TV2s tidligere USA-korrespondent Gerhard Helskog leverer et politisk ukorrekt, høyrevridd og klartseende bidrag til den norske integreringsdebatten, og forklarer hvorfor norsk innvandringspolitikk bør amerikaniseres.
Gerhard Helskog
Innvandrernes supermakt
Kagge, 2008
Helskog har i sin journalistiske karriere også tidligere demonstrert sin interesse for integrerings- og innvandringspolitikk. Særlig husker vi hans kritiske fokus på integreringen i dokumentarprogrammet Rikets tilstand, som blant annet avslørte kjønnslemlestelse av norsk-somaliske jenter.
Og i Innvandrernes supermakt innleder Helskog nettopp med en amerikansk-somalier – med tre deltidsjobber og universitetsstudier på gang – som illustrasjon på hvordan Norges mest utskjelte minoritetsgruppe er en gjennomgående suksesshistorie i USA. Ironisk nok er de bosatt i det ”norske” Minnesota og har ikke utfordringer med verken kjønnslemlestelse eller arbeidsledighet. Helskog stiller seg spørsmålet: Hvorfor lykkes USA med integreringen mens Europa skaper stadig flere ekstremister?
Synk eller svøm
Helskog beskriver i bokens første del den amerikanske integreringsmodellen med dens religionsblinde, rasismefrie og innsatskrevende profil. Likevel romantiserer han ikke, og amerikanernes tilbakelagte epoke med institusjonalisert rasisme mot afroamerikanerne vies også plass. Siste del av boken rommer Helskogs delvis velfunderte resonnement om at Norge deler ideen om at ethvert menneske kan skape sin egen fremtid og suksess med USA, og konkluderer på bakgrunn av dette med at Norge har mye å lære av amerikanerne i et integreringsøyemed.
For mens norsk integreringspolitikk ifølge Helskog i flere tiår har dreid seg om å sy puter under armene på innvandrerne i form av byråkratiske introduksjonsprogrammer og sosiale støtteordninger, har amerikanerne fått sine nyankomne rett ut i arbeid. Det amerikanske samfunn er gjennomsyret av en ”synk eller svøm”-holdning, hvilket har generert arbeidslyst, konkurranse og en bred integreringssuksess. Dette er hans overordnede poeng i boken – og det plasserer ham på høyresiden i norsk politikk. Men FrP-ere og det ytre høyre skal ikke glede seg for mye: Helskog understreker også forskjellen mellom hvordan innvandrere blir mottatt i USA og Europa. I USA møtes de med åpenhet for sin kulturelle bakgrunn og sees på som en ressurs, mens de i Europa blir forsøkt kulturelt assimilert og blir betraktet som en utfordring.
Den erfarne journalisten eksemplifiserer den kulturelle åpenheten i USA ved muslimers integrering i USA. Han viser til at muslimer er langt mer lojale mot USA enn det deres europeiske trosfeller er mot Europa. Amerikanske muslimer tjener mer og er bedre utdannet enn det amerikanske gjennomsnittet. I deler av Europa er derimot muslimer å betrakte som en voksende underklasse, hvilket har ledet til ungdomsopptøyer som man har sett i byer som Paris og København.
Som professor Marcia Pally ved New York University, skisserer også Helskog at en av årsakene til muslimenes vellykkede integrering i USA er større aksept for gudstro blant de generelt mer troende amerikanerne. Religion er blitt noe kuriøst og fjernt i det gjennomsekulariserte Europa. Helskog fremhever den militante hijab-debatten i Europa – som kulminerte med forbud i Frankrike – som en kontrast til åpenheten i USA. I USA er hijab-debatten ikke-eksisterende, for amerikanere bryr seg ikke hva jøder, muslimer, sikher eller Amish-folket har på hodet såfremt de er gode borgere.
Norsk likhetstyranni
Det punktet som dessverre er mer tvilsomt i Innvandrernes supermakt, er Helskogs påstand om likheter mellom amerikanske og norske grunnverdier – at konseptet om den amerikanske drømmen også lever i Norge.I denne sammenheng hadde det vært verdifullt å problematisere den norske janteloven, vår patologiske skrekk for konkurranse på alle plan i samfunnet, og vår tolkning av begrepet likhet som fører til sosiokulturell ensretting og konformitet.
Det var under flyreisen fra USA hjem til Oslo etter et halvt års opphold utenfor Los Angeles at jeg leste Innvandrernes supermakt. Helskogs presise, personlige og subjektive skildringer av USAs effektive integreringsmodell ble en gjenopplevelse av mine personlige inntrykk av ”mulighetenes land”. Los Angeles-området er i aller høyeste grad multikulturelt og multireligiøst, med suksessrike innvandrere fra India, Pakistan, Midtøsten og Kina som alle lovpriset det landet de hadde kommet til.
Helskogs tunge og viktige bidrag i integreringsspørsmålet fortjener å bli lest av modige personer i inkluderingsdepartementet og andre maktkorridorer. Boken kan ikke minst gi et interessant perspektiv for nordmenn med utenlandsk bakgrunn, trangsynte høyreintellektuelle og den velmenende men tidvis snillistiske venstreintelligentsiaen. Den amerikanske ”synk eller svøm”-politikken har skapt historier som Barack Obamas, og med lokale tilpasninger bør også Norge importere den amerikanske suksessoppskriften.
Gerhard Helskog har derfor rett i at vi bør se på USA som et forbilde i integreringspolitikken. Men det kan bli vanskeligere enn han tror.
- Mohammad Usman Rana (f. 1985) er spaltist i Aftenposten, samfunnsdebattant og legestudent ved Universitetet i Oslo.
Dette er et tema som gjentas til det kjedsommelige, men jeg er ikke helt overbevist om at sammenligningen mellom Norge og USA holder stikk. For det første: USA er adskilt fra omverdenen ved tusener av kilometer hav på begge sider. Bare de aller mest ressurssterke kan foreta en slik reise, og den vanskelige adkomsten gjør det enklere å kontrollere hvem man tar inn. Dette gjelder naturligvis ikke grensen mot Mexico, men der har man da også bygget et grensegjerde. Norge og Europa derimot, ligger temmelig åpent til både mot Afrika, Midtøsten og deler av Asia. Husk at det ikke var hvem som helst som hadde råd til å utvandre til USA fra Norge på 1800-tallet. Nord-Norge ble gjerne kalt «fattigmanns Amerika». Høyt utdannede innvandrer kan søke seg til USA, mens «bermen» (sit venia verbo) vil komme til Norge og Europa. Sammenligningen halter.
For det andre: USA har 300 millioner innbyggere og dermed en helt annen evne til å assimilere innvandrere enn Norge. Det som i Norge er en stor koloni, vil i USA være en forsvinnende liten minoritet. Engelsk er et verdensspråk, norsk er det ikke. USA trenger rett og slett ikke å anstrenge seg så mye. Uansett hvor mye vi prøver å etterligne USA på dette feltet, vil vi ikke lykkes.
For det tredje: Obama er ikke innvandrer! Han er bare halvt svart, og vokste opp i en hvit familie på Hawaii. Hvor «multikulturelt» er det? Det er faktisk mindre spennende enn om et koreansk adoptivbarn skulle bli statsminister i Norge.
For over 100 år siden advarte Hjalmar Christensen mot den norske idealismen, hangen til å «tenke stort» og i vidløftige ideologier. Han ville sikkert ha nikket gjenkjennende ved synet av våre dagers «multikulturalister» og «åpne grenser»-liberalister. Norge kan aldri bli noen «innvandrernes supermakt» på linje med USA, forholdene er rett og slett for små. En grunnleggende konservativ innsikt består i å forstå at det som fungerer i ett land, ikke nødvendigvis gjør det i et annet. Det eneste stedet jeg kan se at sammenligningen er brukbar, er i forhold til USAs grense mot Mexico. Og der har de som nevnt bygget et gjerde.
Charlus er inne på det: Norge og USA er two different ball games.
Jeg sammenligner gjerne USA med en klubb, mens nasjonalstatene i Europa mer ligner en fsmilie. Klubber er letter å bli en del av enn familier; man må gifte seg inn i familier, mens det holder å melde seg inn i klubber.
Årsakene til forskjellene mellom de to kontinenten er blant annet at Europa består av nasjonalstater. De er grunnlagt av homogene grupper mennesker – som hadde religion, rase, språk til felles.
USA ble grunnlagt av folk som ville bort fra dette og skape seg en frihet fra det trykkende kollektivet i Europa. Mens Europas nasjonalstater ble til over tusener av år, som et resultat av den usynlige hånds virke, så gikk skapelse av USA langt fortere. Og den var bevisst på hva den ikke ville være.
Det er som en tenåring fra et bedrestilt hjem vs et løvetannsbarn.
Det funket utrolig bra – USA. Men å tro at man bare kan copy+paste USAs løsninger til Europa, er naivt.
Men jeg er enig i at velferdsstaten er en del av problemet. Men er det en tilfeldighet at velferdstaten står så sterkt i Europa, eller kan det ha noe med den ekstreme grad av homogenitet som kan være årsaken til at verlferdsstaten har slått igjenom her.
Jeg tror det.
Ganske enkelt fordi at velferdsideen fordrer en ekstrem grad av sympati med resten av befolkningen. Jo likere de andre er deg, jo lettere kan mennesket forstå den andre. Ulikheter skaper friksjon i større grad enn likhet. Sånn er det. Selv om multikulti har gjort en karriere av å si det motsatte.
Hadde jeg vært liberalist, hadde jeg ønsket størst mulig innvandring. Ikke noe vil på sikt undergrave velferdsstaten mer.
Velferdsstatens grunnmur er homogenitet. Ta den vekk. Og huset svaier.
Hva gjelder somalierne. Hvorfor har man ikke samme problem med tamilene eller kineserne. Hvorfor jobber de to sistnevnte gruppene her i velferdsstaten? Kan det bety at den somaliske kulturen er arbeidssky, rett og slett?
Nå er jo faktisk de somalierne Helskog brukte i TV innslaget ikke skikkelig somaliere, men etniske kenyanere som bodde i Somalia. Kenyanere har jo ikke noe spesielt store problemer her i Norge.
Nå er det jo også slik at mange lever utenfor samfunnet i USA også. Eneste forskjellen er bare at de ikke bare er første generasjons innvandrere. Det er mange svarte, latinoer og hvite som har levd i fattigdom i mange generasjoner og lever i ghettoer isolert fra resten av det amerikanske samfunnet. Faktisk, så er den sosiale mobiliteten lavere i USA enn den er i Norden! Hvordan passer dette inn i ideene til Gerhard Helskog? Mulighetene er jo faktisk mindre i USA enn i Norge, det er bare det at det er innvandrerne som i stor grad får de mulighetene som er i USA. Det blir jo egentlig en slags omvendt rasisme, i og med at innvandrere er mer verdt enn folk som er mer eller mindre “innfødte”. Ser man på de nyrike i USA, så er veldig mange av dem innvandrere eller andre generasjons innvandrere.
Faktisk, så tror jeg at slike utspill kan gjøre integreringen vanskeligere. Et stort problem blant segregerte minoriteter slik som fattige svarte og latinoer i USA er jo at de som bor i fattige områder utsetter de som forsøker å komme seg noe sted for mobbing og trakkasering. I fattige områder i USA og Storbritannia kan unge som forsøker å gjøre det godt på skolen bli banket opp av jevnaldrende og utsatt for generel trakkasering.
For folk som lever i fattigdom er fellskap viktig. Man har ikke mye, men man har ihvertfall felleskapet med resten av sin gruppe. Når de som kommer seg ut av fattigdommen, ender med å angripe de fra sitt gamle nabolag og hevde politisk holdninger som ikke gavner de som ble igjen i fattigdommen. Det er mulig man ser samme tendens i Norge, i og med at det stort sett er suksessrike innvandrere som støtter høyresiden og særlig Frp mens resten støtter venstresiden. Det kan jo over tid resultere at de som lykkes blir sett på som “forrædere”, og det å lykkes blir sett ned på blant de andre av samme minoritet som forventer å bli igjen i fattigdommen. Dette ser man mye av i USA og Storbritannia.
Hvis man som Usman ønsker presser alt som er inn i arbeidslivet, så betyr slettes ikke det at de fleste får suksess. For de aller fleste betyr det en trøstesløs tilværelse som renholder eller plenklipper med en lønn på under 50 kroner timen. I bunn og grunn, så virker det som om suksessrike innvandrere gjerne mangler empati med samfunnet rundt dem. Det er jo ikke akkurat færre fattige eller høyere sosial mobiltet i USA, det er bare stokket opp på hvem som havner der. Virker egentlig som om Mohammed Usman Rana kun tenker på suksessrike innvandrere, uten videre tanke på hvordan det amerikanske systemet slår ut for alle andre.
Det er dessuten ikke nødvendigvis slik at velferdsstat og homogenitet henger sammen. De østasiatiske land er jo enda mer homogene enn de europeiske land, og de har ingen velferdsstat. Faktisk, så har de fleste av dem enda mindre velferdsstat enn USA. Det kan jo like gjerne være at i land med større heterogenitet som trenger man en viss grad av omfordeling for å holde orden? USA er jo et særtilfelle fordi folk der alltid har vært mer høyreorientert enn alle andre steder. Flere velfedsstater har både heterogen befolkning som Kanada, Australia, Spania eller sterke tradisjoner for klassekonflikter slik som Storbritannia og Frankrike.
Jeg synes også at disse sosialdarwinistiske innvandrerne burde sette seg mer inn i kulturen de har kommet til. Leser man historien ser man jo at de politiske konfliktene var svært store før man innførte velferdstaten. Det var jo tross alt liberalismens Europa som fødte kommunismen som masseideologi.
Det har nok mer å gjøre med at i USA er man svært stolte av sitt eget land, sin kultur og identitet og amerikanske grunnverdier fremholdes som det beste. I Norge og Europa dyrkes derimot selvforakten av frykt for å støte nye landsmenn. Når den opprinnelige befolkningen i Europa selv ikke føler noen stolthet over eget land og kultur så vil selvsagt innvandrere plukke opp dette og heller ikke ha noe ønske om tilhørighet til en slik selvforaktende kultur. Et samfunn preget av selvforakt vil aldri kunne forvente å integrere innflyttede mennesker.
Carlos: Det er en nykonservativ klisjé. Selv om alle nordmenn gikk rundt som vandrende inkarnasjoner av Fridtjof Nansen, ville vi neppe klare å assimilere andre enn tyskere, nederlendere og dansker.
Husk at lokalpatriotismen fra gammelt av som regel har vært sterkere enn nasjonalismen hos mange europeiske konservative. Tenk på Bayern og Tyskland. I Norge har vi på et vis heller ikke klart å enes om hva de norske grunnverdiene egentlig er (hvor mange ulike skriftspråk har vi egentlig?)
Synes ikke at Bayern er noe godt eksempel på lokalpatriotisme innad i et land, da området faktisk har en rimelig lang historie som en selvstendig stat, og hadde vel fortsatt egen konge frem til den første verdenskrig.
Det er jo også mulig å hevde at de “amerikanske verdiene” legger en demper på demokratiet der, i og med at det er døden å bli stemplet som “uamerikanske”. Jeg ser rett og slett ikke det positive ved at man mener at man burde følge den samme politikken idag som i 1775. Verden og ikke minst Nord Amerika har endret seg mye siden da.
Pewee: Vel det gjelder jo alle de tyske småstatene, ikke sant? Tenk også på Italia og Spania. Eller se på Belgia! Et konkret eksempel finnes i et morsomt dikt av dikteren Stefan George (han var fra Franken ved Rhinen). I diktet sier Rhinen: «Den eklen schutt von rötel kalk und teer // Spei ich hinaus ins reinigende meer» (Den ekle gjørmen av rødkritt, kalk og tjære // spytter jeg ut i det rensende havet.) Rødt, hvitt og svart var som kjent Tysklands nasjonalfarger.
Poenget er at den europeiske «selvstoltheten» er mer konkret og lokal, og mindre knyttet til abstrakte verdier. En parallell i USA er forresten lokalpatriotismen i Sørstatene. At USA er en «Proposition Nation» (dvs. alle kan bli amerikanske bare de omfavner de rette ideene) er forresten en av de nykonservatives favorittidéer, mens de såkalte «gammelkonservative» er uenige. Jeg har lest mang en debatt om dette på amerikanske blogger.
Peewee:
“Det er dessuten ikke nødvendigvis slik at velferdsstat og homogenitet henger sammen. De østasiatiske land er jo enda mer homogene enn de europeiske land, og de har ingen velferdsstat.”
Jeg sa da ikke at homogenitet med nøvendighet må medføre velferdsorninger, jeg sa at det var en forutsetning. At østasiatene ikke har en velferdsstat har å gjøre med at at de ikke er kristne. Buddhister, konfucianere og taoister synes ikke klasseforskjeller er det problem som det kristne tror. De mangler de samme evnene til sentimentalitet på området fattigdom. Det gjør også hinduene. Det hadde vi kristne også, hadde det ikke vært for at Jesus hang i hop med fattige og horer. Ja, han dyrket vel fattigdomme som et slags adelsmerke?
Peewee:
“Flere velfedsstater har både heterogen befolkning som Kanada, Australia, Spania eller sterke tradisjoner for klassekonflikter slik som Storbritannia og Frankrike”.
Kanada, Australia var homgene i religiøs og rasemessig forstand da velferden ble innført.
Spania og Frankrike. I Spania var det vel fascistene som innførte velferden?
Og de er alle kristne.
Peewee:
“Det var jo tross alt liberalismens Europa som fødte kommunismen som masseideologi”
I beg to differ. Det var kristendommen som fødte marxismen som en slags sekularisert versjon av Guds rike. Hvrfor oppstod forresten ikke marxismen i middelalderen, da leveforholdene for den jevne arbeider var langt verre?
Charlus:
“At USA er en «Proposition Nation» (dvs. alle kan bli amerikanske bare de omfavner de rette ideene) er forresten en av de nykonservatives favorittidéer, mens de såkalte «gammelkonservative» er uenige. Jeg har lest mang en debatt om dette på amerikanske blogger.”
Interessant påpekning. Ikke bare nykonservative, men også alle fra sentrum og til venstre, vil jeg tro. Opp til 60-tallet så ble jo innvandrere møtt av et selvsikkert amerikansk samfunn som påtvang innvandrerne sine verdier og sitt språk. En finsk innvandrer som kom som barn til USA rett før krigen, fortalte i et tv-intervju hvordan han ble straffet i skolen om han snakket finsk og ikke engelsk, sa “jaa” heller enn “yes”. Det var WASP-verdiene som ble påtvunget alle, innvandrene inkludert. Ingen multikulti-dyrkning av forskjellene, med andre ord.
Det at østasiater ikke ser på klasseforskjeller som noe problem er ikke uten videre sant. I Japan hadde man tross alt like små forskjeller som i Norge på åttitallet, og flere av de landene har gjennom ulike reguleringer og subsidier forsøkt å holde klasseforskjellene nede på et akseptablet nivå. Det har jo også vært kraftige arbeiderprotester i Sør Korea og venstresiden har hatt en viss fremgang i både Sør Korea, Taiwan og Japan. Det tar rett og slett litt tid før folk sine holdninger endres. Hadde jo vært greit om Bante kunne gjøre rede for hva som er så ille med å bry seg om fattige?
Australia og Kanada var kanskje homogene, men har beholdt velferden på tross av at de har blitt mer heterogene. Skikkelig velferd ble ikke innført i Spania før etter Franco regimet var bygget ned, og de har fortsatt idag betydelig mindre utbygget velferd enn de fleste andre vesteuropeiske land. Facsismen forsinket heller enn fremskyndet utviklingen av velferdsstaten i Spania. Det de hadde minnet vel mer om den regulerte østasiatiske økonomien på syttitallet enn noen vesteuropeiske velferdsstat.
Bante viser også stor uvitenhet da han setter likhetstegn mellom kommunismen og marxismen. Former for kommunisme eksisterte allerede før Marx skrev det kommunistiske manifest. Den oppsto ikke tidligere fordi folk som er for fattige ikke har kapasitet til å gjøre opprør. De levde også mer spredt. Det noe bedre kaloriinntaket og den økte konsentreringen gjorde protest mer praktisk på attenhundretallet. De første sosialistiske bevegelsene hadde allerede gjort seg bemerkete før noen visste hvem Marx var, slik som chartistene.
Bante lever bare i den forvillelse at man faktisk kan få folk i Europa til å akseptere forholdene i en nattvekterstat over tid.
Pewwee, du fremstår som en snever one-trick pony når du til stadighet skal gjøre alle debatter til et for eller mot nattvekterstaten. Ser du ikke dette selv?
Jeg er ikke mot statlige støtteordninger. Jeg synes faktisk velferdsstaten anno 1959 var glimrende. Akkurat passe støtteordninger.
Noe ganger når du argumneterer så ser det at til at du danser vals – rundt og rundt. Først påpeker du at æstasiatene ikke har en velferdsstat, så snur du deg rundt og fremstiller det som at de er på vei til koselige skandinaviske støtteordninger. Hva gjelder egentlig?
Mitt poeng var at i henhold til tradisjonell konfuciansk kultur, tror man sterkt på verdier som flid og selvdisiplin. Skammen er knyttet til å fremstå som hjelpetrengende. Sånn er det. Skamtematikken hos oss i det kristne Europa er knytet til noe annet, derimot. Vet du hva?
Aporpos, Kanada og Australia, er de enda monokulturelle stater i den forstand at det er WASP-kulturen som enda sitter med meningsmakta. Den dagen ikke-vestlige kommer i mindretall (æstasiater teller ikke med, da deres verdier ligger tett opp til den tradisjonelt protestantiske), vil spennende tinge begynne å skje, om ikke lengre før.
Forøvrig er det helt riktig at sosialistiske forestillinger fantes i Europa før Marx. Men de fantes ikke før kristendommen. Min påstand er at sosialisme og lignende ideologier er produkter av kristendommen. Marxismen ville aldri oppstått i en taoistisk eller en hinduistisk kultur.
Forøvrig tror jeg det er med nymarximen som med den andre feministiske bølge: de slo begge inn åpne dører, med mye ødeleggelse som rssultat.
En ting til: jeg vil jo mene at USA langt på vei er en velferdsstat, i hvertfall at mange av de femti statene er det. Hva vil du si er kravet for å oppnå æresbetegnelsen “velferdsstat”, slik du ser det?
Situasjonen i de østasiatiske landene er idag egentlig veldig interessant. I de siste tiårene har de stort sett klart å opprettholde full sysselsetting, delvis gjennom statlige tiltak og subsidier. Den modellen de har er dog i ferd med å bryte sammen idag. Det er både fordi de ikke lenger er istand til å opprettholde full sysselsetting og fordi synkende fødselstall gjør det vanskeligere og vanskeligere for familien og ta vare på sine eldre. Det er tegn på at de tradisjonelle verdiene sakte men sikkert er i ferd med å bryte ned i Japan, og i Sør Korea har man innført noen om enn foreløpig begrensete støtteordninger. Ellers har jo ikke disse landene en skikkelig demokratisk tradisjon enda, og på Taiwan har spørsmålet om forholdet til Kina enn så lenge kvalt all annen politisk debatt. Kanskje forståelse da det tross alt er snakk om liv og død for landet. De østasiatiske landene er dog ikke noe USA system heller. Samfunnsvitere og økonomer mener i stor grad at Øst Asia enten må velge en europeiske eller amerikansk modell, fordi det de har nå ikke vil fungere så veldig mye lenger. I bunn og grunn ganske interessant når man tenker på Kina sin utvikling på lang sikt.
Det er også veldig tvilsomt hvor viktig kultur egentlig er for synet på velferdsstaten over tid. Det er egentlig to variabler som gir en langt bedre forklaring enn både kultur og homogenitet, og dette er synet på graden av kontroll folk har over eget liv og hvor sannsynlig man tror det er at man selv kan falle utenfor. I Øst Asia tror folk i likhet med USA at man har stor grad av kontroll over eget liv, og de har hatt stabile forhold for middelklassen. Dette er faktorer som kan endre seg over tid, særlig den sistnevnte. Det var vel Legain som brukte dette for å forsvare globalisering, da han mente at det ikke var homogenitet som avgjorde hvor levedyktig velferdsstaten er. Jeg vil faktisk snu det, og heller hevde at en velferdsstat er mer nødvendig i heterogene samfunn, da den demper konflikter. Jeg har endog lest en artikkel fra en kinesisk kvinne som mener at omfordeling er den eneste måten man kan stoppe hetsen mot kinesiske minoriteter i Øst Asia, da resten tjener mer på å ha en rik minoritet om endel av deres midler omfordeles til majoriteten. I USA har de jo den sterke troen på naturgitte rettigheter, og ikke minst viljen til å slå opprør brutalt ned. Opptøyene i Los Angelens var jo langt mer blodig enn opptøyene i Paris, men USA sendte inn nasjonalgarden med tanks og helikopter. Det er da sannsynlig at det er USA sin tradisjon om å slå ned alt som minner om venstreorienterte protester med hard hånd som gjør den amerikanske modellen mer levedyktig enn liberalisme i Europa, ikke det at befolkningen er heterogen som sådan. Det skal jo her legges til at amerikanerne var langt mindre interessert i statlig velferd enn europeere allerede før USA virkelig ble multikulturelt. De landene har kanskje monokulturelle regimer, men deres befolkning er flerkulturell. Det er dessuten ikke noe som skulle tilsi at flere svarte, lationer og muslimmer i styre og stell skulle svekke velferdsstaten, da de tradisjonelt stemmer mer venstreorientert enn WASPene. En fare for den amerikanske modellen på sikt kan jo være at Republikanerne rekruterer sosialt konservative latinoer, som i tur skaper en kristeligdemokratisk fraksjon i det republikanske partiet.
Det er jo naturlig at kristendommen kom før marxismen, da ideologier i moderne forstand kun har vokst frem i godt utviklete samfunn. Man kan dog like gjerne hevde at liberalismen også kun kunne vokse frem etter kristendommen med sine tvilsomme naturgitte rettigheter. Det er dog godt mulig å hevde at stammefolk i stor grad bedriver en slags sosialisme. De aller fleste stammesamfunn er jo tross alt langt mer egalitære enn sosialdemokratiske eller endog kommunistiske samfunn. De andre formene for sosialisme er også ulike, da det stort sett er marxismen som ser for seg en slags “frelse”. De andre formene har ganske andre måter å se ting på. Det er jo dessuten de som mener at Mo Tzu sin filosofi var en slags forgjenger til utilitarismen, og dermed sosialliberalisme. Ideen om omfordeling ble faktisk skapt i Kina før den oppsto i Vesten.
Slik jeg ser det må en velferdsstat garantere alle tilgang til helse, utdanning og livsopphold ved arbeidsledighet. Tidsbegrensningen på sosialtrygd gjør at den siste ikke er garantert i USA, ei eller den andre. Tidsbegrensningen i USA er jo ulik den som er andre steder. I UK, New Zealand og Australia får man “jobb for trygd” program etter at tidsgrensen er utløpt, men det får mam ikke i USA.
Da kan vi konkludere med at østasiatene ikke er velferdsstater, men at du håper de vil bli det. Hvem vet hva som har skjedd om 300 år.
“Jeg vil faktisk snu det, og heller hevde at en velferdsstat er mer nødvendig i heterogene samfunn, da den demper konflikter”
Det kan jo stemme som en observasjon fra elfenbeinstårnet. Men en ting er rasjonelle overveielser, noe annet er realiteten på bakken. Det er ikke rasjonaliteten som styrer politikken. Det stammelojalitet og egeninteresser.
Og hvorfor er ikke da de statene som har mest behov for å dempe konflikter, velferdsstater? Hm? Det trengs mer enn politisk vilje -det trengs at forholdene ligger til rette.
Den viktigste forutsetningen for en velferdsstat er ikke at befolkningen stemmer rødt, men at det finnes tilstrekkelig å fordele. Stikkordet er produktivitet. Det trengs stor produktivitet for å kunne mate en velferdsstat. Det er mange stater som kan fremvise en flott konstitusjon som garanterer velferd, men hva hjelper det om ressursene ikke finnes. Sosialister har alltid tatt produktivitet som en selvfølge.
Se på California. I denne staten er hvite nå en minoritet. Likevel opprettholder man affirmativ action. Man subsidierer altså majoriteten (svarte og lations) med penger hentet fra den hvite minoriteten. Man trenger ikke være økonom for å skjønne at dette ikke kan fortsette lenge etter som antall hvite fortsetter å falle i forhold til de andre.
Selvsagt springer liberalismen også ut fra kristendommen. Det er ikke tilfeldig at 1800-tallet var perioden da kristendommen svant hen og politiske religioner spratt opp. Se på dem som sekulære varianter av kristendommen.
Jeg har da ikke nektet for at en velferdsstat forutsetter en viss økonomi. Jeg stemmer da ikke på SV eller Rødt. Jeg tenkte først og fremst på rike land. I fattige land som de afrikanske er de fattige rett og slett for fattige og underærnert til at klassekonflikter som sådan kan oppstå. En fungerende velferdsstat forutsetter jo uansett demokrati, rettsikkerhet og en viss grad av slike verdier.