Senterpartisten fra Buskerud er en av de få som tråkker utenom oppgåtte stier. Det er forfriskende, selv om jeg de fleste ganger er uenig med ham. Lundteigen har også tidligere advart mot det ensidige fokuset på lav rente, og nå gjentar han dette i en uttalelse til ANB i dag.
Selvsagt har han rett i at lavest mulig rente til enhver tid, som er den vanlige vinklingen i media og blant politikere, ikke er fornuftig. Selv om jeg ikke er av dem som mener at en veldig høy sparerate er et mål i seg selv, er det i det lange løp ikke gunstig med en rente som gir nullsparing, slik USA har hatt en stund.
En følge av veldig lav rente over lengre tid er oppblåste asset-markeder, først og fremst bolig. Mye av dagens krise skyldes jo nettopp dette – en lavrentepolitikk i USA etter 9/11 som har gitt en ikke bærekraftig oppgang i boligprisene. Det viser at vi må være forsiktig med å ordinere for mye av denne medisinen.
I Norge har vi hatt en forventningsdrevet boligboble, selv om spareraten har vært OK. Det har nå gått hull på denne boblen. Det er bra – boligprisene trenger å falle en del mer enn de allerede har gjort for at de skal komme mer i takt med fundamentale forhold, primært lønnsnivået. Boligmarkedet trenger en myk landing, ikke en kunstig stimulans for ny oppgang allerede nå.
Mange er redde for at folk skal slutte å bruke penger, og at det derfor trengs stimulans for å øke forbruket. Norges Bank la avgjørende vekt på signaler fra næringslivet om at de forventer bredt fall i privat etterspørsel. Men julehandelen, selv før rentekuttet, viste ikke tegn til nedgang i forhold til det høye nivået i fjor. Meningsmålinger viser at folk flest ser lyst på sin egen økonomi fremover. Trolig ser vi en viss avventende holdning i privat etterspørsel – innkjøp utsettes, og næringlivet er dratt med i en kollektiv depresejon. I tillegg er etterspørselen fra næringslivet selv dempet av tilgangen på kreditt. Forhåpentligvis vil det siste problemet etterhvert løse seg for de livskraftige.
Men vi kommer ikke utenom at en langvarig oppgang har ført til at “fett” har oppstått i systemet – bedrifter som ikke har livets rett. Disse slås ut i en nedgangskonjunktur, enten fordi etterspørslen forsvinner eller fordi ingen lenger vil finansiere luftslott. Det er både rett og effektivt. Tiltak mot finanskrisen skal ikke hindre dette, men at krisen drar med seg mye mer som også er liv laga.
Det er selvsagt umulig for utenforstående å peke akkurat på hvilke bedrifter som er liv laga på lang sikt. Derfor er det prisverdig at regjeringen sa nei til særbehandling av politisk korrekte Think. Vi må ha en politikk som lar Schumpeters kreative destruksjon få virke, men dersom altfor mye går dukken, er det et tegn på en systemkrise som må møtes med politiske virkemidler.
Denne kreative destruksjonen i bransjer som har vokst for mye - bygg, eiendomsmeglere, bil- og båtforhandlere osv., vil gi oss økt arbeidsledighet i månedene fremover. Tillegg kommer en del arbeidsplasser i eksportindustrien til å slås ut på grunn av nedgangen i verdensøkonomien. Det tilsier en viss stimulans på etterspørselssiden. Den har nå kommet.
Jeg ville nå vente med ytterligere tiltak, både pengepolitiske (renten) og finanspolitiske (statsbudsjettet), inkludert generelle skattelettelser. Misforstå meg rett – jeg er alltid for skattelettelser i kombinasjon med lavere offentlige utgifter, men som et situasjonsbestemt konjunkturtiltak synes de nå overflødige.
Det er ett unntak. Byggebransjen står foran en skikkelig tørke. Det er på mange måter sundt, siden vi her har opplevd en boble som har ført til kraftige prisøkninger og vanskeligheter med å få utført nødvendig offentlig arbeid, f.eks. å få bygd de barnehagene som trengs i Oslo og enkelte andre steder.
Bransjen har betydelig fleksibilitet på grunn av globaliseringen – utenlandske arbeidstakere reiser nå hjem. Likevel vil arbeidsledigheten øke kraftig. Derfor virker det nå fornuftig å fremskynde en del offentlige investeringer i bygg og infrastruktur, rett og slett fordi ledig kapasitet gjør det mulig å gjøre dette billigere enn under den høykonjunkturen vi har vært igjennom. Vel og merke skal vi ikke sette igang “nødsarbeid” eller gjennomføre samfunnsøkonomisk ulønnsomme prosjekter, men vi kan endre tidspunktet for gjennomføringen.
