Vår tids åndsmennesker begår ofte den katastrofale feilslutning å anta at
Vi er ikke lykkelige når vi er syke, isolerte, tv-tittende forglemmelser, som
Den lykkelige nordmannen
Hvorfor skriver så mange om lykke når det er åpenbart at de ikke vet hva det er?
Jakten på den norske lykke
Av Ottar Hellevik
Universitetsforlaget 2008.
Samtaler om lykken
Av Dag Bredal og Terje Strøm-Olsen
Koloritt forlag 2008.
Hvordan skal man leve? Dette var Sokrates’ mest grunnleggende spørsmål, og bør være det i dag òg. Ikke mange tankerekker trengs før man skjønner at svaret er å leve godt. Det kan virke selvfølgelig, men er ikke det i dag. Det moderne livet, med alle sine formaninger om nytte og plikt har fordunklet det enkle men essensielle ved Sokrates’ utgangspunkt – og har i tillegg oppnevnt vitenskapsmannen til filosof.
Vår tids åndsmennesker begår ofte den katastrofale feilslutning å anta at vitenskapen og teknologiens fremskritt har sin parallell i den intellektuelle sfære – at vi i dag vet mer om det gode liv enn den vitenskapelig primitive Sokrates. Undertegnede aner heller en motsatt tendens. Bøker om lykke og andre viktige spørsmål har blitt gjennomsyret av scientismen. Ingen spørsmål blir overlatt til privat tankefullhet, men må først og fremst tilfredsstille vitenskapens metode.
Vitenskap og lykke
Ottar Helleviks Jakten på den norske lykke kan stå igjen som et klassisk verk for denne tidsånd. Hellevik er professor i statsvitenskap og ekspert på metode og statistikk innenfor samfunnsvitenskapene. Hans forskning er således et glimrende eksempel på vitenskapeliggjøringen av selv det mest filosofiske av alle spørsmål: det gode liv. Som seg hør og bør når de intellektuelle utøser sin visdom har det vært nettmøter og mye hektisk aktivitet fra kunnskapshungrige nordmenn i forbindelse med utgivelsen.
vitenskapen og teknologiens fremskritt har sin parallell i den intellektuelle sfære
Jeg var 4 år da arbeidet med denne boken startet i 1984. Siden den gang har det blitt gjennomført omfattende analyser om emnet, og i beste utilitaristiske stil har Hellevik sikkert fått nikkende oppmuntringer fra ideologisk likesinnede. Jeg tenker da på de politiske meningsfeller som, med vitenskapens og byråkratiets virkemidler, skal frembringe følelsen av velvære og lykke i det norske folk. Man trenger ikke lenger selv å søke svaret på hvordan man skal leve godt. Den sosialdemokratiske og byråkratiske revolusjon har gitt oss oppskriften. Sant nok, konstaterer Hellevik ydmykt, mye autoritet må overlates til eksperter i positiv psykologi, men resten kan overlates til kvantitative studier av lykke. Disse forteller oss følgende: Man bør være gift og ha gode venner; barn kan gjøre en lykkelige, men det kan også være slitsomt å ha dem; spis middag minst en gang i uka med dine nærmeste, og hvis din nabo er i nærheten ikke nøl med å invitere ham inn; se gjerne sport på tv, bare ikke for mye, og for all del pass på at du ikke er feit eller syk. Det siste kan nemlig gjøre oss mindre lykkelige.
En del intellektuelt impotente vil finne disse studier svært interessante – simpelthen fordi de ikke har fantasi nok til å innse det selvinnlysende ved at sykdom og død kan gjøre livet vanskelig. For slike anbefales denne litteratur på det varmeste. For andre som ønsker god underholdning – gjerne som et substitutt for sportsunderholding på tv, som for øvrig er svært grundig analysert i boken – er lesningen svært underholdene, til tider rasende festlig.
Lykke i Norge og Nigeria
Det er mulig at kvantitative studier av lykke kan tas seriøst, og at mye av den forskningen som er gjort kan være relevant. Problemet er at boken ikke klarer å dra de riktige konklusjonene ut ifra de faktisk foreliggende dataene. En studie har for eksempel slått det fast at nigerianere har høyere lykkefølelse enn nordmenn. Hellevik fastslår at dette umulig kan stemme. Han har nemlig også gjort studier som viser at økt grad av velstand og materielle goder, vil gjøre en lykkelig. Det kan derfor umulig være slik at mennesker i et slikt herjet afrikansk land er lykkeligere enn oss i Norge, og det er derfor åpenbart at det er noe feil med datainnsamlingen eller annen metodesvikt.
Personlig har jeg ingen problemer med å se at mennesker kan være lykkeligere i Nigeria. Det forbausende er at det holder å lese Helleviks bok for å komme til bunns i dette problemet. Boken avslører nemlig studier som konkluderer med at det er viktig å ha gode menneskelige relasjoner. Hvis Hellevik hadde trukket noen åpenbare konklusjonene ut av hans eget datamateriale hadde han kanskje sett at vestens økende materielle forhold naturlig nok har gått på bekostning av sosiale bånd. En nigerianer som bor på 20 kvm med sine 15 familiemedlemmer, vil sannsynligvis føle en form for nærhet til familien sin. Et annet sted i boken oppfordres det da også til at sosialiseringsvennlig arkitektur burde ha en velfundert plass i sosialdemokratiet (dette er tydeligvis ikke relevant i Afrika). Det er nemlig grenser for hvor mye materiell distanse gjør for lykkefølelsen.
Dårlig eller umulig vitenskap?
Det kan virke useriøst å harselere med tidvis seriøs forskning, men når konklusjonene som trekkes er feil, tendensiøse eller uinteressante – og når dataene som er samlet inn bare av og til stimulerer til et anerkjennende nikk fra en middels kompetent filosof, ja, da er denne forskningen mer kvalifisert for en knusende knyttneve enn en god latter. Selv om dataene bekrefter visse antagelser sitter man likevel igjen med en følelse av at dette forstod man før man leste dem.
mest av alt ønsker å fylle tiden vår med banal underholdning og
shopping. Men vi trenger da ingen bok til å fortelle oss det.
De fleste lærer lite om hva lykke er ved å lese denne boken – men kanskje noe om hva den ikke er. Vi er ikke lykkelige når vi er syke, isolerte, tv-tittende forglemmelser, som mest av alt ønsker å fylle tiden vår med banal underholdning og shopping. Men vi trenger da ingen bok til å fortelle oss det. Det vi trenger er noen som kan fortelle oss hvordan vi kan unngå å dyrke våre laster istedenfor våre dygder. Og de som faktisk trenger å bli fortalt selvfølgeligheter bør kanskje lytte mer til psykologer enn eksperter i metode og statistikk.
Dette er riktignok også Helleviks anbefaling. Hadde han fulgt bedre med på forberedende studier til universitetet ville kanskje hans anbefaling også omfattet filosofer. Men siden hans psykologiske konstitusjon er innrettet på vitenskapeliggjøring av selv de mest eksistensielle sider ved livet er det naturligvis for mye å forlange at ren dannelse skal være relevant. For all del, dette er ikke en anbefaling til Hellevik. Hans prosjekt er politisk, og gjelder åpenbart folk som ikke tenker og hvordan vi skal sørge for at folk heller ikke begynner å gjøre det. Den filosofiske og normative siden av begrepet lykke er nemlig noe ikke alle bør gi seg i kast med: Som Ibsen sa bør vi ikke ta illusjonene fra gjennomsnittsmennesket.
Noen har derimot knuste illusjoner, og ønsker derfor å undersøke visse andre ting litt nærmere, som for eksempel: Hvorfor tror vi illusorisk at vi tjener penger og produserer, at vi faktisk tar vare på barna våre – når det i virkeligheten er staten som trykker penger i vildens sky, og som sørger for at båndene mellom foreldre og barn blir svekket? Hvorfor tror vi ofte at vi er lykkelige når vi ikke er det? Dette er vanskelige spørsmål, og vi kan forstå hvorfor Helleviks sosialdemokratiske prosjekt bør unngå dem. Hvis han hadde forstått at prosjektet hans nærmer seg sosialdemokratisk propaganda ment for å opprettholde illusjoner kunne han kanskje ha foret oss med enda litt mer forvirring. For hvis man skulle være så uheldig å lese tallene riktig risikerer man nemlig å avsløre bedraget.
Lykke som normativ størrelse
Lykkebegrepet har normative konnotasjoner som er umulige å stadfeste gjennom statistikk. Helleviks studier er riktignok bare et mål på i hvilken grad folk opplever seg selv som lykkelige, og det er nettopp det som er problemet.
I boken Samtaler om Lykken, skrevet av Dag Bredal, blir det allerede i innledningen stadfestet at forfatteren ikke selv vet om han er lykkelig. Et slikt utgangspunkt gir et mer interessant fokus, og tv-tittingtips og VG-journalistikk må i denne boken vike for refleksjoner over viktige åndshøvdinger i den vestlige kulturarv. En slik bok fortjener langt mer oppmerksomhet fra den sarte og intellektuelle sjel, selv om den først og fremst bare er en populærfilosofisk og idéhistorisk døråpner. Boken beskriver det store normative spennet som en tilnærming til lykke nødvendigvis bør ta hensyn til. Hvis vi sammenligner alle de normative muligheter som vurderes i denne boken med det Hellevik kommer frem til i sine analyser, ser man hvor vanskelig det er å ha en objektiv tilnærming til et slikt tema.
En grunn for å strekke seg etter noe mer enn den sosialdemokratiske lykke, er at det trolig finnes en veldig liten del av oss som har opplevd en lykke som er uendelig mye større enn gjennomsnittsmennesket. Dette kan være feil – John Stuart Mill måtte innrømme at det ikke er bedre å være en utilfredstilt Sokrates enn en fornøyd gris. Men hvis vi tror vi har noe å lære av Sokrates kan et normativt studium, basert på et visst menneskes personlig erfaring og innsikter, være uendelig mer verdt.
Klassiske forbilder
Vi bør da begynne å spørre oss om ikke det er nettopp den lykkelige som bør spørres til råd. For hvis ikke Bredal og Hellevik vet hva lykke er, bør de ikke heller overlate ansvaret om opplysning og planlegging til en som vet hva det er. Hellevik mener kanskje han vet noe om dette, men hans prosjekt må ikke bare gjelde ham og hans likesinnede. Jeg blir ikke tilfredsstilt av hans kvasi-propaganda. Og jeg vet i tillegg om mange som ikke vet hvorfor de skal stå opp om morgenen, som drikker seg fulle, ser mye på tv, eser ut, og i verste fall forlater denne verden fordi de mener livet er meningsløst. Denne ulykke kan delvis forstås ved vitenskapens pervertering av moral og åndelighet.
Vitenskapens voktere trives med å determinere vår tilværelse, men hadde de hatt litt filosofisk temperament hadde de kanskje innsett grensene for hva vitenskap kan forklare, og i tillegg ville de vært mer bevisst det ansvaret som hviler på deres skuldre. Vi få som nekter å bøye oss for en slik primitiv innstilling til livet (les vitenskapens), bør heller ydmykt rette blikket mot de mennesker som har noe å lære oss, og ellers tie stille. Konklusjonen er derfor at man skal vokte seg for å tro og mene noe om dette temaet, siden det er altfor viktig til å bli tatt lett på. Det bør skrives mindre om lykke og prates mer om det – og hvis vi trenger inspirasjon, bør vi heller rette blikket til det klassiske Athen.
