Allianseregjeringen har senket skattene og strammet inn velferdsordningene. Velgerne er lite imponert. I sin jakt på sentrumsvelgerne har Fredrik Reinfeldt dessuten undergravet entusiasmen blant regjeringens naturlige støttespillere – frihetsvenner, forsvarsvenner og næringsdrivende – både gjennom det regjeringen har gjort og det den ikke har gjort.
Artikkelen er hentet fra Minerva 4-08
som er i salg nå.
De to første årene har blitt en stor suksess og en stor skuffelse for Fredrik Reinfeldts firepartiregjering. Suksessen ligger i at man har klart å opprettholde et utmerket samarbeidsklima mellom koalisjonspartiene og i alle de politiske forandringene som man har gjennomført. Skuffelsen ligger i at velgerne ikke har vist sin begeistring. Midt i mandatperioden lyser opinionstallene rødt med et forsprang for venstresiden med ca 13 prosentenheter.
Den økonomiske situasjonen var god under valgåret 2006, og ifølge gamle regler burde den sosialdemokratiske regjeringen ha fått fornyet tillit. Tilveksten var god, inflasjonen og rentene lave, og den åpne arbeidsløsheten var ikke unormalt høy. Men en god økonomi er ikke lenger et sterkt nok argument for at en regjering skal få bli sittende, noe stortingsvalget 2005 også viste. Velgerne har forstått økonomiens internasjonalisering, og setter ikke lenger likhetstegn mellom aktuell konjunktur og regjeringens kvalitet. Eller for å være tydeligere, velgerne er åpenbart ikke villige til helt uten videre å gi regjeringer æren for at det går bra. Er de generøse nok til å si at det ikke er regjeringens feil når det går tregt? I disse tider med finansuro og lavkonjunktur er dette et meget interessant spørsmål.
Samling ga styrke
Mine valganalyser har pekt på tre spesielt viktige forklaringer. (De har vist seg å stemme ganske bra overens med resultatene som nå begynner å dukke opp fra valgforskerne på Göteborgs universitet.)
Den første er dannelsen av ”Allians för Sverige”. Splittelse har vært en forbannelse for det borgerlige Sverige under hele etterkrigstiden, og beskjeden at partiene kom frem sammen var svært betydningsfull. Dette vakte håp og entusiasme hos lutrede borgerlige velgere. Blant marginalvelgerne ga det inntrykk av troverdighet og seriøsitet.
I valgbevegelsen fremsto sosialdemokratene som et trygdeparti
som passivt og kravløst blåste i om folk arbeidet eller ikke.
Samarbeidet gikk betydelig lengre enn tidligere borgerlige samarbeid. Allerede høsten 2004, to år før valget, gjorde man det klart at man aktet å regjere sammen og forberede forslag sammen, og i 2005 var hovedtrekkene i en felles økonomisk politikk klare. Under valgåret kom det en rekke saklige initiativer, felles kampanjemateriale, og en snau måned før valget la man frem et felles valgmanifest med valgløfter innen viktige områder.
Høyresiden erobret arbeidslinjen
Forklaring nummer to er det målbevisste arbeidet med arbeidslinjen. Her lyktes fremfor alt Moderaterna med å ta kommando i en klassisk sosialdemokratisk paradegren. Gjennom å rette oppmerksomheten mot at mer enn en million voksne svensker sto utenfor arbeidsmarkedet, i ”utenforskap”, og utvide diskusjonen til ikke bare å handle om åpen arbeidsløshet, men også langtidssykemelding og førtidspensjonering. Gjennom å utforme skatte- og trygdepolitikken slik at fokus ble lagt på at det skulle lønne seg mer å arbeide enn ikke å arbeide, og gjennom å stadig komme tilbake til saken, tok man initiativet. Til stykket hører at Göran Persson kraftig undervurderte jobbspørsmålets sprengkraft. I valgbevegelsen fremsto sosialdemokratene som et trygdeparti som passivt og kravløst blåste i om folk arbeidet eller ikke, og det likte ikke middelklassevelgerne.
Ifølge SOM-instituttet i Göteborg var det bare noen få prosent av velgerne som identifiserte ”sysselsettingen” som et sterkt moderat tema i valgbevegelsen 2002. I valgbevegelsen 2006 assosierte over halvparten av velgerne Moderaterna med sysselsetting. Det er et aldri tidligere skuet sceneskifte.
Persson ble stemt ut
Min tredje forklaring har et navn: Göran Persson. Forskerne vil ikke gi individene noen større betydning i svensk politikk, men her tror jeg mer på min egen bedømning og iakttagelser enn på forskernes spørreundersøkelser. Sosialdemokratene hadde makten i tolv år og et anselig antall skandaler bak seg, og Göran Persson legemliggjorde mer og mer en overhøyhet som styrte og stelte, bevilget goder til seg selv og savnet ydmykhet. Hans kjøp av en stor eiendom i storgodsenes Sörmland provoserte kanskje ikke midtenvelgerne så mye, men var dypt demoraliserende blant hans egne. Det lange etterspillet til tsunamikatastrofen julen 2004 devaluerte bildet av Persson som en sikker og handlingskraftig sjefstype.
I tillegg til dette henviser nå valgforskerne til at 2006 var preget av en høyrebølge, og at den moderate orienteringen mot midten gjorde det lettere for partiet å fange opp denne. (Til dette kan man legge til at de øvrige borgerlige partiene, Centern, Folkpartiet og Kristdemokratene, alle har orientert seg mot høyre, noe som er en forutsetning for Alliansen.)
Historie? Ja, men jeg tror at man finner mye av forklaringen til regjeringens kraftgang i hvordan nettopp disse seierfaktorene har utviklet seg.
Alliansen ble utydelig
Alliansen består. Det finnes en viss friksjon mellom partiene, men så langt jeg kan bedømme det er den liten. På et personlig plan virker det som om både partiledelse og fotfolk trives med hverandre, og vi har sett svært få eksempler på at ett parti har prøvd å plukke poeng på bekostning av en koalisjonspartner. Velgerne synes ikke at man skal oppføre seg sånn.
Likevel har alliansen i ganske høy grad forsvunnet fra det allmennes skue. Fra innsiden er den kritikken vanskelig å forstå. Partiene arbeider jo sammen hver dag! Men fra utsiden har man snarere ment at det er partier, ikke allianserepresentanter som uttaler seg. Regjeringen har opptrådt bitvis og delt, og man har mistet den helhetsfølelsen som var så viktig i 2006. Dannelsen av ”Allians för Sverige” gjorde det mulig for mennesker med borgerlige sympatier å engasjere seg i borgerlige ideer uten å behøve å låse seg ved ett av de fire partiene. Frihetsfølelsen i det skal man ikke undervurdere. For mange mennesker i den egentlig ganske apolitiske svenske borgerligheten, skal det mye mer til å snakke vel om ett spesifikt parti enn om borgerligheten som helhet, og det føles ubehagelig og begrensende å bli henvist til en fjerdedel av helheten om man skulle ville engasjere seg.
I høst har regjeringen begynt å se saken i hvitøyet. Et antall forslag fra statsbudsjettet 2009 har blitt presentert av alle fire partilederne samtidig, og på et møte mellom partilederne i Varberg den 20-21 oktober, bestemte de seg for å bedrive mer opinionsdannende arbeid sammen, ikke minst på nettet. De dannet felles arbeidsgrupper og lovet å legge frem en valgplattform og et felles valgmanifest i 2010.
Skattene senket
Arbeidslinjen er også med fremdeles. Regjeringen har satt til verks valgmanifestets løfter med stor målbevissthet. Det innebærer at riksdagen har fattet vedtak om lettelser i inntektsskatten to ganger, og et tredje vedtak kommer i høst. Totalt innebærer dette senket inntektsskatt med 1 400 kr per måned for den som har en lønn på 25 000, og selv de med veldig liten lønn får senket skatten med en tusenlapp. Alt i alt er skattesenkningene så store at Danmark har gått forbi Sverige i kampen om å ha verdens høyeste skattetrykk.
Riksdagen har også fattet vedtak om øremerkede senkninger av arbeidsgiveravgiftene for å gjøre det lettere for grupper med høy arbeidsløshet – unge, langtidsarbeidsløse, innvandrere – å få jobb. Husholdningnære tjenester har blitt 50 % fradragsgyldige. Formueskatten er fjernet og bedriftene har fått visse skattelettelser, dog mindre enn mange hadde håpet.
Alt i alt er skattesenkningene så store at Danmark har gått
forbi Sverige i kampen om å ha verdens høyeste skattetrykk.
Innstramninger i velferdsstaten
Disse skattelettelsene har fått stor oppmerksomhet, men ikke på langt nær like stor som forandringene i trygdesystemet. Mest kontroversielle er forandringene i arbeidsløshetsforsikringene. Medlemsavgiftene til de frivillige arbeidsløshetskassene (a-kassene) har blitt hevet (og så senket litt igjen), mens erstatningsnivåene har blitt mer begrensede. Etter 200 dagers arbeidsløshet får man ikke lenger 80 %, men 70 % av lønnen, og etter ett år får man ikke lenger gå arbeidsløs med erstatning fra forsikringen. Derimot henvises man til den såkalte jobb- og utviklingsgarantien, som drives av Arbeidsformidlingen, og som gir maksimum 65 % erstatning. Prosentsatsene gjelder lønnen opp til et visst tak, noe som innebærer at mange med middelshøy lønn i virkeligheten bare får 50 % eller mindre i erstatning. Slik var det visstnok også under sosialdemokratenes tid, men i opposisjon har partiet lansert 80/80-prinsippet, dvs at forsikringen skal være utformet slik at minst 80 % av lønnstagerne garanteres 80 % av lønnen under arbeidsløshet. Det får regjeringen til å virke enda gjerrigere.
Trygdesystemet for sykemelding er også endret. Langtids sykemelding har ikke vist seg å være veien til god helse, derimot en vei til førtidspensjonering. Til tross for en utmerket folkehelse er Sveriges sykemeldingsantall blant verdens høyeste, og regjeringen har startet et ambisiøst prosjekt for å begrense dem.
Arbeidsgivere kan kreve legeattest fra første sykedag. Synet på fusk har blitt skjerpet. Man skal normalt bare kunne få trygd i ett år, og de som likevel skulle få bevilget trygd lengre, får den senket. En ”rehabiliteringskjede” er innført. Der skal man på bestemte tidspunkter ta stilling til den enkeltes arbeidskapasitet. Førtidspensjonister får mulighet til å tjene mindre summer uten at førtidspensjonen inndras, dette for å forenkle attføring.
Forandringene er ladede, og media har vært fulle av rapporter om alvorlig syke mennesker som er urolige for sin fremtid og økonomi. Senkede erstatningsnivåer har ikke vært et like viktig innslag som arbeidsløshetsforsikringen, men for visse langtidssykemeldte har erstatningen blitt noe lavere.
Det vises enkelte positive tegn. Syke setter pris på at regjeringen satser mer på rehabilitering – at de vil hjelpe mennesker tilbake til arbeidslivet istedenfor å klassifisere dem som ikke arbeidsdyktige og gjemme dem bort som førtidspensjonister. Antallet førtidspensjonister øker ikke lenger. Men mye av dette forsvinner bak de svarte overskriftene og alarmene fra interesseorganisasjonene, og området er vanskelig å få noen oversikt over, med mange ansvarlige: den statlige Trygdekassen, fylkestinget, arbeidsgiverne og den enkelte. Det er vanskelig å få et tydelig bilde av tilstanden og forstå hvilken effekt de nye reglene får. Forandringene skaper allmenn uro.
Jobbpolitikken må få kalles vellykket. Sysselsetningen har økt, utenforskapet har minsket og 50 000 – 100 000 av de som har jobb i dag, har regjeringens tiltak å takke for det. De galopperende utgiftene i sosialforsikringssystemet er stoppet, og det må også påpekes at alle lønnstagere har fått lavere inntektsskatt. (Slik kan politiske mål også se ut!)
Velgerne liker ikke forandring
Opinionsmessig har det vært vanskeligere. Arbeidslinjen var en utmerket offensiv sak i valgbevegelsen, men når tiltakene er iverksatt har det vekt mer uro enn entusiasme. Gleden over skattelettelsene er ikke like stor som harmen over at a-kasseavgiften har økt, selv om skatten har gått ned med mye mer enn a-kassen har gått opp. Ca en halv million mennesker har også meldt seg ut av a-kassene etter regjeringsskiftet, noe som byr sosialdemokratiet på argumenter om at regjeringen har satt mennesker uten beskyttelse mot den kommende lavkonjunkturen. Det virker som om psykologenes påstander om at mennesker blir mer lei seg over det velkjente de mister enn det nye de får er riktige.
På den annen side er ikke savnet etter det gamle så stort at folk er villige til å betale mer i skatt for å få tilbake de lavere a-kasseavgiftene; den bedømmelsen gjør i alle fall sosialdemokratene, som har bestemt seg for å akseptere hoveddelen av ”jobbavdragene” i sine egne budsjettalternativer. Ikke engang Mona Sahlin vil gå til valg på sjokkøkning av inntektsskatten.
I opposisjon var arbeidslinjen en udelt fordel for Alliansen, i posisjon er den mer et tveegget sverd. På det politiske plan gir det fremdeles plusspoeng når man kan stille arbeidslinjen mot trygdelinjen, men når det gjelder de konkrete innsatsene ligger man på minus opinionsmessig. Det skal bli meget interessant å se hvordan innstillingen utvikles i takt med at lavkonjunkturen kryper nærmere og arbeidsløsheten øker. Man kan synes at det er en selvfølge at den som har gått til valg på jobb og sysselsetting skal lide av at arbeidsmarkedet blir tøffere, og skulle den åpne arbeidsløsheten gå veldig mye opp, blir det svært vanskelig for Fredrik Reinfeldt å bli gjenvalgt. Men om krisen utvikler seg til å bli mer håndterbar, kan det likevel vise seg at investeringene i arbeidslinjen har skapt troverdighet og bærer frukt. I et snevert partipolitisk perspektiv kan det vise seg at det snarere gjør regjeringen sterkere heller enn å svekke den.
Göran Persson finnes derimot ikke som politisk motstander lenger. Allerede på valgnatten annonserte han sin avgang. Det var ikke få velgere, vil jeg hevde, som stemte på Alliansen for å få en ny statsminister, og Perssons exit innebar ”mission accomplished”. Dette påvirket så klart opinionen.
Skole, innvandring og bistand
På plussiden finnes det en hel del saker igjen å nevne. Selv legger jeg stor vekt på skolepolitikken, der skoleminister Jan Björklund (fp) ikke bare har lagt frem forslag til viktige forandringer, som tidligere karaktergivning, nasjonale prøver, en ny Skoleinspeksjon, og nytt gymnas og ny lærerutdannelse på gang. Han har forandret debatten. I dag står skolens kunnskapsoppdrag i diskusjonens sentrum, og sosialdemokratene er i ferd med å legge om sin egen politikk.
To områder der de borgerlige generelt, og Moderaterna spesielt, har pleid å ha en kjedelig profil, er migrasjon og bistand. Der har man klaget og kritisert, men gjort det fra tribunen i stedet for som aktive spillere. Her har dog migrasjonsminister Tobias Billström (m) og Gunilla Carlsson (m) startet arbeidet ambisiøst. I stedet for å sutre eller kapitulere under byråkratiet har de satt i gang reformer. Resultatet er dels en innvandringspolitikk som forener øket åpenhet
(arbeidskraftsinnvandring) med tydelige signaler om at det er arbeidslinjen som gjelder (forsørgningskrav ved pårørendes innvandring), dels en bistandspolitikk med ordentlig oppfølging av innsatsene og sterkere fokus på menneskelige rettigheter. Det er fremdeles ikke stilt spørsmålstegn ved bistandspolitikkens enprosentsmål, men et bra fornyelsesarbeid har startet.
De kristdemokratiske statsrådene Göran Hägglund, Mats Odell og Maria Larsson har ansvaret for avreguleringen av apotekmarkedet, privatisering av statlige bedrifter og lovgivning om valgfrihet innen eldreomsorgen. Centerpartiets Maud Olofsson holder den næringspolitiske fanen høyt, men har ikke vunnet alle strider med økonomiforvaltningens krefter på finansdepartementet.
Alliansen har rotet
I den ene vektskålen finnes det altså skikkelig med bra politikk. I den andre finnes en forsømt allianse, forandrede forsikringer og en Göran Persson som er borte. Motiverer dette at regjeringen ligger under i meningsmålingene. Nei, det finnes dessverre flere problemer i vektskål nummer to.
Regjeringen har klønet for mye. En grunn til at de borgerlige vant, var at sosialdemokratenes rykte på seg om at ”de i alle fall kan regjere” hadde fått seg en skikkelig omgang. Her har Alliansen allerede rukket et antall triste historier på egen hånd.
Det startet nesten med en gang etter regjeringsdannelsen, da nyutnevnte ministere havnet i trøbbel om svartarbeidende barnevakter og ubetalte TV-lisenser. Her ble den nye regjeringens dårlige rutine nådeløst eksponert, krisehåndteringen gikk i baklås og mange velgere som hadde villet slippe skandaler ble skuffet.
Oppå dette kom forsvarspolitiske utspill fra finansministeren som førte til forsvarsministerens avgang, en restaurant- og tillitshistorie som tvang statsministerens statssekretær til å slutte og et antall politiske misser der ministere har gjort skråsikre utspill som de etter hard kritikk har måttet ta tilbake. Felles for det hele er at statsministerens stab, statsrådsberedningen, har vært for svak i forhold til finansdepartementet. Anders Borg er en idérik og utrøttelig økonom, men han har ikke alltid den politiske fingerspitzgeful som trengs. Men nå er statsrådsberedningen styrket og således har slike problemer ebbet ut.
Regjeringen har ertet opp sine egne. Når man snakker med meningsmålere viser det seg at nesten halvparten av opposisjonens store overtak kommer av at sosialdemokratiske sympatisører har reist seg fra sofaen og at typiske borgerlige velgere har lagt seg der i stedet. Fredrik Reinfeldt har flere ganger advart Moderaterna mot å tenke for mye på kjernevelgerne, det er i midten som valgene må vinnes, men borgerlige kjernevelgere har reagert med å snakke om regjeringen med mindre bokstaver og gnukket på støtten.
Slanking av forsvaret
Noen ganger handler det om hva regjeringen faktisk har gjort, og det gjelder særlig forsvarspolitikken. Man tok for gitt at Sverige skulle få en mer forsvarsvennlig politikk når Alliansen tiltrådte, men til alles forbauselse ville regjeringen fortsette med kraftige nedskjæringer. Forsvarsøkonomien har vært noe uryddig, men forsvaret er så utsultet at det behøver hver eneste krone. I 2007 blåste det opp til en intens forsvarsdebatt der regjeringen ble anklaget for å fortsette en sosialdemokratisk ødeleggelse, og mange borgerlige velgere mistet lysten til å snakke godt om regjeringen.
Overvåkning skremmer liberale
Også spørsmålet om signalspaning har vakt sterke reaksjoner. Regjeringen har villet gi Försvarets Radioanstalt (FRA) mulighet til også å gjennomgå svenske statsborgeres elektroniske kommunikasjon i stor skala. Dette har fremkalt sterke følelser. Ikke så mye hos den brede allmennhet, derimot i yngre og mer liberalt sinnede kretser der mange opinionsskapere hører hjemme. For de som mener at frihet er viktig, og at frihet er noe større enn økonomisk frihet, kom FRA-debatten som en kalddusj. Plutselig var det venstrepartiene som sto for statsborgernes integritet, og de borgerlige som ville gi staten større fullmakt. Lovforslaget har nå blitt modifisert i flere omganger, men det har gjort stor skade blant potensielle regjeringsvenner i den debatterende klassen.
Kapitulasjon
Andre eksempler er ”värnskatten” (den høyeste marginalskattesatsen) og arbeidsretten. Arbeidsretten står for hele arbeidsmarkedslovgivningen: medbestemmelsesloven, loven om kollektivavtaler, tillitsmannsloven, loven om ansettelsesbeskyttelse (LAS), ferieloven mm.)
Vil de ha et friere samfunn? Eller vil de bare vri på systemet lite grann,
så den sosialdemokratiske velferdsstaten fungerer bedre?
Regjeringen vil åpenbart ikke pådra seg mer omfordelningspolitisk debatt, og vil ikke bli oppfattet som lønnstagerfiendtlig. Derfor blir det ingen avskaffelse av värnskatten og ingen oppmykning av LAS (som ganske enkelt innebærer prinsippet ”sist inn, først ut, og er norm ved oppsigelser) under mandatperioden. Dette skulle nok de fleste kunne akseptere om det ble beskrevet som en politisk nødvendighet. ”Vi kan ikke gjøre alt på en gang.” Men ministere har flere ganger gått så langt som å si at verken värnskatten eller LAS er noe problem, eller til og med bra, og da lurer nok velgerne på hvordan det egentlig står til meg det grunnleggende politiske verdisynet. Vil de ha et friere samfunn? Eller vil de bare vri på systemet lite grann, så den sosialdemokratiske velferdsstaten fungerer bedre? Har arbeid blitt verdsatt så til den grad at politikkens ytterste mål er flest mulig arbeidede timer?
Forsvarsvenner, frihetsvenner, bedriftsledere: uten helhjertet støtte fra de gruppene blir det vanskelig for regjeringen å få fornyet tillit. Alliansen skal ikke bare ri av lavkonjunkturen, den må også finne en måte å få kjernetroppene i bedre humør på.
- PJ Anders Linder er politisk redaktør i Svenska Dagbladet.
