Er virkelig over 700 000 personer ute av stand til å utføre arbeid?
I to interessante innlegg på Minerva settes det søkelys på ulike sider av det jeg mener er vår tids største, samfunnsmessige utfordring, nemlig den at mer enn 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Svein Tore Marthinsen analyserer forhold som arbeid og lykke, og ligger på en linje som sosialmedisinen vil bre sin vinge over, mens Jan Arild Snoen påpeker de åpenbare problemene et høyt antall mennesker utenfor arbeidslivet er for samfunnet.
Årsakene til dette utenforskapet er mange. I en rapport jeg medvirket til for Høyres stortingsgruppe i 2007, presenteres følgende oversikt:
Mennesker utenfor arbeidslivet i arbeidsfør alder, 2007
300 000 | på uførepensjon |
30 000 | på tidsbegrenset uførestønad |
122 500 | på sykepenger |
50 000 | på dagpenger ved arbeidsledighet |
64 000 | på attføring |
46 000 | på rehabilitering |
60 000 | med økonomisk sosialhjelp som hovedinntekt |
26 000 | på overgangsordninger ved aleneomsorg for barn |
14 000 | på ventelønn og ventestønad |
41 000 | på avtalefestet pensjon AFP |
753 500 | Utenforskap |
Etter dette har antallet arbeidsuføre økt, sykefraværet har holdt seg på samme nivå (men viser nå tegn på økning), antall dagpengemottagere har vært lavere, men er på rask vei opp igjen som følge av økt arbeidsledighet. Mennesker som går av med AFP er økende. Med andre ord: Tallet på mer enn 700 000 mennesker er reelt, og det utgjør en fjerdedel av den arbeidsføre befolkningen i Norge.
Kostnad
Vurderer man kostnadene ved utenforskapet, er disse formidable. I nevnte rapport fra 2007 var det anslått at bare ytelser til livsopphold til mennesker utenfor arbeidslivet ville komme opp i 115 milliarder kroner. Sett i forhold til en gjennomsnittelig skattebetaler, betalte hver person i arbeidslivet rundt 50 000 kroner i skatt for å finansiere stønadssystemet. I 2009 vil tallet være enda større. Når vi i tillegg vet hva som kommer av befolkningsendringer i årene som kommer, betyr dette at en stadig større del av skatteregningen til mennesker i arbeidslivet går til å betale livsopphold for mennesker utenfor arbeidslivet. I det lange løp er ikke dette et regnskap som går opp, verken økonomisk eller moralsk.
Det viktigste kostnadsspørsmålet er likevel hva utenforskap koster for den som er utenfor. Med unntak av det første året man er sykmeldt, innebærer utenforskap en ganske formidabel inntektsreduksjon. Gitt beskrivelsen av den samfunnsmessige kostnaden er det vanskelig å argumentere for å øke trygdene. Da er det i alle fall tvingende nødvendig å sørge for at alle gis en mulighet til å delta i arbeidslivet. Det er enkelt å peke på hva som er nødvendig å gjøre:
1) Syke mennesker skal få rask behandling for sine lidelser.
2) Mennesker som er utenfor arbeid skal få rask avklaring av arbeidsevne.
3) En skal stimulere til å gå på jobb med den friske delen av seg, i stedet for å være hjemme med den syke.
Enkelt å peke – noe vanskeligere å få til å virke? Vel, det er det sikkert. For eksempel viser det seg at de mer enn 600 millioner kroner som ble tilført IA-arbeidet i 2007 ikke har hatt virkning, i alle fall ikke tiltenkt virkning – all den tid sykefraværet nå er på vei oppover igjen. Men gir dette oss retten til å slutte å jobbe for målet om at alle som kan jobbe, skal jobbe?
Stigmatiserende begrep og skam
Marthinsen snakker om skam – og da om den skam som mennesker i utenforskapet opplever. Vel, jeg er faktisk skamfull på vegne av samfunnet. Det er ganske vanskelig å kritisere mennesker for å være syke, når vi har en sykelønnsordning som gjør at man tjener på å holde seg hjemme fremfor å gå på jobb. Jeg kritiserer ikke mennesker som er uføretrygdede, når jeg vet at mange av disse egentlig har (hatt) et ønske om å jobbe, men i stedet blitt oppfordret til å søke uføretrygd av det velferdsapparatet som skal hjelpe mennesker som trenger hjelp! Strengt tatt har for eksempel mennesker med nedsatt funksjonsevne all grunn til å skifte ut skammen med en annen følelse: RASERI, over at det såkalte velferdssamfunnet sier at deres arbeidsinnsats ikke er ønsket. Skammen vi alle burde føle i dag er at Norge ikke har noe velferdssamfunn, men en forsørgerstat!
Når det så hevdes at begrepet “utenforskap” er stigmatiserende, må det bero på at det tas helt fullstendig ut av den konteksten det er ment for, nemlig mennesker i arbeidsfør alder. Gruppen er like mangfoldig som gruppen av arbeidsføre mennesker i arbeid, men felles for de som står utenfor, er ganske enkelt at de ikke jobber. Den “sosiale kulden” som sosialmedisinere som Per Fugelli mener man kan kjenne fra Høyresiden når vi snakker om utenforskapet, er langt sterkere fra dem som er ansvarlig for at utenforskapet øker, gjennom økte behandlingskøer. Eller for eksempel at man i en tid med historisk etterspørsel på arbeidskraft ikke lykkes med å gi yrkeshemmede en vei tilbake til arbeid og selvhjulpenhet.
Karin Andersen fra SV omtalte Uføretrygden som velferdssamfunnets adelsmerke. Hvor mange unge uføre tror Andersen opplever at de blir adlet, når beskjeden fra samfunnet er at de alt i en alder av under 30 har gjort sitt?? Det samme spørsmålet kan jo stilles til Marthinsen, som snakker varmt om borgerlønn.
Det moralske aspektet
Jeg tror faktisk at forskjellen på dem som er utenfor og innenfor arbeidslivet er langt mindre enn det Per Fugelli og andre, som gjør hevd på å være i besittelse av den sosiale omtanke, faktisk forstår. Jeg tror det store flertallet av voksne og arbeidsføre mennesker i Norge har et sterkt ønske om å sørge for sitt eget liv, gjennom jobb og selvhjulpenhet. Vi liker i det hele tatt ikke så veldig godt å være avhengige, enten det er av hverandre eller av staten.
Dessverre er det blitt slik at alt snakk om samfunnskontrakt er forsvunnet fra debatten om velferden. I Snoens artikkel beskriver han tre kategorier utenfor arbeidslivet, hvor kun en av dem beskrives som snyltere. De øvrige – de reelt arbeidsuføre eller de som velger å jobbe mindre uten å motta stønad, har ingen ting å skamme seg over. (I det siste tilfellet ville jeg nok si at myndighetene burde skamme seg for at det ikke er mer lønnsomt å jobbe heltid, men det er en annen debatt.) Men den første gruppen – snylterne – er som en kreftsvulst på hele velferdsforståelsen. Når vi vet at det hvert år avdekkes trygdejuks for mer enn 100 millioner kroner, bidrar dette til å svekke oppslutningen om velferdssamfunnet.
Men stigmatiserer fokus på trygdejuks de som rettmessig skal ha trygd? I så fall vil jeg si at det er de som urettmessig hever trygd som skaper dette stigmaet. Og da er det myndighetenes moralske plikt å gjøre muligheten for svindel og juks så liten som mulig!
Det er også grunn til å peke på at samfunnskontrakten gjelder alle – enten de deltar i arbeidslivet eller ikke. Det å forsøke å være aktiv for dem som er helt arbeidsuføre, sørge for å holde så god orden på helsa som det er mulig, er hver enkelts moralsk plikt. Og denne moralske plikten skal utløse velvillig og forholdsvis billig hjelp fra velferdsapparatet. Er det stigmatiserende å sette søkelys på dette?
Målfokus!
Velferdsdebatt er åpenbart ingen søndagsskole, men det bør heller ikke være en hvilehjem. Marthinsen avslutter sitt innlegg med å komme med noen velvillige råd til Høyre, og jeg skal være raus nok til å si at vi skal se videre på det. Men å hevde at Høyre ikke snakker med og til mennesker må bero på uvitenhet. I likhet med andre partier begrunner også Høyre sine ståsteder med konkrete, og generaliserbare, eksempler – for eksempel fra de mange med nedsatt funksjonsevne som ufrivillig uføretrygdes. Jeg ser også at vi skal snakke mindre om penger. Men, snakker Høyre mer om penger enn andre?
Det er ikke Høyre som vil innføre borgerlønn. Den som mister jobben på grunn av arbeidsløshet trenger ikke et tiltak eller borgerlønn, han trenger en jobb! En som mister jobben på grunn av sykdom skal få skikkelig og rask behandling! Vi vil ganske enkelt gi folk en ny sjanse!
Det er dette som er temaet, det er dette som er den største debatten i årene som kommer: Mer enn 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet! Det er uverdig for dem som skyves ut, uten å gis en sjanse til å komme tilbake, det er kostbart og det er ikke bærekraftig. Så i stedet for å snakke om skam og stigmatisering, kanskje en heller skal dra opp debatten om hvordan vi skal løse denne kjempeutfordringen. Jeg deltar gjerne.
- Torbjørn Sølsnæs er rådgiver i Høyres Stortingsgruppe.
Vi kan åpenbart enes om at dette er et meget viktig tema!
Jeg deler også den oppfatningen at vi skal hjelpe mennesker som ønsker arbeid, til å få arbeid. Men dette bør ikke være eneste målfokus.
Vi bør også ha et annet målfokus; nemlig at vi kan hjelpe mennesker som ønsker seg ut av arbeid. Og vi bør ha et målfokus om at mennesker som, av ulike årsaker, lever uten arbeid, kan leve der uten å bli stemplet som kreftsvultser og snyltere. Det er her våre veier skilles, du virker å ha kun ett målfokus, jeg har flere.
Jeg tror inndelingen i utenforskap og innenforskap bidrar til å gjøre livene verre enn bedre for mange. For setter vi merkelappen “utenfor” på 700 000 mennesker, så sier vi samtidig at deres liv er noe mindreverdig. Mange av de 700 er “utenfor” fordi de vil innenfor noe som kanskje er vel så viktig som arbeidsinnenforskap, nemlig være innenfor sine egne helsebegresninger. Mange er uføre og syke, fordi de faktisk er uføre og syke. Utslitt og syke av å leve mye av livet sitt i innenforskapet.
Tenk om det i stedet er mulig å knytte “utenforskap” og “innenforskap” sammen da, Sølsnæs. Til fellesskap. For vi er alle uvurderlige og umistelige små biter av et samfunn. Tenk om et annet livsløp er mulig å få til. Et løp der mennsker i større grad kan forme sine liv selv, der fleksibliteten er større, der foreldre i perioder kan være hjemme(arbeidende) med sine små barn, der borgerlønn f.eks. kan bidra til å realisere ett og annet friår.
Vet du hva – jeg tror at det til og med vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Dels fordi det fremmer et liv som gir flere dimensjoner å stå på enn “innenforarbeidet”. Men også fordi jeg tror det vil gi oss bedre liv, lengre liv, lykkeligere liv og liv der vi endog vil orke mer. Ja, kanskje vi til og med ville komme til å arbeide mer?
Det forunderer meg at politikere nesten aldri kan innrømme feil.
Begrepet “utenforskap” kan for enkelte tolkes negativt, for mange det motsatte av inkludering. Uansett om det tas ut en sammenheng eller ikke.
Sånn er det bare.
Det er ikke bestandig like greit å kopiere svenske løsninger (og begrep) – det gjelder å være gode på kommunikasjon. Noe Reinsfeldt er meget god på. Her har mange norske politikere mye å lære.
Det er bare det at den norske andelen utenfor arbeidslivet ikke er spesielt høy enn i andre land. Den er faktisk litt lavere enn i de aller fleste andre rike land.
Svein Tore skriver: “Og vi bør ha et målfokus om at mennesker som, av ulike årsaker, lever uten arbeid, kan leve der uten å bli stemplet som kreftsvultser og snyltere. Det er her våre veier skilles, du virker å ha kun ett målfokus, jeg har flere.”
Den siste setningen kunne gjerne vært understreket.. Har jeg kun ett målfokus?? Er ikke problemstillingen i dag at det er alt for enkelt å få hjelp ut av arbeidslivet? Når mennesker som hverken er syke eller arbeidsuføre, betraktes som verdiløse i det arbeidslivet og derfor sykmeldes og uføretrygdes, er det noe ravende galt med systemet! Jeg deler faktisk oppfatningen om at de som av ulike helsemessige årsaker ikke har arbeidsevne, skal få en trygg, god og verdi mulighet til å leve utenfor arbeidslivet. Men det er virkelig ikke det som er problemstillingen i dag. De aller fleste som lever på stønad og trygd i dag har en god tilværelse. Faktisk såpass god at de vil oppleve en inntektsreduksjon om de vender ut i eller tilbake til arbeidslivet.
Jeg har ikke behov for å knytte utenforskap og innenforskap sammen, ut over den helt fundamentale sammenbindingen som allerede ligger der: Vi er en del av det samme samfunnet, med de samme mulighetene, rettighetene, forpliktelsene og utfordringene. Det er dette som kalles samfunnskontrakt.
Det er faktisk mulig å få til “andre livsløp” – slik Svein Tore skriver. Når mer enn 700 000 faktisk allerede i dag gjør det, bør vel det være et bevis godt nok for alle. Forskjellen mellom oss går åpenbart på at jeg mener dette antallet er for høyt, og at det er grunnleggende problematisk at kostnadene knyttet til utenforskap ikke er bærekraftige. Det moralske poenget er lievel viktigst, nemlig det at svært mange av disse 700 000 har ett helt sentralt ønske: Nemlig å delta i arbeidslivet, med den arbeidsevnen de har. I dag er det for mange terskler som forhindrer forlk i å delta. Jeg kan virkelig ikke helt begripe hvordan en kan oppfattes som endimensjonal i analysen (ett eller flere målfokus) når jeg hevder at er viktig at disse tersklene fjernes.
Til verdikonservativ: At du ikke liker begrepet er vel ikke ensbetydende med at “politikere tar feil.” Men om du har et bedre forslag enn utenforskap, så er man selvsagt lydhør.
Peewee: Vel, uavhengig av situasjonen i andre land; jeg synes det er et høyt antall når en fjerdedel av den arbeidsføre befolkningen av ulike årsaker ikke deltar i arbeidslivet. Og, jeg tror faktisk ikke det hjelper en eneste en av dem som er utenfor arbeidslivet, som ønsker seg en ny sjanse, å vite at det er flere utenfor arbeidslivet i arbeidsfør alder i andre land!
Det at andelen utenfor arbeidslivet er så lik i ulike rike land uavhengig av system, si er kanskje at en moderne økonomi kun skaper jobber til rundt 66 prosent av de voksne? At det rett og slett er urealistisk å ha alle voksne i jobb?
I tillegg, så skyldes jo over halvparten av dette tallet en eller annen form for aldersdiskriminering, i og med at over halvparten som får uføretrygd er over 50 år gamle. Dette er en gruppe som arbeidsgivere rett og slett ikke vil ha. Skal man ha 50 åringer med høy utdannelse som ikke får ny jobb til å vaske gulv eller sitte i kassa på REMA, så kan nok det få ganske mange negative følger….
Peewee: Hvilke følger? Er det urimelig at høyt utdannende mennesker skal ta den jobben de kan få?
En slik negativ følge kan være at folk i mye større grad vil forsøke å forhindre nedleggelse av ulønnsomme arbeidsplasser. En annen kan være at det stemmer på partier som taler for proteksjonisme for å berge de gode jobbene på den måten. Et annet moment er jo at når høyt utdannete tar drittjobber, så har de selv gjort en innsats, men må ta drittjobber fordi de ikke kjenner de rette menneskene, og det kan jo kalles urettferdig. Er også mulig man kan få mer politisk radikalisme og vold om man får alt for mye overkvalifisering.
For tiden er jeg arbeidsløs. Har blitt tilbud om jobb, hvis jeg kan skaffe meg førerkortet. Siden det ikke er lenge siden jeg ble arbeidsløs(grunnet nedskjæringer) så har jeg verken søkt om sosialpenger eller dagpenger, men jeg vil gjerne søke på Nav om å få førerkortet hvor jeg bare mangler teori og oppkjøring. Dette får jeg ikke, med begrunnelsen at det får man bare i spesielle tilfeller.
Så nå er jeg nødt til å be om sosialpenger og bare håpe på at jeg kan spare opp nok penger til å få lappen.
Utrolig at man blir tvunget til å bli sosialklient som vil koste samfunnet mye mere penger en nødvendig.
For ca 3000 kroner så hadde jeg vært i jobb med en gang.
Til Arbeidsløs:
Nå kjenner jeg selvsagt ikke din historie eller bakgrunn, men du berører her noe ganske vesentlig i måten den såkalte velferden er bygget opp i Norge, nemlig at det å få hjelp til å komme seg videre i manges tilfeller ikke (alene) betyr å bli forsørget av samfunnet, men faktisk få hjelp opp den siste kneika. Jeg kjenner tilsvarende tilfeller, hvor NAV med en kostnad på 5 – 10 000 kroner ville hjulpet mennesker ut av stønadssituasjonen og ut i selvhjulpent arbeid, men hvor vedkommende heller altså må gå på trygd.
*5 – 10 000 kroner!!* Hva er dette egentlig i den store sammenhengen, hvor vi altså betaler ut mer enn 115 MILLIARDER kroner i trygd og stønad? I stedet for å betale ut de 3 000 kronene, vil NAV og sosialkontor heller betale ut tilsvarende og mer til i trygd. Kan det kalles velferd?
Et tilsvarende eksempel, men med positivt fortegn:
En person som er lam fra livet og ned, ønsker å jobbe. Drømmen er å bli yrkessjåfør. Altså tungtransport. Altså noe man vansligvis forbinder med tunge løft, mye inn og ut av bilen etc.. Normal trygdeforståelse tilsier at denne mannens drøm er umulig. Denne mannen bør uføretrygdes! – Men, heldigvis finnes det faktisk folk som evner å se at det å realisere denne mannens drømmer faktisk ikke bare er til begunstigelse for den det gjelder, men vil være til gavn for hele samfunnet. I stedet for å være en trygdemottager i 30 – 40 år, er vedkommende nå i jobb. Han betaler skatt. det kostet rett nok noen hundre tusen kroner å tilrttelegge en lastebil for at han skulle kunne jobbe, men saken er jo den at nettogevinsten av at han nå jobber og ikke er på trygd, slår positivt ut kun etter kort tid. Han deltar i verdiskapning og han bidrar til samfunnet og for at dem som er uten arbeidsevne faktisk skal kunne ha et godt liv.
Det er dette velferd handler om.