Den cubanske paradisøya er egentlig bare et paradis for dollareliten.
Helt siden Cuba ble oppdaget av Columbus i 1492 har den magiske øyen i Karibien, med sine Havana-sigarer, vakre kvinner og tropestrender vært omgitt av myter og revolusjonsromantikk. Men medaljen har en bakside. Landet har gjennomlevd fire revolusjoner fra 1868 til 1956, og styres fremdeles av en kommunistisk elite.
Cuba libre
Den festglade nhh-student som først og fremst forbinder Cuba med rom og cola, vil bli svært skuffet over et besøk utenfor Cubas hovedstad. En reise til Cuba etterlater nemlig en bitter ettersmak som neppe stammer fra lime. Slum, råtne hus, fattigdom, og søppelstank preger gatene. Men det er i denne hverdagen den vanlige cubaner bor, et faktum som står i sterk kontrast med den offisielle fremstillingen av landet.
I motsetning til hva propagandaen vil ha oss til å tro, har ikke diktaturet gagnet den jevne cubaner. Revolusjonens idealer falmet når de skulle settes ut i livet, og årsaken kan spores tilbake til den kommunistiske ideologi. I likhet med hva andre ledere for totalitære regimer i Kina, Russland, Kambodsja og Nazi-Tyskland har gjort, baserte Castro maktbasen og sitt parti på en forestilling om det ”nye mennesket” og et uoppnåelig Soria Moria-samfunn. Den visjonen må nødvendigvis skape avvikere som ikke kan tolereres i revolusjonens himmel. Det er vel derfor regimekritikerne befolker både Cubas fengsler og den amerikanske østkysten.
Mangel på menneskerettigheter og demokrati
Katastrofen ved det kommunistiske diktaturet er først og fremst mangelen på grunnleggende menneskerettigheter og demokrati. Det er eksempelvis ikke lov til å møte i uregistrerte organisasjoner eller samlinger, heller ikke å “spre falske anklager som truer internasjonal fred eller Cubas forhold til andre land”.Angiveri er oppmuntret og satt i system gjennom tallrike “Komiteer til forsvar for revolusjonen”. Cubanere flest har ikke lov til å reise fra øya uten å innhente tillatelse fra myndighetene, og tillatelse gis først hvis en gifter seg med en utlending, klatrer i kommunistpartiets organer eller ved sterke idrettsprestasjoner.
Store klasseskiller som favoriserer eliten
På FNs levestandardindeks havner Cuba langt ned på rankingen, bak demokratier som Uruguay, Argentina, Costa Rica og Chile. Sammenliknet med andre land i regionen, som Haiti, klarer cubanerne likevel seg relativt bra. Det er mer på tross av, enn på grunn av, landets styresett. Allerede ved revolusjonen i 1959 var Cuba en av de fem fremste latinamerikanske landene på en rekke av de sosioøkonomiske indikatorene.
Mer alvorlig er det derfor at det har fått utvikle seg til et klassesamfunn, med store skiller mellom den politiske eliten og vanlige folk. Strender, barer og hoteller er stort sett forbeholdt eliten og turistene, mens vanlige cubanere ikke har tilgang. Det er egne sykehus som er forbeholdt eliten og turistene, mens vanlige cubanere har et eget sykehussystem. Eliten og turistene har full tilgang til internett og e-post, mens den vanlige cubaner kun leser silt informasjon. Eliten og styresmaktene har tilgang på pesos convertibles, mens vanlige folk må forholde seg til den lokale nasjonale valutaen som gir mindre kjøpekraft. Dermed blir korrupsjon utbredt, og utdanning mister verdi. Gratis lege eller juristutdanning er mindre verdt når det som belønnes er taxikjøring og andre servicejobber tilknyttet turistindustrien.
Amerikansk handelsboikott fører til humanitær nød
Skylden for Cubas situasjon legges ofte på amerikanerne. Siden 1962 har USA opprettholdt den amerikanske handelsblokaden, som var ment å skulle bringe demokrati til det cubanske folket. Embargoen omfatter blant annet skipstrafikk, patenter samt finans og kredittreguleringer, noe som resulterer i at vanlige cubanere betaler dyrt for å få tilgang på importvarer. Særlig i krisetider, som etter ødeleggelsen fra orkanene Ike, Gustav og Paloma påførte Cuba i 2008, trengs det import av byggematerialer og internasjonal kreditt til gjenoppbygging. Det er ikke vanskelig å se at handelsrestriksjonene har bidratt til å befeste, snarere enn å avskaffe, landets regime. Men USAs embargo er ikke den eneste årsaken til Cubas misere. På samme måte som at svarte i USA ikke lengre kan relatere alle problemer til hudfarge og rasisme, burde den amerikanske blokaden oppheves slik at cubanere for alvor må rette et kritisk blikk mot eget styresett.
It’s time
Da Castro formelt gikk av i 2008, var det et håp om regimeendring. Raúl startet sin presidentperiode ved å innføre mini-reformer, som blant annet innebar at vanlige cubanere nå legalt kan eie en mobiltelefon og kjøpe DVDer. Den nye presidenten er også mer markedsvennlig og liberal, og har signalisert oppmykninger i forhold til eiendomsrett og mulighet for innsatsbelønnede jobber. Men presidentskiftet er først og fremst en maskerevolusjon. 76 år gamle Raúl Castro er ikke bare Fidels lillebror, men er også barn av revolusjonen og en av dem som tok båten “Granma” over til Cuba i 1956.
Men selv om tiden på Cuba står stille, er det i Washington tid for endring. Under valgkampen skrev Barack Obama under på en appell for en midlertidig avskaffelse av embargoen for å kunne gi nødvendig humanitær hjelp til katastrofeofrene. Det er også sannsynlig at Obama vil komme til å reversere noen av restriksjonene innført under Bush. En total reforhandling av embargoen vil imidlertid kreve bilateralt samarbeid. Det er derfor opp til det cubanske maktapperatet å bestemme folkets fremtid. Det uungåelige spørsmålet må stilles; Hvorfor har ikke den cubanske revolusjonen rom for menneskerettigheter og demokrati? Først ved å ta et oppgjør med gamle sannheter har Cuba mulighet til å bli den paradisøya, det coabana, som landet engang var ment til å være.
Artikkelen er publisert i forkortet utgave i K7Bulletin, NHH’s studentavis
- Marianne Bårdsgjerde er student ved NHH. Hun har tidligere jobbet for European Peoples’ Party og har vært rådgiver for Høyres stortingsgruppe.
Hvorfor egentlig så lite interessert i alt som er galt i Guatemala, Honduras, El Salvador og alle de andre mer eller mindre tvilsomme landene der nede?
Gir artikkelforfatteren uttrykk for manglende interesse for hva som eventuelt er galt i disse landene ved ikke å nevne disse landene i en artikkel som handler om Cuba?
Må en artikkel inneholde en dose med off-topic saker for “balansens skyld”?
Don’t feed the troll.
Det gjelder ikke denne artikkelen spesifikt, men høyresiden generelt. Så mye klager det er om diktaturet på Cuba, mens man aldri nevner andre regimer som begær massemord på tusener i andre land i samme region. Det samme gjelder forsåvidt venstresiden.
Saken er vel den at Cuba, Israel og et par andre områder har blitt slike prinsippsaker for ulike politiske grupperinger. Sannheten er vel at Cuba ikke er et spesielt brutalt diktatur, at Israel ikke er en brutal militærmakt og at George Bush jr. slettes ikke er ekstrem til å være republikaner. Det er rett og slett utslag av stammetilhørighet og saueflokkmentalitet.