Konflikten mellom palestinere og israelere startet ikke i 1948, og Benny Morris’ forskning viser at det dreide seg om mye mer enn israelske overgrep også dengang.
Det har vært et foruroligende trekk ved siste Midtøsten-debatt (Gaza) at så mange kritikere av Israel har tatt utgangspunkt i omstendighetene omkring opprettelsen av staten Israel i mai 1948. Dette bringer en relativt raskt til hele det palestinske flyktningeproblem og spørsmålet om tilegnelse av land. Hvis man her klarer å tilegne seg “the moral highground”, har man et godt utgangspunkt for den videre debatt.
I denne kritikken ligger en eksplisitt uttalelse at det var israelsk/jødiske overgrep – tildels massakre – som foranlediget den palestinske exodus. Har man først slått dette fast, er det relativt lett direkte eller indirekte å reise spørsmålet om Israels legitimitet, og derifra videre antakelser om en israelsk okkupasjonsrolle.
Men var det slik det foregikk? Eller har vi mer med å gjøre med en overforenklet versjon av virkeligheten? I følge denne tolkning har vi med å gjøre en brutal etnisk rensing av de palestinske områder hvor den arabiske befolkning ble fordrevet med vold og massakrer. Jødiske overgrep mot en mindre palestinsk landsby i april 1948 fremholdes ofte som eksempel på dette (Deir Yassin).
Disse kritikere fremholder ofte den israelske “revisjonshistoriker ” Benny Morris som sannhetsvitne for denne oppfatning. Men sannheten er imidlertid at den samme Benny Morris har et meget mer nyansert syn på den palestinske exodus enn hans tilhengere tillegger ham.
Benny Morris mener at det er ikke godt nok å ta utgangspunkt i tilfeldige overgrep tidlig i konflikten for å forklare flyktningetragedien. Motsetningene mellom de to etniske og religiøse grupper begynte ikke i maidagene 1948, men gikk faktisk som en rød tråd gjennom hele det 20. århundret. Massakre på jøder i Hebron i 1929 og den arabiske oppstand i slutten av 30-årene var viktige begivenheter i den britiske mandatperioden.
Motsetningene mellom de to grupper fikk de britiske kolonimyndigheter til å konkludere med at det ikke ville være mulig for arabere og jøder å leve fredelig sammen i ett land. Det ville være nødvendig å dele territoriet i to land. Gjennom FN’s delingsresolusjon i november 1947 la den nye verdensorganisasjonen seg på samme linje. Det bør understrekes at i denne plan ble det imidlertid forutsatt at man skulle gjennomføre etniske forflytninger mellom de to nye stater for å oppnå best mulig etnisk homogenitet og stabilitet.
Jødene aksepterte FN’s delingsplan, mens de arabiske land og den arabisk/palestinske befolkning ikke aksepterte planen. De arabiske land begynte militære forberedeleser til en invasjon av Israel. Det er hovedsakelig disse omstendigheter og den derpå følgende militære konflikt som forklarer flyktningenes skjebne.
Basert på Benny Morris, andre israelske og internasjonale historikere og samtidige diplomatisk offentliggorte kilder er det mulig å foreta følgende skjematiske gjennomgang av begivenhetene:
Palestinsk motstand mot delingsplanene begynner allerede fra november 1947 med angrep på jødiske settlements og konvoier. Spesielt fra april 1948 kan det virke som om det er de jødiske paramilitære organisasjoner som er på offensiven. I denne fasen og videre utover synes det som om det er disse organisasjoner som gjør seg skyldig i de fleste overgrep, herunder massakrer (Benny Morris iboken 1948). Den største av de jødiske paramilitære organisasjoner – Hagannah – var den mest disiplinerte. De mindre – som Stern gruppen – var betydelig mer aggressive.
Målet for de jødiske paramilitære organisasjoner var delvis å beskytte jødiske settlements, men også å treffe visse militære forholdsreger for å sikre territorum i de innfallsveier man antok den invaderende arabiske hær ville komme.
Den arabiske invasjonshær var dårlig ledet og koordinert og nådde derfor ikke sine mål. Man kan derimot si at uttalelser fra de arabiske land om at de ville jage jødene på sjøen bidro til jødenes motstandsvilje.
De jødiske paramilitære hadde en taktisk fordel i kortere forsvarslinjer. Fremfor alt hadde de en fordel i høyere stridsmoral og en kraftig nasjonalisme. På arabisk side synes det ikke å ha utviklet seg noen nasjonalisme. Snarere synes mange å ha vært demoralisert. Det er flere eksempler på at i mange landsbyer rømte det lokale palestinske lederskap og regnet med å komme tilbake med den arabiske hær.
Både i de britiske kolonimyndigheter og i de arabiske land gjorde det seg gjeldende stor grad av undring over hva som ble oppfattet som manglende palestinsk motstandsvilje.
Det synes ikke på israelsk side å ha eksistert noen hemmelig generalplan om etnisk rensing og systematisk tvangsfordriven av palestinere.
I begynnelsen synes det heller ikke å ha eksistert klare israelske planer om å annektere eller tilegne seg områder som i følge delingsplanen skulle tilhøre den palestinske stat. Etterhvert som den militære dynamikk utviklet seg, kom de militære faktorer til å få større innflytelse på utviklingen. De jødiske paramilitære begynte etterhvert å nekte palestinske flyktninger å vende tilbake til de landsbyer som de hadde forlatt. Sikkerhetshensyn ble her oppgitt som den viktigste grunn.
Det underslås imidlertid ofte at Vestbredden, som i følge delingsplanen skulle tilhøre den palestinske stat, ikke ble annektert av Israel, men av den jordanske konges arabiske legion. Denne okkupasjon (samt av Øst-Jerusalem) synes å ha vært Jordans viktigste krigsmål i 1948.
Det er forståelig at en Midt-Østen-debatt vil berøre historie og opprinnelse. Men kanskje debatten i fremtiden kunne være noe mindre opptatt av hva som skjedde for 60 år siden og legge større vekt på fremtidige løsninger? Historien kan vise til mange eksempler på at historiske oppbrudd og nye statsdannelser fører til nye grenser og forflytninger.
- Rolf O. Berg er pensjonert ambassadør fra norsk utenrikstjeneste.
