Norge

Høyres måned

Av: Svein Tore Marthinsen - 5. januar, 2009  

Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Desember ble måneden da Høyre bikket 17 prosent. Det ble også måneden da FrP stabiliserte oppslutningen og Ap-framgangen ble faset ut.

Etter en, også i velgersammenheng, turbulent høst, så senket etter hvert julefreden seg over norske velgere. De netto vandringene mellom partiene ble færre. Når færre velgere er på vandring, blir det også lettere for byråene å måle oppslutningen riktig. Avvikene mellom byråene blir dermed mindre, noe som gjør at vi kan føle oss enda tryggere på at gjennomsnittet av alle målingene tegner et godt og reelt bilde av det politiske velgerlandskapet.

Misvisende av TV2 og Dagbladet
Færre vandringer forhindrer likevel ikke at meningsmålingene enkeltvis fortsetter å skape et noe forvirrende inntrykk. TV2, med den normalt meget oppegående reporter og blogger Kjetil Løset i spissen, innledet desember med å formidle til sine mange seere at det nå er helt dødt løp mellom blokkene og at Rødt ligger an til å komme på vippen. Dette scenarioet var tuftet på Gallups desembertall. Tall som sa at Rødts oppslutning nå er 2,7 prosent.

 

Tar vi en titt på Rødts oppslutning på Gallups novemberbarometer så viste det kun 1,4 prosent til Rødt. Et hovedpremiss for det angivelig tette løpet, er altså at Rødt har doblet (!) sin velgertilslutning på en måned. Dette er selvsagt bare tull, realiteten er høyst sannsynlig at Gallup lå noe lavt på Rødt i november, men en god del for høyt i desember. I tillegg synes Gallups desembertall, sammenlignet med de andre, å være noe for høye på Ap og for lave på FrP. Hver for seg er ikke disse Gallup-avvikene dramatiske og endog innenfor feilmarginen, men i sum tegner de et bilde som jeg er overbevist om skaper et skjevt inntrykk.

Institutt og medium	Rødt	SV	Ap	Sp	KrF	V	H	FrP	Andre
Gallup TV201.12.	2,7	7,9	32,4	6,1	5,4	5,8	16,7	21,6	1,4
Norstat NRK 04.12.	1,2	8,1	30,7	5,3	6,1	5,1	17,1	25,9	0,6
Infact VG 11.12.	1,6	6,6	30,3	5,8	6,7	4,9	19,2	22,6	2,3
Respons AFT 13.12.	0,9	7,2	32,5	5,9	6,7	6,1	18,2	21,5	1,0
Norfakta Nat 13.12.	1,5	7,7	31,5	5,4	6,3	4,5	19,0	23,3	0,8
Sentio DN 15.12.	1,4	8,5	29,9	5,9	6,2	5,8	16,8	24,0	1,6
Opinion ANB 19.12.	2,4	7,5	27,5	5,4	6,2	5,1	19,1	25,1	1,8
Synovate DB 21.12.	1,8	9,7	31,1	6,8	6,2	7,0	15,2	20,9	1,2
Norstat VL 24.12.	2,3	7,5	31,0	5,6	6,4	5,2	16,5	25,0	0,6
Sentio BT 24.12.	1,9	7,4	30,3	4,8	6,6	5,3	16,0	26,7	1,0
Avvik	1,8	3,1	4,9	2,0	1,3	2,1	4,0	5,8	1,7

 

Synovate og Dagbladet har vært en gjenganger i denne spalten tidligere. Denne gang skal jeg kun nøye meg med å konstatere at SV fortsetter sin ekstreme og høyst usannsynlige jojo-ferd i Synovates verden (+ 4,7 i okt, – 4,7 i nov og +3,4 i des) og at FrP antagelig fortsetter å ligge altfor lavt. Totalt sett fører det til at Dagbladet, i likhet med TV2, skaper er misvisende inntrykk av det nå er helt ”close race mellom blokkene”.

Klart borgerlig velgerflertall: 53-44

For det er for tiden ikke dødt løp blant norske velgere. Det er tvert i mot et klart borgerlig flertall. Det viser i alle fall alle de øvrige åtte målingene utført av andre byråer i desember. Legger vi sammen gjennomsnittsoppslutningen for KrF, Venstre, Høyre og FrP så får vi 52,9 prosent. Ved valget i 2005 fikk de samme fire partiene 48,7 prosent. Vi snakker altså om en økning i tilslutningen på 4,2 prosentpoeng, eller ca. 110 000 velgere. De tre rødgrønne partiene samler nå gjennomsnittlig kun 44,2 prosent, mot 48 prosent ved valget i 2005. 53-44 er ikke ”close race”, det er i stedet en stor differanse på en kvart million velgere.

	Rødt	SV	Ap	Sp	KrF	V	H	FrP	Andre
Gjennomsnitt desember	1,8	7,8	30,7	5,7	6,3	5,5	17,4	23,7	1,2
Endring fra november	+0,2	0	-0,7	+0,2	-0,3	-0,2	+1,5	-0,5	0
Endring fra valg 05	+0,6	-1,0	-2,0	-0,8	-0,5	-0,4	+3,3	+1,6	-0,7
Endring valgsnitt 89-05	+0,6	-1,3	-1,9	-2,9	-3,6	+1,5	0	+9,3	-1,1

Det er Høyres +1,5 som kaller på mest oppmerksomhet denne gang. Bakgrunnstallene viser at partiet nå har en meget høy lojalitetsandel, altså at nesten alle som stemte Høyre i 2005 sier at de vil stemme Høyre igjen ved valget 14. september i år. I tillegg til å mobilisere flere gjerdesittere, kaprer Høyre velgere fra både FrP og Ap. Dette bidrar til å trekke Ap ned på 30-tallet igjen, etter at de var over 31 i november. Det kan være en indikasjon på at det aller meste av Aps ”krisepotensial”, i alle fall på kort sikt, nå er hentet ut.

Finanskrisen forklarer ikke alt
Omtrent alt det som kan krype, halte og gå av politiske kommentatorer og eksperter, synes å være skjønt enige om at FrPs tilbakegang i høst og Aps og Høyres framgang, er et produkt av finanskrisen. Jeg slutter meg delvis til den analysen. For velgere søker trygghet i krisetider. Men vi bør ha med oss minst en dimensjon til. Nemlig at Ap-framgangen og FrP-tilbakegangen i høst var synlig allerede før finanskrisen inntraff. Lehmann Brothers gikk overende 15. september. Det går noen dager fra en meningsmåling blir tatt opp, til den blir publisert. Det går også noe tid før velgerne tar inn over seg endring av dagsorden og nye stemninger. Dette betyr omtrent ingen av målingene i septemberfanget opp finanskrisen. Septembertallene indikerte likevel helt tydelig at FrP var på retur, mens Ap gikk fram.

 

I et slikt perspektiv er det trolig mer korrekt å si at finanskrisen forsterket FrP-nedgangen, eller at korreksjonen ned (som antagelig uansett hadde kommet etter eksepsjonelle FrP-nivåer i sommer) ble noe dypere enn hva den ellers ville blitt. Og at finanskrisen forsterket Ap-framgangen, eller at korreksjonen opp ble noe kraftigere enn hva den ellers ville ha blitt.

Sier vi at startpunktet for finanskrisen i måle- og velgersammenheng er om lag 1. oktober, så viser det fem måneders tilbakeblikket nedenfor at Aps framgang i september, før finanskriseeffekten reelt inntraff, var større enn framgangen i ”finanskrisehovedeffektmåneden” oktober. Under halvparten av Ap-framgangen kan således tilskrives finanskriseeffekten.

Måned	Rødt	SV	Ap	Sp	KrF	V	H	FrP	Andre
August	1,8	6,7	26,5	5,2	5,5	6,1	16,3	30,8	0,8
September	1,8	6,3	28,9	5,0	5,7	5,9	15,2	29,9	1,3
Oktober	1,5	7,3	30,6	5,3	5,6	5,5	16,1	26,7	1,4
November	1,6	7,8	31,4	5,5	6,6	5,7	15,9	24,2	1,2
Desember	1,8	7,8	30,7	5,7	6,3	5,5	17,4	23,7	1,2

 

Før Høyres vedkommende så er jeg derimot langt mer tilbøyelig til å hevde at finanskrisen mer eller mindre isolert har løftet partiet et par prosentpoeng. Jeg tror ikke det ville ha kommet noe Høyre-løft uten denne agendadreiningen i media og opinion. Det er samtidig interessant å observere at Høyres hovedløft først kom i desember, altså langt senere enn Aps. Dette kan indikere at frafalne FrP-ere og gjerdesittere har brukt lenger tid på å tenke seg om, før de har sagt ja til Høyre. Det kan være et uttrykk for at det å stemme Høyre sitter ganske langt inne for en del velgere med FrP-sympatier. Den andre og noe mer Høyre-positive tolkningsvarianten, er at partiets velgere, etter grundigere overveielser, pr. nå kan være mindre labile enn mange av de som Ap har, noe som kan åpne opp for at risikoen for en Ap-rekyl ned er større enn for en Høyre-rekyl.

Vi ser også at både SV, Sp og KrF høstet velgergevinster siste halvdel av 08. Framgangen til finansministerpartiet SV har nok mer direkte med finanskrisen å gjøre enn det framgangen til de to andre har.

Borgerlig mandatflertall øker til 93-76
Nå er det en gang slik at det ikke er stemmefordelingen som avgjør hva slags styre Norge skal ha, men mandatfordelingen. Hvordan ser den ut når vi legger desembertallene til grunn? Høyre ligger, i kraft av sin desembervekst, an til å kapre fem flere mandater enn hva tilfellet var for bare en måned siden. Ap, KrF og FrP må, i det korte bildet, bøte for Høyres framgang, noe som totalt sett medfører at de rødgrønne nå er lenger unna å gjenta stortingsflertallet enn de var i november.

 

Hovedbildet er stabilt: Mandatforskyvningen er markant i blå retning sammenlignet med inneværende stortingsperiode. Hele 11 av de rødgrønne mandatene fra 2005-09 ligger an til å ryke, mens Høyre og FrP ligger samlet an til en framgang på 13.

 

	Rødt	SV	Ap	Sp	KrF	V	H	FrP
Mandater		13	54	9	10	9	31	43
Endring fra nov			-2		-1		+5	-2
Endring valg 05		-2	-7	-2	-1	-1	+8	+5

Jeg har denne gang tatt meg den frihet å overprøve det utmerkede mandatbergningsprogrammet Celius. For etter programmets beregninger så ligger Rødt inne med to mandater fra h.h.v. Oslo og Hordaland. Etter å ha gransket disse to valgkretsenes valghistorikk inngående, så er jeg av den oppfatning at et nasjonalt Rødt-snitt på 1,8 prosent ikke vil gi partiet de nødvendige 4-5 prosent i Oslo og Hordaland for å komme inn på Tinget. Etter mine egne beregninger bør partiet antagelig opp på 2-tallet nasjonalt for å bli representert. Jeg skal, her på Minerva.as, i ukene og månedene som kommer, komme grundig tilbake til den spesifikke stillingen i Norges 19 valgkretser.

H+KrF+V nærmer seg Ap
Ser vi på tenkte regjeringskonstellasjoner, så samler kombinasjonen H+KrF+V 50 mandater bak seg. Det er dermed ikke mer enn fire opp til Ap. Den noe mer teoretiske H+FrP+KrF-varianten har 84 mandater bak seg og mangler således kun ett mandat på flertall.

 

Desembertallene er like fullt atter en bekreftelse på at et alternativ til Stoltenberg-regjeringen forutsetter at minst tre, og høyst sannsynlig alle fire opposisjonspartiene, må komme fram til en form for enighet for å etablere et alternativt flertall. For selv om de rødgrønne skulle miste sitt flertall med glans, så vil Stoltenberg trolig ikke varsle sin avgang på valgnatten. Men, som i 2001, avvente en avklaring på borgerlig side. Det betyr at det må et aktivt borgerlig flertall til for at Stoltenberg blir kastet og en ny regjering skal kunne dannes.

 

Krisehåndteringen ikke nødvendigvis avgjørende
Hvilke faktorer vil avgjøre valget om ni måneder? Igjen synes det å være bred konsensus blant politiske kommentatorer: De realøkonomiske effektene av finanskrisen blir fundamentale for valgutfallet. Lykkes Stoltenberg-regjeringen, gjennom pakker av diverse slag, med å lande Norge mykt i den forstand at økningen i arbeidsledigheten blir begrenset, så tror mange at regjeringen vil vinne valget.

Jeg er enig i at krisehåndteringen er essensiell, men den er ikke nødvendigvis helt avgjørende for ufallet. Fordi vellykket håndtering neppe vil være tilstrekkelig for å sikre de rødgrønne flertall i fire nye år. Dels fordi det borgerlige flertallet over lengre tid har virket meget kompakt. Og dels fordi at selv om landingen skulle bli relativt myk, så tror jeg regjeringens styringstillegg allerede i stor grad er hentet ut.

 

Dessuten vil agendafokuset, gitt en forholdsvis myk landing, raskere dreie tilbake i retning andre saker av typen eldreomsorg, skole, miljø, innvandring osv. Vi bør også huske på at som regel er det sjelden noen soleklar retning i norske valgkamper. Et fragmentert og bredt spekter av saker pleier å være på agendaen, og velgerne er som oftest meget splittet i synet på hva som er den viktigste saken for deres valg. Valget 09 vil derfor uansett ikke bare handle om å tilby økonomisk trygghet.

 

Skulle det motsatte skje – at realøkonomikrisen blir dyp i form av fallende boligpriser og høye ledighetsnivåer som biter seg fast, så skaper det et rom for at opposisjonen, med FrP og Høyre i spissen, kan hamre løs mot regjeringens somling, gale virkemidler og manglende handlekraft. Det kan gjøre valgkampen til en blytung oppoverbakke for regjeringen. Om krisehåndteringen blir suksessfull eller ei, så vil altså regjeringen slite med oppslutningen – etter mitt syn. Det beste, sett med rødgrønne øyne, er antagelig en mellomløsning: Ikke så myk landing at fokuset vil dreie, og ikke så hard landing at regjeringen får mer skyld enn ære. I kombinasjon med fokus på manglende borgerlig regjeringsalternativ, kan det være de rødgrønnes beste håp i den lange valgkampen som vi nå er inne i.

Kampen om agendaen

Hvem vinner kampen om agendaen? Vil Ap i månedene som nå kommer, lykkes i sitt forsøk på å framstå som partiet som desidert er best i stand til å dra Norge gjennom en krisetid? Kan SVs nyvunne krisetillit i velgernes øyne, overskygge alle de kameler og vasne kompromisser som partiet har måttet svelge, slik at man kan tangere valgresultatet fra fire år siden? Kommer det en ny norsk EU-debatt i kjølvannet av en eventuell islandsk EU-søknad – noe som i så fall Sp vil kunne gni seg i hendene over?

 

Kan Høyre beholde og endog styrke sin posisjon som trygghetspartiet på borgerlig side? Vil FrP lykkes i sine forventede forsøk på å dreie agendaen over på sine favorittemaer som manglene i helsevesen og eldreomsorg, problemer vedrørende innvandring og integrering, samt andre partiers gnieraktighet? Har KrF et berettiget håp om at en ny verdibølge blant velgerne, ala 1973-77 og 1997-2001, vil vokse fram i kjølvannet av krisen? Og vil Venstre fortsette sin vekst i urbane strøk og i fullt monn greie å utnytte det miljørommet som SV har etterlatt seg?

Spørsmålene er mange. Om drøye åtte måneder har vi svarene. Det eneste som er sikkert er at de komme til å inneholde både ja og nei.

• Svein Tore Marthinsen er statsviter og skribent.
  

Av: Svein Tore Marthinsen - 5. januar

Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Ingen kommentarer til “Høyres måned”

1. Svein Tore skrev 5. januar, 2009 kl. 00:00

   Takk for det, Verdikonservativ.

   Høyre har ingen tradisjon for å utnytte at man er det klareste ja-partiet. Tvert i mot – i de to “EF/EU-valgene” som har vært; i 1973 og 1993, har Høyre gått sterkt tilbake. Det er mulig at Høyre kan klare å snu dette neste gang, men jeg tror det ikke før jeg ser det.

2. Verdikonservativ skrev 5. januar, 2009 kl. 00:00

   Som vanlig en meget god kommentarartikkel fra Svein Marthinsen.

   Marthinsen skriver: “Kommer det en ny norsk EU-debatt i kjølvannet av en eventuell islandsk EU-søknad – noe som i så fall Sp vil kunne gni seg i hendene over?”

   Ikke bare Sp – men også i høy grad Høyre. Det eneste 100% klare ja-partiet bør kjenne sin besøkelsestid når Selvstendighetspartiet på Island med stor sannsynlighet vil endre sitt EU-standpunkt på det ekstraordinære landsmøtet 31. januar. Flere alltingsrepresentanter fra partiet har allerede snudd.

   At en islandsk EU-søknad allerede i år vil få betydning for den norske EU-debatten er udiskutabelt. Antakelig vil søknaden også tidsmessig komme rett i ansiktet til den norske stortingsvalgkampen. 2009 blir derfor et ekstra spennende år for politisk interesserte.

3. Svein Tore skrev 6. januar, 2009 kl. 00:00

   Bigboyen: Jeg tror ikke nødvendigvis at SV vil ut av regjeringen, selv om flertallet ryker. Særlig ikke hvis de får et valgresultat på linje med sist. Men bestemmer de seg for å gå ut, så følger nok Sp med. I så fall tror jeg Stoltenberg faktisk bare blir sittende og bytter inn Ap-folk på SV- og Sp-plassene.

   Kyrre: Ja, det er interessant. Og faktum er at det har vært nei-partiene som, velgermessig, har tjent på EU-kampene: KrF og SV i 1973 og Sp i 1993. Det kan bl.a. henge sammen med at ja-partiene H og Ap har vært størst og dermed også hatt mest å tape. I tillegg til det åpenbare – at flere norske velgere har vært i mot EU enn for.

   Høyre lå jo lenge meget godt an i 1993. I juni lå partiet med en oppslutning på 25 prosent, og på enkeltmålinger knviet man endog med Ap om å være størst. Tre måneder senere var 200 000 velgere forduftet. Jeg tror at EU-saken spilte en rolle ift til at Høyre mistet mye av den dikstriktsappellen de hadde på 80-tallet. Dessuten lyktes Ap, med Jagland og Brundtland i spissen, meget godt med retorikken “Ap eller kaos” i valgkampen.

   I 1973 plukket det nydannede ALP en god del velgere som ellers ville ha stemt Høyre.

4. Kyrre skrev 6. januar, 2009 kl. 00:00

   “Høyre har ingen tradisjon for å utnytte at man er det klareste ja-partiet. Tvert i mot – i de to “EF/EU-valgene” som har vært; i 1973 og 1993, har Høyre gått sterkt tilbake. Det er mulig at Høyre kan klare å snu dette neste gang, men jeg tror det ikke før jeg ser det.”

   Interessant og noe merkelig, Svein Tore. Man skulle jo tro at de partiene med desidert klarest EU-standpunkt ville ha minst å tape, og alt å vinne på EU-kamp. I motsetning til f.eks. V og Frp, som vil pådra seg rundt halvparten av sine velgeres vrede uansett hva de gjør? Noen tanker på hvorfor Høyre ikke har klart å tjene på slike “EU-valg”?

5. Verdikonservativ skrev 6. januar, 2009 kl. 00:00

   Det er ikke enkelt å forstå at 93-valget ble en viderføring av tilbakegangen for Høyre siden “all time high” i 1981. Resultatet kan ha sammenheng med andre faktorer utenfor EU-saken.

   Det er imidlertid en stor forskjell mellom 93 og 09. I 93 var Ap høyt på banen med landsmoderen i spissen som et førende ja-parti. Ap gikk da også frem i 93-valget. Nå i 09 er Ap bundet av Soria Moria, hvilket innebærer en tilnærmet munnkurv i Eu-spørsmålet. Etter min mening en unik sjanse for Høyre.

6. bigboyen skrev 6. januar, 2009 kl. 00:00

   “Men, som i 2001, avvente en avklaring på borgerlig side. Det betyr at det må et aktivt borgerlig flertall til for at Stoltenberg blir kastet og en ny regjering skal kunne dannes.”

   Det er vel utvilsomt at SV kommer til å trekke seg ut av regjeringen om flertallet ryker? Det er umulig for partiet å samarbeide lengere til høyre enn de gjør nå, og en regjering som allerede er splittet kan ikke leve med å måtte forhandle kompromissene videre i Stortinget.

   Og selvom SP er glade i makt så er det vanskelig å se at de ser seg tjent med å sitte alene i regjering med AP, da får de mest sannsynlig mer innflytelse gjennom å være et konstruktivt opposisjonsparti til en Stoltenberg-regjering.

   Dermed må Stoltenberg søke avskjed, han kan neppe bare skifte ut statsrådene fra de andre partiene og fortsette som statsminister. Om H+Krf+V har flere mandater enn Ap så vil de nok hevde at de kan danne regjering. Og Frp kan neppe aktivt støtte en Ap-regjering fordi de ikke får være med i regjering. Og AP kan neppe regjere på Frps nåde heller.

   Det kan bli litt kaotisk, og det er også en mulighet for at det blir en Ap+Sentrum-regjering. Jeg tror ikke det er spesielt sannsynlig, og at den gode tonen som spesielt Sponheim har i forhold til Ap er mer å regne som en trussel til Høyre om at de kan miste Venstre til Ap. Men blir det en kaotisk situasjon så er det en mulig løsning som vil endre det politiske bildet kraftig.

7. Klarsynt skrev 16. februar, 2009 kl. 00:00

   Høyre’s politikere er feige og redde.

   Høyre’s politikere er feige og redde. De er feige og redde for å si RETT UT det de FRYKTER skal skje. Nå er det valgkamp og Høyre må komme lynraskt på banen. Nå sitter Høyre’s politikere i garderoben. Jeg skal gi dere et par gode eksempler.

   Torbjørn Hansen, som er en MEGET DYKTIG politiker, frykter at bygde-Norge vil bli TOTALT AVFOLKET med dagens lover og regler, men han tør ikke si det RETT UT !

   I stedet diskuterer han innfløkte politiske detaljer med Lundteigen i løpet av fattige 10 minutter på Dagsnytt 18.

   Det er bare å ramse opp hvis han HAR TID til å diskutere detaljer på TV, hvilket han dessverre sjelden har.

   • Rovdyrpolitikken.

   Skal vi ha store rovdyr i Bygde-Norge, som ikke spiser opp bufeet til bøndene, må vi finne oss i å flytte de fire, store rovdyra til egnede områder utenfor beiteområdene til husdyra våre, og fore dem der regelmessig, slik de gjør i Afrika.
   Staten, v/Landbruksdepartementet, kan bestemme hvor disse statlige foringsområdene skal være. Lokale spesialiserte bedriftsenheter bør få ansvaret for flyttingen og foringen av rovdyra.
   Staten må betale regningen. Så lenge det er Staten, som har bestemt at vi skal ha en bærekraftig stamme med store rovdyr i Norge, må Staten v/Landbruksdepartementet betale regningene for flyttingen og foringen.

   • Landbukspolitikken.

   Bøndene – fremdeles en viktig velgergruppe – så lenge det varer !

   Hør på Lundteigen ! Lundteigen tror han vet hva han snakker om. Lundteigen tror fremdeles at hans politiske holdninger beskytter og hjelper den norske bonden. Lundteigen er oppriktig når han sier at han ønsker, at den norske bonden skal ha en god inntekt, som han synes er god, og som i alle fall skal kunne måle seg med gjennomsnittslønnen til en dyktig industriarbeider. Stem på Lundteigen ved stortingsvalget, så er du sikret at ingen kjøper gården din til markedspris !

   Det eneste Lundteigen krever, er at bøndene aksepterer at:

   1. Viktige offentlige reguleringer, til en viss grad, begrenser deres eiendomsrett.
   2. Noe av arbeidet på gården fremdeles må bli regulert og kontrollert av offentlige tjenestefolk.
   3. Eventuelle kjøpere av gården, må ha konsesjon fra den kommunen gården tilhører.
   4. Bøndene risikerer å miste retten til å selge melk igjen, dersom de ikke har produsert melk på noen år.
   5. Melkekvotene fortsatt skal være atskilt fra eiendomsretten til gården.
   6. Myndighetene, til en viss grad, skal kunne bestemme prisene på de produktene de produserer.
   7. Bøndene indirekte må betale for et jordbruksbyråkrati på mellom 5.000 og 10.000 personer. o.s.v.

   Høyre’s skolepolitikere frykter at den norske skolen skal bli VESENTLIG dårligere med de rødgrønne ved skolemakten. Men de tør ikke si RETT UT til de norske velgerne HVORFOR de innerst inne er så sikre på at det vil skje.

   De tør nemlig ikke avsløre 2. vers av Martin Kolberg’s og APe’s geniale, langsiktige valgstrategi.

   APe-koden

   1. Alle barn mellom 1 og 6 år skal gå i store, rødmalte, APe-ledede barnehager. Slik at de tidligst mulig lærer å bli lydige og flinke APe-barn, som alltid vil stemme APe, når de endelig får sin stemmerett.

   2. Alle skolebarn skal gå i den enhetlige, kommunale, APe-ledede, norske enhetsskolen. Slik at de får mest mulig lik utdannelse. Slik at de blir mest mulig like APer når de blir voksne, og endelig får muligheten til å stemme APe.

   3. Alle offentlig ansatte skal snarest mulig melde seg inn i LO. Slik at de får mest mulig lik påvirkning. Slik at de blir mest mulig like APer som alltid vil stemme APe ved neste valg.

   Så lenge AP, SV og SP synes vers 2 av APe-koden er viktigere enn deres felles skolepolitikk, er det jo ikke så farlig om skolen i Norge ikke blir noe særlig bedre. Det må Høyre-politikerene si RETT UT !