Hvordan komme oss ut av krisen?
Den økonomiske krise som nå utfolder seg gir grunnlag for to spørsmål. Det ene, som tiltrekker seg størst oppmerksomhet er: Hva skal vi nå gjøre for å komme oss ut av krisen?
Det synes klart at det er den tenkemåte Keynes sto for, som faller naturlig for de fleste. Når etterspørselen synker og arbeidsplasser forsvinner, vil jo alle forstå at myndighetenes oppgave må være å erstatte den etterspørsel som er forsvunnet, enten ved pengepolitiske eller finanspolitiske tiltak. Lavere rente vil stimulere til mer opplåning som kan sette hjul i gang. Skattereduksjoner, spesielt momsreduksjoner, vil kunne føre til økt forbruksetterspørsel. Fremfor alt vil økte offentlige bygge-og anleggsarbeider kunne gjøre underverker.
Det er tilsynelatende få som følger det råd Friedman ga om ikke å gjøre noe. Motkonjunkturtiltak, sa Friedman, vil like ofte virke dårlig som bra. Det skyldes to forhold. Det ene er at ingen vet riktig hva slags virkninger tiltakene vil ha. Det annet er at det tar tid før tiltakene vil virke. Når de først virker vil situasjonen kunne ha forandret seg. Når stimuleringstiltakene ført får effekt, kan det være behov for det motsatte, tilstrammingstiltak.
Det andre spørsmålet, hvorfor oppsto krisen, har også krav på oppmerksomhet. De svar som synes riktige, tyder på at Friedman har rett. Fra stadig flere innsiktsfulle kommentatorer innrømmes det nå at krisens årsak primært var politisk styring som virket mot sin hensikt. For det første drev den amerikanske sentralbank i en lang oppgangsperiode en meget ekspansiv lavrentepolitikk. Greenspan fikk stor politisk applaus. Han klarte som en maestro å styre unda alle tenkelige kriser, men bygde i det stille opp til en stor økonomisk tsunami. Her ble han godt hjulpet av andre politiske inngrep som tok sikte på at sørge for at folk som egentlig ikke hadde råd til å anskaffe seg en bolig, skulle få anledning til det.
Årsakene til den gjeldende krise synes å illustrere riktigheten i den observasjon Edmund Bruke gjorde i Reflections on the Revolution in France:
”The real effects of moral causes are not always immediate, but that which in the first instance is prejudicial may be excellent in its remoter operations; and its excellence may arise even from the ill effects it produces in the beginning. The reverse also happens: and very plausible schemes, with very pleasing commencements, have often shameful and lamentable conclusions”
Jeg har behandlet krisen i flere blogger. La meg trekke noen foreløpige konklusjoner:
Kriser er nødvendige i et kapitalistisk samfunn. Det er ingen politisk oppgave å søke å unngåkriser. Det taler for at den økonomiske politikk i størst mulig grad bør være stabil og nøytral hva etterspørselsvirkninger angår.
Renten er prisen på bruk av knappe ressurser. Lav rente stimulerer til sløsing. Rentens nivå bestemmer den langsiktige produktivitetsutvikling i samfunnet.
Når først en økonomisk tsunami rammer oss, blant annet og kanskje i første rekke på grunn av dårlig politisk håndverk, hva skal vi da gjøre? Skal vi lytte til Keynes eller Friedman? I et samfunn som er ledet av slike folk som Platon mente burde styre oss, filosofkonger, taler mye for Keynes. Men slik samfunet er, ledet av mennesker, taler mye for at vi holder oss til Friedman.
- Egil Bakke er tidligere konkurransedirektør.
Det “artige” her er jo at man ønsker å slippe nedgangskonjukturene fri, samtidig som man ikke ønsker et skikkelig sosialt sikkerhetsnett. Det er sannsynligvis en kombinasjon som ikke er særlig bærekraftig over tid.
Jeg mener at man bør lytte til Ron Paul.
Årsaken til krisen, ifølge Ron Paul, er at amerikanerne lenge har levd over evne. Amerikanerne har lenge hatt et høyt forbruk, men dette forbruket er finansiert ved låneopptak i utlandet, og USAs egen industri er i høy grad outsourcet til lavkostland. Dette går så lenge som Kina, Japan, Norge og de oljerike gulfstatene er villige til å kjøpe amerikanske statsobligasjoner. Imidlertid er USAs gjeld nå så høy at mange tviler på om USA noen gang vil klare å betale den tilbake. Den dagen Kina, Japan osv. nekte å forsyne USA med nye lån, vil vi få en økonomisk tsunami som vil få oss til å tenke på den nåværende krisen som de gode, gamle dager.