Erling Fossens angrep på norske motstandsfolk er et historieløst og stakkarslig forsøk på å provosere.
Den selverklærte opprører Erling Fossen gikk til intellektuell selvmordsaksjon i Aftenposten lørdag, ved å kalle Gunnar Sønsteby og Oslo-gjengen krigsforbrytere for deres innsats under 2. verdenskrig.
Det synes å være tre poenger i Fossens kronikk. For det første at den norske motstanden var en krigsforbrytelse og en skitten kamp; for det andre at den norske motstanden førte til store norske sivile tap; for det tredje at vi etter krigen har lært at den norske motstandsbevegelsen nesten på egen hånd jaget tyskerne fra landet. Fordi vi andre ikke klar over disse punktene, mener Fossen, forguder vi motstandsmennenes ”skitne kamp”.
Det man sloss mot var en okkupant, et diktatur med en dødelig raseideologi og et forkvaklet menneskesyn.
Vi får ta det fra begynnelsen: For det første har Fossen kapitalt misforstått krigens rett. Han siterer Haag-konvensjonen til støtte for sin abnorme påstand om at norske motstandsmenn var krigsforbrytere fordi de ikke bar uniform.
Det er for så vidt gledelig overraskende at Fossen har satt seg såpass inn i saken at han kjenner til konvensjonens eksistens. Innholdet kjenner han imidlertid tydeligvis ikke: Haag-konvensjonen sier ikke at det er en krigsforbrytelse ikke å bære uniform; den sier at militser må bære uniform og sine våpen åpent for å nyte godt av konvensjonens beskyttelser, for eksempel i form av å få status som krigsfanger.
”Den skitne motstandskampen” kaller Fossen det. Hva referer skitten til, Fossen? Innsatsen for å hindre at nordmenn ble utskrevet som soldater på Østfronten? Ødeleggelse av produksjon for den tyske krigsmakten? Assosiasjonene Fossen skaper er bilbomber på markedsplasser i Irak. Den norske motstandsbevegelsen gjorde så vidt det er mulig å bedømme i ettertid, sitt ytterste for å hindre sivile dødsfall i sine aksjoner.
Det er mulig Fossen på en uelegant måte bruker skitten som en referanse til sitt andre punkt: Motstandsaksjoner etterfulgtes i noen tilfeller til tyske represalier mot sivilbefolkningen. Det er selvfølgelig riktig, selv om omfanget i Norge var lavt sammenlignet med de fleste andre land. Det er derimot langt fra sikkert at det ikke hadde vært noen aksjoner mot sivilbefolkningen i mangel av en motstandsbevegelse.
Fossen blander videre de moralske kortene ganske ettertrykkelig. Det var altså tyskerne som sto for represaliene. Dét er en krigsforbrytelse, Fossen – skjønt inntatt først i den fjerde Genève-konvesjonen, som trådte i kraft i 1950. Det er intet i Fossens kronikk som lar leseren gjette at nazistene snarere enn motstandsbevegelsen kunne tenkes å bære ansvaret for disse represaliene.
Fossen forholder seg i det hele tatt med en forbløffende overfladiskhet til spørsmålet om under hva slags betingelser motstand kan rettferdiggjøres – som kunne vært et interessant spørsmål å diskutere hvis det ble tatt på alvor.
Krig innebærer alltid fare for tap av menneskeliv, også sivile. Det gjaldt både for de militære styrker som sto imot den tyske invasjonen, som i Storbritannia, for dem som mislyktes, som i Norge og Frankrike, og for dem som fortsatte kampen under okkupasjonen.
Det man sloss mot var en okkupant, et diktatur med en dødelig raseideologi og et forkvaklet menneskesyn. Spørsmålet er hva man trodde man kunne vinne ved motstand. I det norske tilfellet prøvde man etter evne blant annet å gi stikk til den tyske krigsmaskinen, og å hindre nordmenn i å bli utskrevet til arbeidstjeneste eller krigstjeneste for nazistene. Kanskje bandt det opp noen ekstra tyske soldater i Norge, og kanskje sparte det derved noen amerikanske, britiske og russiske soldaters liv, eller europeiske sivile. Norske motstandsaksjoner reddet også norske gutter fra å tvinges til å dø og å drepe for Hitler. Disse siste aksjonene kaller Fossen ”guttestreker”.
Norske motstandsfolk vant ikke krigen, men de gjorde det de kunne ut i fra forutsetningene. De fleste aksjonene tjente et klart formål. I tillegg vil noen av oss mene at noen regimer er det rett å kjempe mot også om motstanden ikke nytter.
Selv om Fossen ikke gjør sammenligningen direkte, er det tankemåter som hans som ofte ligger til grunn når organisasjoner som ”Komiteen for et fritt Irak” sammenligner den norske motstandsbevegelsen med fascistoide opprørere i Irak, som slåss mot en demokratisk valgt regjering og hovedsakelig har sivile som mål. Motstand er motstand, er vel tanken, og argumentet blir at det er moralsk ekvivalens mellom Al-Quaida i Irak og Oslo-gjengen i krigens Norge. Hva det kjempes for, hvem det kjempes mot, og hvordan det kjempes er mindre interessant for slike debattanter.
Men det er nettopp det som er spørsmålet i krig: Hva man kjemper for, hvem man kjemper mot og hvordan man gjør det. Evnen til å vurdere det spørsmålet er en viktig grensestolpe mellom sivilisasjon og barbari. Fossens betraktninger om spørsmålet bringer intet av verdi inn i debatten.
Tredje punkt hos Fossen er ideen om at vi i Norge lærer at norske motstandsfolk var avgjørende for at vi vant krigen. Dette er selvfølgelig muligens subjektivt riktig sett fra Fossens side, og innebærer i så fall at han har hatt et relativt mislykket opphold på den norske skolebenken. Den gang jeg gikk på skolen, lærte vi om både Stalingrad, El Alamein, landgangen i Normandie og Lend-Lease-transporten til Murmansk. Er det ord som sier Fossen noe?
Fossen sier til Aftenposten at reaksjonene etter hans kronikk viser hans poeng, at det er umulig å diskutere motstandsbevegelsen. Det er selvfølgelig tull. Det er legitimt å diskutere de moralske dilemmaene en motstandsbevegelse – og alle stridende – står overfor. Det er legitimt å diskutere om motstandsbevegelsen gjorde noen feil. Og kanskje ser noen av vurderingene i ettertidens lys annerledes ut.
Det som vekker reaksjoner er ikke debatt om motstandsbevegelsen, Fossen. Det er at du sauser sammen grove anklager og overfladisk vissvass basert på faktiske feil og moralsk forvirring.
Fossen later til å tro at det faktum at mange nordmenn beundrer motstandsbevegelsen, tross i eventuelle feil og etterpåklokskapens lys, innebærer at det foregår en historieforfalskende ”glorifisering” og at det er fravær av debatt. Kanskje svaret er enklere: Mange nordmenn har bedre dømmekraft og bedre historiekunnskaper enn Erling Fossen.
Fossen har nå skrevet sin ”J’accuse”. For å vise seg som en mann, og ikke bare en provokatør som driver guttestreker, bør han nå skrive en bredt anlagt kronikk som heter ”Excusez-moi”.
Det kan være et poeng å gå seierherrenes historieskrivning i sømmene. Det er bare så synd at dette skal skje ved Fossens tendensiøse artikkel skrevet i en språkdrakt som mer hører hjemme i nett-debattsidene til VG.
Det kunne vært interessant å se nærmere på hjemmfrontens virksomhet i forhold til flere artikler i Geneve-konvensjonene (ikke Haag), særlig
The Laws of War on Land. Oxford, 9 September 1880, artikkel 8:
“It is forbidden:
(c) To attack an enemy while concealing the distinctive signs of an armed force”
Et annet spørsmål som Fossen ikke har nevnt er forholdet til kapitulasjonsdokumentet fra Trondhjem 10. juni 1940 hvor Norge la ned alle stridskrefter i tyskokkupert norsk territorium.
Hjemmefronten betydde nok mer for moralen enn de rene militære effektene, selv om virksomheten bandt opp flere tyske styrker enn de ellers ville ha gjort. Varslingen om tyske flåtebevegelser, spesielt om Tirpitz, hadde også stor betydning. Endelig må det også tas med den sterke organisasjonen som milorg kunne stille med i mai-dagene 1945.
I disse dager hyller vi Max Manus. En uredd idealist med de gode verdiene, som viste det i aktiv innsats allerede som frivilllig i vinterkrigen 1940.
Motstanden mot Tyskland og det naziregimet sto for var så viktig at det langt på vei forsvarer eventuelle brudd på internasjonale avtaler.
En strålende tekst.
68-generasjonens brus- og bollefest
Det er UMULIG for en i etterkrigs-tidens bolle-land å sette seg inn i folks lidelser, hvis dette menneske ikke har SNEV av menneske-kunnskap – hvilket viser oss at Erling Fossen totalt mangler. Noen mennesker må stå med BENA PLANTET ned i elendigheten før de kan FORSTÅ hva virkelig lidelse er. Det verste er at mange av 68-generasjonens besserwissere innen akademia har NULL menneske-kunnskap og desto større munnbruk – enklere sagt lite vett og mye (t)ull. Det er så slitsomt, men de har jo også rett til å ytre seg – selvom de faktisk er en “pain in the……….head” for de som er så uheldig å støte på dem – enten via pressen, tv eller radio OG man kan jo ikke holde seg borte fra disse mediene heller…..
Selv aldri så god Ali kaffe så hjelper den ikke mot gruff. GRUFF.
Fossen sin artikkel stiller en del betimelige spørsmål, men han grumser det til med noe urent språk. Det er vel få som mener den norske motstandskampen var skitten.
Men en del ubehagelige fakta (iht lov og rett)
Motstandskampen var ikke krigsforbryteri men vanlige kriminelle handlinger. Tyskerne kalt dem Strasenbanden. Dødsstraff for kriminelle handlinger var ikke uvanlig på den tiden.
Oslogjengen besto tydeligvis for det meste av Linge folk. Mao det var ikke motstandsmenn, men britiske soldater/agenter i sivil (bemannet med nordmenn vel og merke)
Represalier var hjemlet i landkrigslovene og var derfor ikke en krigsforbrytelse, men en lovlig handling den gangen.
Den norske motstandskampen bandt ingen tyske militære avdelinger til Norge. Den tyske militære ledelsen i Norge definerte den til å være et sivilt anliggende.
Motstandskampen hindret eller forsinket ingen tyske troppetransporter til kontinentet. Fra D-dagen og fram til freden ble 9 tyske divisjoner skipet uv av Norge.
Milorg o.l. hadde liten og ingen militær betydning. Men var en viktig årsak til at fredsdagene gikk relativt rolig for seg. Milorgs betydning er vel antagelig størst mht samfunnsbyggingen etter krigen. Dvs at de stolte frihetselskende motstandsmenn i hus og hjem sammen bygget samfunnet Norge tuftet på demokrati, likhet, retferdighet bla bla bla bla. Der ligger nok den største betydningen for Milorg
Mvh
Olve Dybvig
Nils August Andresen, du har mye feil her. Du gjør samme tabben som mange andre, du ser WWII-historien med tilbakevendende blikk.
Du kan ikke påstå at motstandsfolkene kjempet mot et en 2okkupant med dødelig raseideologi og forkvaklet menneskesyn”. Sånt visste ikke folkene som levde i 1940-1945. De som kunne sette seg inn i nasjonalsosialistenes ideologi på 30-tallet, kunne ane det, men med en kontrollert presse var det ytterst få av den jevne mann og kvinne som visste eller skjønte hvilket utstrakt morder-regime som regjerte. Det visste de første lenge etter krigen, ja, vi vet ikke hele rekkevidden ennå i dag!
Så motstandsmennene kjempet kun mot en okkupant, punktum. De hadde ikke tilegnet seg det ideologispekteret du og andre tillegger dem, uansett om Kjakan snart 70 år senere har tilpasset sin kamp til dagens syn på krigen.
Det er også hundre prosent sikkert at det hadde vært færre, kanskje ingen, represalier mot lokalbefolkningen om det ikke hadde vært noen motstandsbevegelse. Tyskerne gikk ikke frem og straffet folk etter forgodtbefinnende, slik motparten Stalin gjorde. De straffet eller gjorde reporesalier kun etter lovbrudd, og sabotasje/terror og motstand var lovbrudd, siden de stred mot folkeretten, og siden et land som har kapitulert, ikke kan gjøre slikt. For tyskerne var regjeringen i London ikke lovlig, og det er det flere som har ment også i ettertid, men de blir som vanlig høvlet ned av meningsmafiaen, i dag med med Moland og Fure i spissen, og du er også med å støtte dette faststøpte synet med det ikke veldig gode innlegget ditt.
Erling Fossen har flere gode poenger i sine kronikker. Og det finnes lite feil i det han hevder i dem. Men historieforblindede folk i dette landet nekter å godta det. Det er kun Russland som er mer forblindet på denne krigen enn nordmenn. Men slik er det i land med kommunistiske/sosialistiske tankebaner, informasjonen er fordelt på få og historien er formet av færre, for å bruke den i nasjonsbygging og til å ha kontroll over folket/staten.
Mye av skylden for all kjeften Fossen har fått, må han ta selv, siden han skrev temmelig provoserende og aggressivt. Uansett hadde han mye rett.
Men det interessante var at 80 prosent av innleggene etter Fossens kronikk var positive til han (å ja, jeg talte alle), mens Aftenposten gjenspeilte ikke det og heller vinklet negativt. Og etter at Kjakan kom med et ikke like godt motinnlegg, var 80 prosent enig med ham. Virker som nordmenn snur kappa etter siste taler.
Jeg har WWII som altoppslukende interesse, og jobber samtidig som journalist i riksmedier Jeg bruker enhver anledning til å få spalteplass til en mer balansert historieframstilling av krigen, spesielt den norske versjonen, som har slagside og er fordreid, ja, på enkelte punkter er den ren løgn. Det skal jeg fortsette med i flere tiår ennå. Det har jeg makt til, og det kommer jeg til å bruke. Håper det irriterer meningseliten.
Opprinnelig innlegg fra Nils August: Det synes å være tre poenger i Fossens kronikk. For det første at den norske motstanden var en krigsforbrytelse og en skitten kamp; for det andre at den norske motstanden førte til store norske sivile tap; for det tredje at vi etter krigen har lært at den norske motstandsbevegelsen nesten på egen hånd jaget tyskerne fra landet. Fordi vi andre ikke klar over disse punktene, mener Fossen, forguder vi motstandsmennenes ”skitne kamp”.
EF: Kanskje jeg skal oppklare slik at vi får det riktig fra begynnelsen. Min irritasjon starter med at Norge er det landet som har kommer suverent kortest i å behandle traumene fra krigen. (Enda vi var det landet som mistet suverent færrest folk!) Fremdeles kan vi bare lage endimensjonale tegneseriehelter ut av krigen. Og da er det litt snålt at folk skyter på meg, det er da vitterligen ikke jeg som har skapt traumene eller latt være å behandle dem? I Norge framstilles alt fremdeles i sort/hvitt Som Kjakan sa til meg i sin svarkronikk: “2% var med i NS, 98 prosent støtta oss”. Pølsevev. Industrien gikk med høygir unde rkrigen og bidro mer til tyskernes seier enn motstandsbevegelsens nålestikk. Gutta på skauen oppsto som begrep først i 1944 da krigen hadde snudd.
Av denne irritasjonen fulgte mitt hovedpoeng. Motstandsbevegelsen glorifiseres, enda det ikke er noe forhold mellom den oppmerksomhet de fikk og hva de fikk utrettet. Hadde ingen løfta en finger mot krigen på norsk jord hadde krigen slutta nøyaktig på samme dato. De allierte vant takket være russernes enorme offervilje og amerikanernes industrielle produktivkrefter.
Hvorfor glorifiseres den? Fordi AP+Milorg veldig gjerne vil ha et positivt fokus på norsk krigsinnsats framfor det negative fokuset som Nygaardsvold-regjeringen fikk under hele krigen. Det var mange som ville stille dem for riksrett, både pga av nedrustningspolitikken, men også fordi de stakk til England.
Fordi Norge knapt hadde en militær stuktur da tyskerne kom, ble det opp til guttunger å gjøre motstand som best de kunne. Ære være dem for det, men krig er for viktig til å overlates amatører som dreper flere sivile nordmenn enn tyskere, og som først utviste en voldsom intensitet når de jakta på tyskertøser, kommunister og andre stripete etter krigen. Norge tapte både krigen og freden.
Akkurat som Klassekampens redaktør Braanen høres NAA ut som et aktivt medlem av Fedrelandslaget der all kritikk av motstandsbevegelsen er landsforræderi. Men Norge får ikke fred for krigen før vi makter å skrive en grunnfortelling om krigen som innbefatter alle gråsonene. Der kan Minerva bidra, eller så foreslår jeg at NAA holder kjeft, så får vi andre heller bidra til å komme med nyansene om krigen.
Mvh. Erling Fossen
Mener Minervas-NAA at også denne omskrivingen av Norges innsats under andre verdenskrig i Wikipedia er en intellektuell selvmordsaksjon. Omskrivingen ble forøvrig foranlediget av en utdypende kronikk jeg hadde i Klassekampen samme dag:
Kritikk rundt den historiske forståelsen av Norges krigsinnsats
I 2008 uttalte historiker Tore Pryser at krigshistorien er skrevet i svart og hvitt, og at den enten handler om svartmaling av dem som gikk inn i NS, eller glorifisering av motstandskjempere i Milorg og Kompani Linge. Han uttalte videre at bakgrunnen for slike skjevheter er at et bestemt miljø tok kontroll over historieformidlingen etter krigen: «Historien om krigen var et ledd i nasjonsbyggingen. En smal krets av aktører har preget historieforståelsen». Pryser hevder videre at Jens Chr. Hauge var den sentrale strategen blant motstandsfolk med tilknytning til Arbeiderpartiet, og at Hjemmefrontsmuseet sprang ut av dette miljøet, og de fremdeles formidler et ensidig historiesyn. «Vi håpet at det ville utvikle seg til en mer kritisk institusjon når faghistorikere fikk kontrollen. Men det er fortsatt Milorgledelsens fortolking som dominerer». Han mener videre at konsekvensene av dette er at mange emner har blitt lite utforsket. «For eksempel vet vi lite om hvordan jødeaksjonene ble gjennomført i Norge. Det økonomiske samarbeidet med tyskerne under krigen er også lite utforsket».
Pryts fikk støtte for sine utsagn av historikeren Harald Berntsen som mener hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert seg selv, fortiet andres innsats, og bevisst tilslørt uønskede historier. Berntsen utrykker seg kritisk til hva han kaller mytene som har fått sirkulere og prege historieforståelsen i etterkrigstiden, og hevder at sentrale aktører som Gunnar Jahn, Paal Berg og Einar Gerhardsen systematisk har tilslørt sin rolle i begynnelsen av okkupasjonen. «De har etter krigen fortiet sitt eget samarbeid med tyskerne på tvers av konstitusjonen i 1940», sier Berntsen. Han hevder videre at hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert sin egen rolle, samtidig som de samme folkene systematisk har fortiet andres innsats. Særlig gjelder dette kommunistene, som sto for en aktiv motstandskamp fra starten av – i motsetning til den han mener er hjemmefrontsledelsens passive linje. Historikermiljøet som oppsto rundt Magne Skodvin dominerte lenge feltet. «Mange år etter krigen bestemte Skodvin hvem som skulle få tilgang til sentrale kilder, som for eksempel Gunnar Jahns dagbok».[1]
http://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_andre_verdenskrig
Patetisk og usaklig personangrep fra Nils August Andresen. At noen bruker alle slags skitne triks for å hindre en nyansert meningsutveksling om krigen vet vi, men at Minerva trykker den slags rant som rettelig hører hjemme innen en annen totalitær tradisjon, kommunismen, det er ubegripelig.
Torill Borns sutring om lidelse er patetisk. Nordmenn vet ikke hva lidelse er. Knapt noe sted på kloden hadde folk det så bekvemt som i Norge under krigen. Norge hadde nesten ikke sivile (og knapt militære) tap, minimale ødeleggelser og det meste fungerte rimelig normalt. Det eneste nordmenn sutrer over er at luksusvarer ble rasjonert. I andre land mistet man millioner av innbyggere og folk bodde i flyktningeleirer i årevis, eller ble fordrevet fra sin hjemland. Jeg blir kvalm av sånne som sutrer om at nordmenn hadde det så ille. Det er løgn og historieforfalskning. Det skrives at nazismen var så ille, men det skrives ikke om det alternativet som ble påtvunget halve verdensdelen og som har kostet mange flere menneskeliv: Stalinismen.
Hyggelig å lese et innlegg fra Fossen uten skjellsord. Han viser imidlertid svak historiekunnskap om kritikken av Nygaardsvold.
Nedrustingen av forsvaret i 30-årene fikk i det alt vesentlige tilslutning fra alle politiske partier i Stortinget. Det man med rette kan kritisere er mangelen på handlekraft etter krigsutbruddet 3. september 1939, og særlig etter Polenfelttoget hvor Tyskland viste evnen til overreaskende angrep. I ettertid burde deler av det norske forsvaret vært mobilisert langt tidligere. I dagene før 9.april ble henstillinger fra generalstaben om mobilisering oversett.
Det mest alvorlige var at regjeringen natten til 9. april vedtok STILLE mobilisering med oppmøte om 3 dager ETTER at de hadde informasjon om det tyske angrepet på flere norske byer.
Fossen tar feil når han skriver at det norske forsvaret ikke hadde noe struktur. Faktum er at hæren var oppsatt med 6 divisjoner med et 15-talls regimenter. Problemet var bare at systemene ikke var forberedt på plutselige angrep. Den militære undersøøkelseskommisjonen etter krigen avdekket dessuten at flere sentrale militære ledere sviktet når det gjaldt.
Norge ble angrepet av om lag 9000 tyske soldater – mindre en 10 % av de soldatene som det norske forsvaret kunne ha mobilisert.
At regjeringen dro til England var etter min mening folkerettslig greit. Den norske kapitulasjonen i juni 1940 var begrenset til norsk område under tysk kontroll.
Med en fri Konge og regjering i England og en synlig motstandsbevegelse hjemme fikk aldrig NS noen bred oppslutning i folket. Dette var det viktigste som Max Manus og hans venner bidro med.
Arve Edvardsen
Arve Edvardsen: Med en fri Konge og regjering i England og en synlig motstandsbevegelse hjemme fikk aldrig NS noen bred oppslutning i folket. Dette var det viktigste som Max Manus og hans venner bidro med.
EF: Vel, det var flere som hadde medlemsskap i NS (tilsammen 55 000) enn det var medlemmer i Hjemmefronten (ca 40 000). Det er vel også interessant at antall som deltok i Hjemmefronten var på ca 7-8000 før 1944 da “gutta på skauen”, som flykta fra tysk innkalling, oppsto som begrep. Det var altså først da krigskonjunkturene snudde, og krigen var vunnet, at folk søkte til motstandsbevegelsen.
NS fikk som kjent aldri noe oppslutning i frie valg før krigen. Partiet var derfor heller ikke representert på Stortinget. I folketingsvalget i Danmark fikk søsterpartiet 2% i 1941.
Fra Hans Fredriks Dahls Quisling-biografi:(En fører for fall)
“De 100-200 000 medlemmene var ikke kommet til partiet. At den lovende oppslutning uteble, var hans største enkelte nederlag. Drømmen om det norske folks store parti lå fjernt fra virkeligheten – og dèt kunne han takke jøssingene for, med deres usynlige propaganda og forfølgelse av alle nasjonalsosialistisk tenkende mennesker.”
“At regjeringen dro til England var etter min mening folkerettslig greit. Den norske kapitulasjonen i juni 1940 var begrenset til norsk område under tysk kontroll.”
Hvor står det i kapitulasjonspapirene fra 10 mai 1940 at denne var begrenset til norsk område ?
Hvor i folkeretten står det at en eksilregjering har noe legimitet ?
Mvh
Olve Dybvig
Den norske kapitulasjonen henger nøye sammen med den folkerettslige legitimiteten til Londonregjeringen.
Historieprofessor Magne Skodvin skrev en opplysende kronikk om dette emnet 27.04.2002 i Aftenposten.
Her er siste avsnitt fra kronikken: “Konklusjonen gjev seg sjølv: Trondheimsavtalen 10. juni er ein kapitulasjonsavtale for dei norske styrkane som på det tidspunktet var på tyskkontrollert norsk område, og ingen andre. I den tyske sluttmeldinga om felttoget i Norge står det då og med reine ord: «die gesamten, noch vorhandenen norwegischen Streitkräfte» (dei samla, ennå beståande norske stridskrefter). Norge som stat førde krigen vidare, og kapitulerte aldri.”
Joda, jeg kjenner til Magne Skodvin sin opplysende kronikk. Men det er en del kjappe og syltynne konklusjoner i den kronikken der.
Det er rimelig tydelig at Skodvins primære oppgave var å underbygge nasjonsbyggingen etter krigen. Det er derfor denne framstillinger står så sterkt som den gjør. Enhver som stiller spørsmål ved dette blir automatisk fryst ut og latterliggjort.
Men den blir ikke mere riktig av den grunn.
Kanskje kan man diskutere dette temaet på mer nøytralt grunnlag om 100 år
Mvh
Olve Dybvig
Jon H.: “Du kan ikke påstå at motstandsfolkene kjempet mot et en 2okkupant med dødelig raseideologi og forkvaklet menneskesyn”. Sånt visste ikke folkene som levde i 1940-1945. De som kunne sette seg inn i nasjonalsosialistenes ideologi på 30-tallet, kunne ane det, men med en kontrollert presse var det ytterst få av den jevne mann og kvinne som visste eller skjønte hvilket utstrakt morder-regime som regjerte. Det visste de første lenge etter krigen, ja, vi vet ikke hele rekkevidden ennå i dag!
Så motstandsmennene kjempet kun mot en okkupant, punktum. De hadde ikke tilegnet seg det ideologispekteret du og andre tillegger dem, uansett om Kjakan snart 70 år senere har tilpasset sin kamp til dagens syn på krigen.”
Dersom “ingen” visste om deira forvakla menneskesyn, korleis vil du forklara det brevet om jødeforfølgjingane som vart sendt frå teologar innan Den norske kyrkja til Quisling? La meg sitere frå det:
“Jødene har i 91 år hatt lovlig rett til å bosette seg og ernære seg i vårt land. Men nå fratar man dem uten varsel deres formuer, og etterpå arresterer man mennene, så disse hindres i å ernære sine eiendomsløse hustruer og barn. Dette strider ikke bare mot det kristelige bud om nestekjærlighet, men mot de enkleste rettskrav. Disse jøder er jo ikke anklaget for noen forgåelse mot landets lover, ennå mindre ved rettergang overtydet derom. Og dog straffes de så hårdhendt som de ferreste forbrytere straffes. (…)
Når vi nå vender oss til myndighetene i denne sak, så er det ut fra vår dypeste samvittighetsnød. Vi ville ved å tie til denne legaliserte urett mot jødene bli ansvarlige for og medskyldige i denne urett. Skal vi være tro mot Guds ord og kirkens bekjennelse, så må vi tale.
Vår bekjennelse uttaler om den verdslige myndighet at den intet har med sjelene å gjøre, men at den skal «verge legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holde menneskene i tømme for å opprettholde borglig rettferd og fred Augustana art. 28. Og dette stemmer med Guds ord, som sier at øvrigheten er av Gud og av ham satt «til redsel ikke for den gode gjerning, men for den onde». Rom. 13, 3.
Dersom den verdslige myndighet vil bli til redsel for den gode gjerning, det vil si for den som ikke forgår seg mot landets lover, da er det kirkens gudgivne plikt som statens samvittighet å påtale dette. (…)
I kraft av dette vårt kall formaner vi derfor den verdslige myndighet og sier i Jesu Kristi navn: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land.»”
Her er ei lenke: http://158.37.51.8/kirkehistorie/dokument/1942_jodeforfolgelser.htm
Med mindre du meiner at jødane ikkje er menneske, så trur eg nok at disse forstod at okkupasjonsmakta — og dei norske overløparane — hadde eit forvakla menneskesyn. Sådu bør kanskje setja deg inn i historia før du uttalar deg.
Hva med dere stalinister? Hva slags menneskesyn har dere? Var det noe bedre menneskesyn? Jeg ser noen sier at man ikke trenger å respektere internasjonale avtaler fordi man kjemper mot Tyskland. Den samme logikk må da kunne anvendes for de som kjempet mot Sovjet (og forsåvidt en hel del andre land). Enten så respekterer man internasjonal rett, eller så gjør man det ikke. Man følger ikke loven når man selv har lyst.