flytte mye mer av den offentlige finansieringen over på avgifter, gjerne grønne sådanne.

Jeg tror uansett at tiden er overmoden for å tenke nytt rundt det systemet vi i dag har (nå er vel strengt tatt ikke tanken om borgerlønn helt ny, men her i landet har vi tenkt altfor lite på dette punkt).

Er det flere av Minervas lesere som har tenkt tanker rundt dette?

Ordningen vil omfatte omkring et par millioner mennesker som i dag ikke får trygd, altså koste i størrelsesorden 300 milliarder kroner ekstra. Det er omtrent like mye som dagens samlede forbruksavgifter, der momsen er størst.

Svein Tore drømmer i tillegg om å erstatte all skatt på arbeid (ca 300 milliarder + snaue 250 milliarder i trygdeavgifter).

Hvor høy moms og bensinavgift tenker du deg?

Jeg har foreløpig kun tenkt noen tanker, ikke regnet… Men ser at det er dem som har regnet på det, og definitvt mener at dette går i hop. Kanskje vi burde gjort noen forsøk med borgerlønn i et par kommuner først?

Når det gjelder skatt, så tror jeg fullt og fast på at veien å gå er å vri fra røde skatter til grønne og andre avgifter. Det vil gi mennesker mer frihet og forebygge miljøskader.

Bensinavgiften er definitvt en av de avgifter som bør opp. Alokohol er en annen. Tobakk en tredje. Sukker en fjerde. Og nye avgifter bør innføres; rushtidsavgift er et utmerket eksempel på en.

En slik vridning må foregå i etapper og gradivs. Etter mitt skjønn bør vi bare delvis kompensere statens inntektsbortfall med økte avgifter, for dermed også å få en noe mindre stat.

Jeg var tidlig sympatisk innstilt til ideen om borgerlønn, og ser at det finnes frigjørende elementer i konseptet – men har aldri klart å bli overbevist om at ikke de negative aspektene ved borgerlønnen langt overskrider de positive. Jeg er fortsatt ikke overbevist.

Et par utfordringer på rappen:
1) Hvis du skal trekke fra dagens ytelser og kutte administrasjon, betyr det i så fall at ingen får mer enn de 150000? Hva med arbeidsløse og uføretrygdede som tidligere har hatt høyere inntekt? Gjennomsnittsbeløpet som mottas av trygdemottagere er over 150000, og dette punktet har gjort at tidligere varianter av borgerlønn har strandet i utredningsfasen. Jeg kan være enig i at dagens utbetalinger i mange tilfeller kan ha et for høyt tak, men 150000 er for lavt til å gi trygghet mot sykdom, uførhet og arbeidsløshet.

2) Hvis du erstatte inntektsskatten med stadig nye avgifter på alt du ikke liker – sukker, alkohol, tobakk (kaffe? tein? fett? salt? matglede?) – er du da med på at du vil legge om til et mindre liberalt system med mer direkte, diskresjonær inngripen i stedet for en regelbundet og lik inngripen?

3) Hvis trygdemottagere skal få mindre enn idag – og selv om de ikke skal det, så lenge moms og andre avgifter skal gå dramatisk opp – vil det føre til en vesentlig skjevere inntektsfordeling enn i dag, en regressiv beskatning, og betydelig redusert kjøpekraft for de fattigste. Er det klokt?

4)Du kaller betgnelsen “utenforskapet” stigmatiserende. Det er litt som debatten om ordet “neger” – er det virkeligheten eller orde som skaper fordommer eller problemer? Mange av oss vil mene at “utenforskapet” innebærer reelle problemer, fordi mennesker mister arbeidsfellesskap, rutiner, evnen til å finne mening i hverdagen og følelsen av å være selvhjulpen. Noen av disse normene, rutinene og vanene kan kanskje endres – skjønt alle neppe bør – men det vil ikke skje som en konsekvens av borgerlønn. Borgerlønn kan derfor øke problemene knyttet til utenforskapet, enten man bruker ordet eller ikke.

Og åpenbart vektige innvendinger. Jeg skal forsøke å besvare dem i tur og orden:

1. Jeg foreslår at vi begynner å hver ende av livsløpet etter vgs:
a) Studenter. Her burde 150 være nok. Det betyr at vi kan kvitte oss med Lånekassen og all adm. knyttet til denne.

b) Pensjonister. 150 flatt til alle burde også være greit. De som vil ha mer, får spare selv. Det betyr at vi kan kvitte oss med et overbyråkratisk og innfløkt system som knapt noen forstår.

c) Når det gjelder de i mellom der, så er jeg enig i at 150 kan bli for lavt for mange. Kanskje bør det være mulig å få til noen mellomløsninger her, f.eks. redusert ledighetstrygd eller uføretrygd som i noen grad kompenserer for inntektsbortfallet?

2. Alkohol, tobakk, sukker, bensin osv har ingen ting å gjøre med hva JEG ikke liker. (jeg er f.eks altfor glad i både sjokolade og brus..)Det har å gjøre med hvilke varer som åpenbart gir oss samfunnsproblemer. Jeg mener at vi bør lage et avgiftssystem som minsker problemene, i stedet for å øke dem. Jeg kan ikke se at økte avgfiter på en del varer og tjenester, i kombinasjon med null skatt på arbeid, skulle være noe mindre liberalt enn det systemet vi har i dag. Tvert i mot, tror jeg det gir mer frihet for den enktelte – man kan bestemme mer over sin egen inntekt i et samfunn med mindre kreft, vold og miljøproblemer.

3. Jeg tror ikke at fattige vil få mindre kjøpekraft ved en borgerlønn på 150 000. Fattige (sosialhjelpsmottakere, minstepensjonister, studenter) vil snarere få en del mer. Jeg vil generelt ikke ha avgiftsøkninger på nødvendighetsgoder og mener at inntektsfordelingen heller vil bli noe jevnere enn skjevere.

4. Ja, jeg innser at “utenforskapet” vil kunne innebærer reelle problemer for mange mennesker. Men jeg ser også at en del mennesker (som stadig kontakter meg nå), som går fra å være “innenfor” til å være “utenfor”, opplever å få nye fellesskap, nye rutiner og ny mening i hverdagen. Jeg frykter at jo mer vi fokuserer på alle problemene knyttet til “utenforskap” og jo flere ganger vi stempler folk som snyltere og unnasluntrere, jo mer fratar vi mennesker som av ulike, og noen ganger helt nødvendige årsaker, lever i “utenforskap” den livsgleden de har. Da bidrar vi i så fall til å gjøre “utenforskap” til et utenforskap. Uten hermetegn.