Studerer mediene sin egen navle fordi det er så himla mye lo der? Eller er det lo der fordi mediene er mer opptatt av området under navlen?
Hver uke kommer Dagbladet med sitt FREDAG. Et ukentlig møte med navlejournalistikk. Jeg tipper journalistene i det ”hippe” magasinet bruker størstedelen av arbeidstida til å pønske ut hva de skal svare på ukas spørsmål. På side fire er navlejournalistene avbildet i en uproporsjonal størrelse sammenlignet med teksten de har skrevet. Det er åpenbart presserende for skribentene å svare på spørsmål som ”Hvordan er din gjeng?”. Er det noen andre enn meg som irriterer seg over at inflasjonen ikke bare tar pengene (det spørs jo på arbeidsledigheten fremover), men også byline-bildene? Nå skal hver en journalist enten være tegnet (Dagbladets Magasinet) eller fotografert (alle andre aviser), for det er jo viktig for oss lesere å kunne dømme sannhetsgehalten i artikkelen ut ifra utseendet på den skrivende.
Og i julen kunne vi lese at Stein Erik Hagen var så tykk at han ikke kunne få på seg nikkersen! Men det var bare på forsiden. Opphavet til Hagens påkledningsproblemer var ikke fedme, men isjas, men det var altså på innsida av avisen. Eli Hagen hadde et nytt trappeuhell; denne gangen ødela hun hånden. Karita Bekkemellem hadde kjevelås. Dette ble så vidt jeg husker avslørt for noen år siden, da det fremdeles var Orheim med i bildet, og nå er kjevelåsen i rampelyset igjen etter at Bekkemellem nevnte den i programmet FEM på Tv Norge. Og om du ikke har fått det med deg: Kåre Willoch er en skikkelig antisemitt, altså! Interessant journalistikk.
”DU-journalistikken” og ”Åfanismen” (intern journalistsjargong for at forsidene på tabloidavisene skal få deg til å utbryte ”Å, faen!”) tiltar i omfang. ”Vi eksperimenterer mer enn før”, ”Nordmenns ville sexliv”, ”Sex viktigere enn vennskap”, og neste uke er det gjerne omvendt. Da vi hadde besøk av VG på Journalisthøgskolen, ble vi presentert for mestselgende forsider i 2004. ”Nå kommer sola!” og ”Monstermyggen på vei til Sommer-Norge” var sånn cirka det som toppet forsidehitlistene. – Dette ville folk ha, mente VG-mannen. Er det ikke på tide å spørre om det er dette folk er pent nødt til å ta til takke med? Leser vi dette fordi det er det eneste å lese, eller skriver avisene dette fordi det er det eneste vi leser?
Og nedsablingen av Helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen da han våget seg frempå med en løsning på et problem ingen andre har noen gode løsninger på – makan! Den unyanserte kritikken fra Medie-Norge kunne indikere at samtlige hadde misforstått og trodde at gratis heroin nå skulle erstatte frukt- og grøntordningen i skolene. (En ordning som for ordens skyld fremdeles er vestenfor sol og østenfor måne tross eventyrlige løfter fra Soria Moria.) Som om Oslo nå skal bli heroin-eldorado, når sannheten snarere er at det nok vil bli langt vanskeligere å få seg heroin etter, enn før en eventuell gjennomføring av det foreslåtte tiltaket. Vilkårene for gratis heroin oppfylles ikke av folk flest. Tiltaket vil i hovedsak rette seg mot de mer uforbederlige tilfeller, og tilføre disse en dose verdighet. Men mediene har vel for mye lo i navlen til å ta dette alvorlig. ”Har du navlelo, er du for gammel”, var det jo en reklamekampanje som fortalte oss en gang; og det ville jo være ytterst pinlig om ikke mediene var unge og navlelofrie.
Det er enkelt å kritisere utviklingen, men løsningene er sikkert vanskeligere å komme opp med. Det er i grunnen ikke mitt problem, men desk, nett, papir, tv m.v. kan jo rett og slett gå litt i seg selv. Det er i hvert fall ganske kort vei; ikke noe mer krevende enn å skue mot navlen.
Og husk: Det er ingenting som kommer av seg selv – bortsett fra lodotter.
- Karianne F. Aa. Lundgaard er utdannet journalist fra Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Hun er styremedlem og politisk leder i DKSF, aktiv i studentpolitikken og går på 3. avdeling ved Det juridiske fakultet ved UiO.
