Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

All kunst er politisk i den forstand at den sier noe om de samfunnsmessige forholdene som den er skapt under, og kulturuttrykk makter ofte å formidle det andre medier overser. Kunst som er produsert i omstridte regioner er dermed vel verd en studie. Vi ser her på to israelske verk som stiller spørsmål ved militærets sentrale rolle i landet.  

Fjorten israelske soldater er fotografert i en teatralsk setting med en komposisjon som er umiskjennelig lik Leonardo da Vincis ”Det siste måltid”. Jesu disipler er erstattet av røykende og leende soldater.

En figur er lagt til, og bryter med renessansemesterens symmetriske komposisjon. Den sentrale skikkelsen som har overtatt Jesu plass, står utenfor det mentale fellesskapet. Han ser melankolsk og alvorlig på oss betraktere. Bak denne outsideren ser vi konturene av et landskap som er påfallende likt områder i de okkuperte territoriene.

Kunst skapt i en israelsk kontekst

Fotografiet står som den toneangivende israelske samtidskunstneren Adi Nes’ hovedverk. Den første gangen jeg stod ovenfor trykket, var jeg på vei ned trappen på hovedbiblioteket ved Ben Gurion-Universitetet i det sørlige Israel, der jeg fullførte min mastergrad i Midtøsten-studier i fjor. Bildet har åpenbare estetiske kvaliteter og umiskjennelige kunst- og religionshistoriske referanser. Ved nærmere ettersyn fremstod det imidlertid som mer problematisk enn jeg i utgangspunktet hadde antatt, og dermed også som desto mer interessant. Med armene fulle av pensumbøker om midtøstenkonflikten og fredsmekling i regionen slo det meg: Dette bildet gir et perspektiv av det israelske samfunnet, og av Israel-Palestinakonflikten, som ingen av bøkene som jeg bærer på makter å formidle.

Israel er nok blant verdens mest utskjelte land. Okkupasjon og undertrykkelse står som åpenbare brudd på det internasjonale samfunnets grunnleggende forventninger om menneskerettigheter. Et raskt nyhetssøk på ordet ”Israel” ved en norsk søkemotor på Internett gir overskrifter som: ”Israel sendte i går nye soldater inn til Gaza”, ”Opp til 40 drept i angrep mot skole på Gazastripen” og ”Israel stenger grensen for humanitær hjelp”. Nordmenn, som innbyggere av et land som utmerker seg som en markant tredjepartsaktør til konflikten, får utvilsomt et informativt innblikk i hendelser i regionen gjennom konvensjonelle medier.

Nyhetsoverskriftene gir imidlertid et dårlig grunnlag for forståelse som må til for å kunne initiere endring. Lite fremkommer om hvordan vanlige mennesker opplever å leve i et samfunn som undertrykker et annet folk. Individuelle og kollektive uttrykk for følelser som ambivalens, hat, frykt, usikkerhet, tomhet eller skyldfølelse er så og si totalt fraværende i norsk offentlighet. Jeg vil imidlertid hevde at kunst og andre former for kulturuttrykk fremstår som sentrale for en utenforstående tredjeparts forståelse av situasjonen, ved at de makter å formidle nettopp slike aspekter av samfunnet som studeres.

En ressurs for endring

Når kunst og andre kulturuttrykk antar en samfunnskritisk rolle mot lederskapets politiske linje, representerer de samtidig en sentral, men stort sett undervurdert og oversett ressurs for samfunnsmessig påvirkning utenfra. For det første: Disse er demokratisk sett legitime. For det andre, og ikke minst: De er genuine gjenspeilinger av situasjonen som den oppleves innenfra. 

Denne ressursen overses, også innen norsk samfunnsliv, eksempelvis ved gjentatte forslag fra ulike hold om boikott av en rekke sfærer av det israelske samfunnet. Lite hjelper det med en internasjonal akademisk eller kunstnerisk boikott av israelske aktører når det i visse tilfeller nettopp er disse som makter å formulere den sterkeste kritikken mot et politisk lederskap som begår overgrep.

Som en ivrig student av konflikten ble jeg såpass grepet av aktualiteten i ”Untitled 1”, at jeg søkte videre i Nes’ produksjon. Denne kunstneren representerer kanskje det mest uproblematiske utgangspunktet i en slik sammenheng, da hans produksjon på mange måter tematisk sett løper parallelt med avisoverskriftene, ved å fremstille lignende miljø, hendelser og landskap.

Konfliktens meningsløshet

Et annet verk fra den samme Soldiers’ Series, som det tidligere verket tilhører, ”Untitled 1995”, fremstår som tilsvarende interessant for den som ønsker innsikt i alternative nivå av det israelske perspektivet av konflikten. Komposisjonen er en klassisk Pieta-fremstilling, der en død og blødende israelsk soldat er strukket diagonalt over lerretet. På samme måte som i det førstnevnte verket, er den tradisjonelle Jesus-skikkelsen erstattet av en uniformskledd israelsk ungdom. Jomfru Maria er erstattet av en annen soldat, som dypt konsentrert maler på den døde soldatens blodige sår fra en kosmetikkpallett.

Kunstneren selv forteller i et intervju at pieta-motivet sier noe om hvordan unge mennesker blir påvirket til å se en verdi av å ofre seg for land og kamerater. Verket tar for seg meningsløsheten ved krig og konflikt, og falskheten som denne fører med seg når den brutale virkeligheten ”sminkes” på. Offersårene fremheves på samme måte som ved militære seremonier, der soldaters rolle som helter, martyrer og ofre for et kollektivt gode, skal demonstreres og forherliges.

Verkene gjentar det som mange unge israelere i samtiden spør seg: Har vi blitt lurt opp i stry av våre foreldres dumhet og utdaterte idealer? Kjemper og dør vi for en sak som har mistet sin mening?

Disse kritiske spørsmålene gjenspeiler den såkalte post-sionistiske trenden som gjorde seg gjeldende innen israelsk akademia og samfunnsliv på det tidlige 1990-tallet. For første gang siden staten Israel ble opprettet i 1948 ble det tatt et oppgjør med en lang rekke tidligere tabubelagte spørsmål. Militærets fremtredende rolle i det israelske samfunnet oppstod som tema for en offentlig debatt. En gruppe unge historikere utfordret den enerådende nasjonalistiske historiografien, og kunstnere utfordret på lik linje det ukritisk nasjonalistiske kunstuttrykket som til da hadde vært gjeldende.

Alt er politikk

Etter tre år i Israel har jeg forlengst kommet til konklusjonen om at alt i Midtøsten er gjennomsyret av politikk. Dette gjelder i høyeste grad også for kunst og kulturuttrykk som produseres innen denne samfunnsmessige konteksten.

Kunst og kulturuttrykk står som verdifulle kanaler for å forstå det israelske samfunnet, men på lik linje med andre nyhetsmedier og akademisk produksjon, må den utenforstående betrakter alltid stille seg kritisk til den kunsten som presenteres i en slik sammenheng. Den kunst som har til hensikt å representere en offentlig formulert doktrine må omhyggelig overses i en sammenheng som denne.

En slik vinkling er høyst relevant for å forstå konflikten på et nivå der endring og forsoning står som et overordnet mål. Dette er en tanke å holde fast på for alle som engasjerer seg i politikk og samfunnsmessige forhold i Midtøsten. Med dagens svært så tilspissede situasjon her nede, er det lett, og i visse tilfeller også nødvendig å fordømme. På lengre sikt er det imidlertid sentralt å ta utgangspunkt i fruktbare perspektiver som kan oppmuntre til genuin samfunnsmessig endring innenfra. For å kunne gjøre dette, er kjennskap til ulike lag og stemmer i samfunnet essensielt. Hvorfor ikke rive seg løs fra konvensjonelle nyhetskanaler, eller pensumbøker, og å ta en tur på galleri, konsert eller teater? 

• Karin Abraham er kunsthistoriker fra UiO og Master i Midtøstenstudier fra Ben Gurion Universitetet i Israel. Hun er for tiden bosatt i Jerusalem hvor hun arbeider som journalist for norske medier.