Ved ankomst til landet ble Wilders fratatt passet og sendt tilbake. Og begrunnelsen: Hans tilstedeværelse i England bidro til å ”forstyrre den sosiale harmoni”. Sagt på en annen måte: Muslimsk press og ”lovnader” om demonstrasjoner og opptøyer gjorde at ytringsfriheten måtte vike. Lord Ahmed, et muslimsk overhusmedlem skal ha vært en av de fremste sabelraslerne i denne saken. Lord Ahmed så derimot ingen problemer med å invitere Al Qaeda-tilknyttede Mahmoud Abu Rideh for et par år siden.
Geert Wilders er en lovlig valgt politiker, fra det siviliserte Nederland. Han kom på invitasjon fra Lord Pearson i det liberale EU-skeptiske britiske partiet UKIP. At Labour forhindrer et slikt besøk med politimakt er et overgrep. Jeg regner med at Jonas Gahr Støre tar opp denne saken med britiske myndigheter så snart som mulig. Dialog og ytringsfrihet fremfor trusler og arrestasjoner! Det vil vel også være naturlig at profilerte muslimske debattanter i norsk debatt, som Usman Rana og Shoaib Sultan aktivt viser avstand fra de britiske myndigheters innsats i denne saken. For de støtter vel ikke slike angrep på ytringsfriheten og frie folkevalgte?
- Hårek Hansen er skoleringsrådgiver i Fremskrittspartiet.
“Jeg regner med at Jonas Gahr Støre tar opp denne saken med britiske myndigheter så snart som mulig.”
Hihi, du er morsom.
“Det vil vel også være naturlig at profilerte muslimske debattanter i norsk debatt, som Usman Rana og Shoaib Sultan aktivt viser avstand fra de britiske myndigheters innsats i denne saken. For de støtter vel ikke slike angrep på ytringsfriheten og frie folkevalgte?”
Hehe, jaa, du.
Her er en annen:
A priest, a rabbi and a prostitute walk in to a bar. The bartender says: “Is this some kind of joke?”
http://www.skjegg.blogspot.com
Vi kan notere oss at de britiske toryene er like klare og offensive forsvarere for ytringsfriheten som Høyre var i blasfemisaken: Etter først å ha valgt og holde kjeft, melder nå partiets talsmann følgende: “If Geert Wilders has expressed views that represent a threat to public security, then we support the ban.”
http://conservativehome.blogs.com/torydiary/2009/02/tories-choose-s.html
Det er deprimerende at de “Konservative” i England ikke manner seg opp i en sak som dette. Tør ikke tenker på hva folk som Norman Tebitt og Nigel Lawson synes om slik unnfallenhet. Er det snart bare UKIP man kan stole på?
Hadde Rushdi gitt ut Sataniske vers i dag, ville han ikke mottatt beskyttelse fra brittene, men blitt nektet adgang for å ha forstyrre den sosiale harmoni. Rushdi ville også blitt arrestert og stilt for retten i Nederland. Hadde blasfemisaken gått upåaktet hen, ville han også mest sannsynlig blitt stilt for retten også i Norge.
Da venter vi på at en norsk politiker eller parti inviterer Wilders og “Fitna” til Norge.
Så får vi testet den norske regjerningens sensitivitet. Hva om det blir gjort en dag før valget. Sånn for å sette fokus på ytringsfrihetens kår og regjeringens sensitivitet her på berget.
http://www.cato.org/pub_display.php?pub_id=9954
Relevant sak her. Bra Hårek!!
Langt hyggeligere toner fra Danmark:
http://jp.dk/meninger/kronik/article1602246.ece
Begrunnelsen kan vel umulig være den lille kortfilmen Fitna? Søk den opp og se den. Relativt tamme saker synes nå jeg i forhold til det bråket den skaper.
Ja, det er bare UKIP man kan stole på:
http://www.youtube.com/watch?v=pw7XwexR2ec
Av og til kan partiet fremstå populistisk i sin utskjelling av EU, men det er likevel Storbritannias/EU-parlamentets (Independence and Democracy) langt beste alternativ. Også med hensyn til personvern: http://en.wikipedia.org/wiki/Ukip#ID_cards
Anbefaler alle å lese denne kronikken av Odd Isungset om Fatwaen mot Rushdie:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2926950.ece
“TV-bildene fra Oslos gater i februar 1989 viste hvor raskt budskapet spredte seg. På bildene går 3000 muslimer i demonstrasjonstog med taktfaste rop: «Stans boken i Norge». På bannerne står det «Satans Rushdie». To motdemonstranter med plakaten «Ytringsfrihet» ble meid ned av en menneskemengde som ville forby en bok knapt noen av dem hadde lest. Saken ga oss et sjokkartet nytt innblikk i utfordringene i et flerkulturelt samfunn. Det muslimske forsvarsrådet engasjerte høyesterettsadvokat Alf Nordhus for å forby boken Sataniske Vers ved hjelp av blasfemiparagrafen. I Dagsrevy-reportasjene fortalte flere norske muslimer åpent at de ville ta livet av Salman Rushdie dersom de fikk sjansen.”
Og i dag ser vi at lederen for det europeiske fatwahrådet, Yusuf al-Qaradawi, hyller holocaust. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2928690.ece
Og ingen muslimske talsmenn vil ta avstand fra hans uttalelser. Dette viser at det er en verdikamp som utspilles. Hijab er en faktor i denne kampen, og representerer den mørkeste reaksjon. Det bør flere norske “liberalere” ta inn over seg.
Påfallende at folk mener at det nå bare er UKIP man kan stole på.
UKIP er en marginal samling nutjobs, hvis eneste interesse er EU.
Jeg er enig i at Toryenes reaksjon i denne saken har vært feig, men de er fremdeles et lang bedre alternativ enn UKIP. Også fordi Toryene antagelig vil oppnå makt i den nærmeste fremtiden. Jeg hadde blitt forbauset dersom UKIP vinner en eneste valgkrets neste valg.
Mats Hennum: Det du skriver om UKIP, er med respekt å melde ikke riktig. Sant nok er partiet mye mer EU-sentrert enn Det konservative parti, men det har utviklet en mer eller mindre helhetlig politikk som dekker et vidt spekter av ulike områder. F.eks. personvern, som jeg nevnte, eller viktigheten av de såkalte grammar schools, som bidrar til sosial mobilitet, men som er blitt nedtrappet i Storbritannia de seneste tiår. I økonomisk politikk går partiet litt lenger enn de konservative. Hadde jeg vært bosatt i Storbritannia, ville mitt valg vært klart. Toryene beviste i 1992 at de ikke er til å stole på (ratifikasjon av Maastricht-traktaten).
Sentrumskonservativ:
Jeg ovedrev kanskje en smule.
Problemet mitt med parti kan summeres i to punkter.
1. I praksis er partiets eneste sak EU. De har selvsagt andre standpunkter også, men disse spiller en klart underordnet rolle i forhold til EU-saken, som er partiets raison d’être.
2. En stemme til UKIP er i praksis en stemme til Labour. UKIP er et ganske lite parti som aldri vil bli en betydelig maktfaktor i Westminister, litt som BNP. De splitter imidlertid det konservative velgerkorpset i en hel del valgkretser, som fører til at valgkretsen i stedet får en sosialist som MP
Dessuten er Toryene klart mer europaskeptiske i dag enn de var på begynnelsen av 90-tallet. Den intellektuelle debatten i partiet vedrørende EU er langt på vei over, og de store EU-føderalistene (a la Heseltine og Douglas Hurd) er for det meste ute av partiet.
Mats Hennum: Jeg ser ditt poeng ang. valgsystemet i Storbritannia, som bidrar til at UKIP neppe får inn mandater, og at man taktisk derfor burde stemme på de konservative. Jeg er imidlertid av den oppfatning at dersom UKIP skal ha muligheten til å løfte seg på sikt, må velgerne se at partiet kommer nærmere mandat i noen valgkretser. Da kan jeg stemme på det partiet jeg prinsipielt er mest enig med (selv om det som sagt har visse populistiske tendenser).
Når det gjelder Det konservative partis troverdighet, er jeg ikke overbevist. Det er symptomatisk for nasjonale EU-prosesser at den intellektuelle debatten, som du skriver, som ender med antiføderalisme, kommer etter ratifikasjonen av traktaten som er det prinsipielle steget fra økonomisk og delvis politisk samarbeid til politisk union. Dersom skiftet hos de konservative virkelig var reelt, måtte de ha akseptert en folkeavstemning om EU-medlemskapet/post Maastricht (som ganske sikkert ville endt med nei).
Nå har riktignok David Cameron vært ute og lovet folkeavstemning om Lisboa-traktaten dersom han kommer til makten. Noe jeg tviler sterkt på om det blir noe av, spesielt etter at traktaten trer i kraft.
Men som jeg nevnte, er jeg også mer enig med UKIP enn de konservative i flere andre saker, f.eks. nasjonale ID-kort (virkelig totalitært!), “grammar schools”, prinsipiell frihandel (altså ikke den reelt sett ufrie handel som EU/WTO representerer), etc., foruten ytringsfrihetsaspektet som ovenstående artikkel beskriver.
Hennum og sent.kon., en ting man bør legge merke til er toryenes EU-politikk i perioder der de er i regjering. For i posisjon er EU noe de må forholde seg til, mens de kan score en del på å være sterke EU-kritikere i opposisjon.
Det ble nevnt at de losset Maastricht gjennom underhuset (med internt opprør), hadde de kommet til makten i dag ville det vært umulig å ikke holde folkeavstemning om Lisboa-traktaten, da det ville vært et så klart løfrebrudd. Labour kunne støtte seg på at de lovte avstemning om den planlagte EU-grunnloven og ikke Lisboa-traktaten, at de to traktatene i praksis er det samme er en annen sak, men dette var den beste taktikken Brown kunne gjøre for å unngå en folkeavstemning han ville ha tapt på forhånd og som bare ville ha skapt stor slitasje hjemme og trøbbel ute i EU.
Men dersom de konservative hadde styrt fra prosessene med grunnloven/Lisboa-traktaten begynte tror jeg ikke de ville ha srevet ut folkeavstemning, og det ville Labour ha brukt mot dem på samme måte.
I en artikkel jeg linker til her kan dere lese noe av en britisk analytiker som tror UKjoiner Eurozonen før 2016 og mest sannsynlig anført av en konservativ regjering: http://euobserver.com/7/27417
Dette fordi de i regjering er realister.
Et lignende eksempel kan trekeks frem ang. reformering av valgordningen: Tony Blair snakket mye om å skrote First-past-the-post før de kom i posisjon men etterpå stilnet dette raskt forde de tjente på det.
Forøvrig er direkte demokrati nokså fremmed i UK, EU-avstemningen i 75 er den eneste nasjonale. Ang. denne, hvorfor ble det så stort ja-flertall når vi hører om hvor EU-skeptiske de er der borte ? Var årsaken at det kun var Labours venstreside som kjempet mot ?