Obama ber om samhold og varsler harde tider. Men pengene skal flyte fritt.
Barack Obama har vært påpasselig med å tone ned forhåpningene til raske forbedringer under hans presidentskap. Det er fornuftig, siden det vil ta tid å komme gjennom finanskrisen, og valgkampen ga mange urealistiske forventninger om radikale forbedringer. Ronald Reagan overtok også i nedgangstider, og USA kom ikke ut av resesjonen den gang før nesten to år etter at han tok over. Det er sannsynlig, om enn ikke skråsikkert, at nedgangen denne gangen blir dypere og mer langvarig enn den gang.
Samtidig som Obama varsler hardere tider og appellerer til at folk skal stå sammen, ber han egentlig ikke om noe vesentlig offer fra befolkningen. Tvert imot er det knapt nok den offentlige utgift som ikke vil bli sett på med velvilje. Motkonjunkturpolitikken, som alltid, kan lett utarte til et fritt frem for allverdens pressgrupper og allmenn snillisme.
Amerikansk presse har moro av at porno-industrien har bedt om milliarder i støtte. Det får den nok ikke, men mange andre vil være heldigere. Bilindustrien er et eksempel: Et stor svart hull som demokratene er ivrigst etter å tømme penger i, selv om bransjen, både i USA og internasjonalt har kraftig overkapasitet og må sanneres. De tre store produsentene skal bestikkes til å produsere miljøvennlige biler, men amerikanerne vil ikke ha disse bilene fordi de er for dyre nå som bensinprisen har falt kraftig, og Obama tør ikke øke bensinavgiftene så det monner. Enda mer subsidier vil være nødvendig – tar du den, så tar du nok den også.
Ingen skal betale for alle disse tiltakene, i hvert fall ikke med det første. Tvert imot gis det massive skattelettelser, og skatteskjerpelsene Obama har gått til valg på utsettes. Det er nok fornuftig det neste året. Men på lenger sikt kan dette få Fremskrittspartiets finanspolitikk til å fremstå som superkonservativ.
Obama står foran to store utfordringer i økonomien: På kort sikt må han sy sammen en støttepakke som gir resultater tids nok til at velgerne ikke straffer ham. Akkurat hvor krysningspunktet mellom når velgerne blir utålmodige og når oppgangen kan komme er usikkert. De fleste regner vel med at oppgangen er tydelig i 2012, men 2010 kan holde hardt. Demokratene kan tåle et tilbakeslag, de har solid flertall i Kongressen, men taper de tre-fire senatorer i 2010 vil kursen bli satt mot sentrum. Det var det som skjedde med Clinton i 1994.
På lang sikt må Obama sørge for at den voldsomme økningen i budsjettunderskuddet som nå er nødvendig ikke blir permanent. Han må altså være svært forsiktig med kostbare reformer som ikke kan reverseres når økonomien en gang tar seg opp igjen. De fleste kommentatorer mener at Obama på lenger sikt ikke kan komme unna å øke skattene. Og da tenker man utover å ta vekk skattelettelsene som nå gis og utsettelsen med å reversere Bushs skattelettelser.
Det vil nok være politisk grunnlag for en viss omfordeling i amerikanske skatter, selv om USA allerede har et skattesystem der en uvanlig stor andel av skattene betales av de rike, men det er begrenset hvor langt man kan gå.
Siden femtitallet har de føderale skattene stort sett ligget i intervallet 17-20% av BNP. Jeg tviler sterkt på at det amerikanske folk vil akseptere noe mer. I en debatt med meg på Dagsnytt 18 i forrige uke trakk forøvrig Nobelinstituttets Geir Lundestad frem dette som en varig arv etter Bush – at det ikke var mulig å øke skattene. En kraftig underliggende vekst i utgiftene til helse og pensjoner gir svært lite handlingsrom.
En av mine kjepphester har vært at USA kan leve med budsjettunderskudd på 2-3% av BNP, og en gjenganger i min mediekritikk har vært skrekkoppslagene om hvor stort budsjettunderskuddet er. Jeg mener også at USA kan leve med et år eller to der underskuddet øker til 7-8%. Derimot kan landet ikke leve med budsjettunderskudd på 5% over lang tid.
Jeg ser få tegn til tilbakeholdenhet på utgiftssiden hos Obama, men la oss vente og se – først på hva som faktisk blir innholdet i årets krisepakke, og så på om han evner å stramme inn igjen i bedre tider.
Obama kan snakke lyrisk om tøffe tider. Testen på lederskap kommer den dagen han sier nei til store og populære tiltak, kutter vesentlig på utgiftssiden eller øker skattene for flere enn bare de aller rikeste.
