DEBATT. Ved å stenge døra for Hamas i 2006 sørget det internasjonale samfunnet for å eliminere den siste reelle muligheten for en fredsavtale. På bakken vokser det fram en stat uten grenser mellom palestinere og israelere, der jødene snart vil være i mindretall.
For en tidligere artikkel som tar for seg noen av de samme problemstillingene, se “We Should Have Taken Uganda“ som Minerva.as publiserte i 2007.
En gryende erkjennelse gjennom mange år har plutselig blitt ikledd ord. Det vil ikke bli noen fred mellom palestinerne og israelerne. Selv en hypotetisk avtale om to separate stater vil bli skutt i filler av aktører på bakken eller knust av historiens ubønnhørlige logikk.
Hvordan det endelige sluttspillet vil bli, gjenstår å se. Men konsekvensen av den svimlende fallitten er allerede klar. For palestinerne handler det om at de aldri vil få den staten bak internasjonalt anerkjente grenser som de har kjempet for gjennom mange tiår. For Israel er sluttresultatet det samme. De vil heller ikke få den staten de alltid har slåss for.
I stedet gror det fram en stat på bakken som ingen verken har ønsket eller forutsett: en felles stat i hele området fra Jordan til Middelhavet der jøder og palestinere kjemper om overherredømme og rettigheter. Det er et mindre skremmende scenario for palestinerne enn det er for israelerne. I økende grad vender palestinere tilbake til visjonen om én stat, styrket av det faktum at etnisk homogene palestinske arabere vil være i flertall i dette området innen få år.
Den jødiske staten, derimot, vil i framtida være en politisk staur av ulike nasjonaliteter, trosretninger (innenfor jødedommen) og ideologier.
Anno 2009 er det uforklarlig for israelerne at de klarte å realisere det absolutt verst tenkelige scenarioet, nemlig en stat der jøder ikke lenger er i flertall. De mange advarslene fra forsvarsminister Moshe Dayan i 1967 om at okkupasjonen av Gaza og Vestbredden ville føre til demografisk katastrofe har plutselig fått ny og alarmerende aktualitet.
Israel grep ikke sjansen
For israelere med et historisk perspektiv på staten var kollapsen i Camp David for snart ni år siden ikke først og fremst et palestinsk nederlag. Det var én av flere sjanser for Israel til å vikle seg ut av den palestinske floken og unngå den ”demografiske trusselen” fra palestinerne. De grep den ikke. Om Yasser Arafat var arkitekten bak den formelle kollapsen i forhandlingene som ble ført, var de folkevalgte i det israelske parlamentet Knesset en skanse som hadde rustet seg til tennene. De planla å skyte i stykker en avtale som ga palestinerne altfor mange rettigheter i Jerusalem, og var bare glad til for at Arafat tok støyten i det internasjonale samfunnet.
Fem år seinere demret det for israelerne at det ikke ville bli noen framforhandlet avtale med den palestinske motparten. Ideen om den separate freden grodde fram, og statsminister Ariel Sharon fulgte i fotsporene til sin forgjenger Menachem Begin som hadde trukket Israel ut av Sinai i 1982. Det ble en repetisjon av de scenene som hadde utspilt seg da bosettingen Yamit ble tømt for settlere. Gaza ble ryddet med makt, og israelerne brukte den brente jords taktikk for å fjerne alle rester av israelsk tilstedeværelse på den lille stripen.
Resultatet var en svimlende propagandatriumf for islamistene i Hamas. Paradoksalt nok var det også denne nye, politiske kraften i det palestinske samfunnet som åpnet et aldri så lite vindu for fred.
I 2006 var de tidligere partene i fredsforhandlingene tømt for både krefter og håp. Fatah var diskreditert fordi de aldri hadde levert den fredsavtalen de hadde bygget sin politiske legitimitet på. Statsminister Ehud Barak hadde gått lenger enn noen annen israelsk forhandler før ham, bare for å bli avvist av en surmavet Yasser Arafat som ønsket å dukke sine egne forhandlere – og Israel hadde trukket seg ut av Gaza bare for å bli pepret med nye Qassam-raketter.
Det internasjonale samfunnet med USA i spissen hadde kommet til den konklusjon at det var spilt møye å bruke tid på den obsternasige lille mannen i Ramallah – eller på de svake nye lederne som kom etter ham.
Verden ville ha valg i Palestina. De ville bringe fram en ny generasjon Fatah-ledere som kunne gi ny energi til fredsprosessen. De fikk Hamas. Men i stedet for å spille på kortet de hadde blitt tildelt, var det unisone svaret fra verden å vrake den aller siste muligheten for fred.
I ettertid er det på ingen måte klart at en annen og mer farbar vei ville ha ført til målet. Det var mye som talte mot Hamas allerede da: linken til Iran, den islamistiske agendaen, terroren mot sivile mål i Israel og sist, men absolutt ikke minst, den motbydelige indoktrineringen av Palestinas unge i visjonen om martyrdøden.
Men det fantes elementer som talte for Hamas også. Ikke minst var det blant islamistene en svær og moderat fløy som målbar en overraskende pragmatisme overfor sioniststaten.
For Israel var Hamas, objektivt sett, ingen dårlig samtalepartner. Islamistene var godt organisert, mer eller mindre kjemisk fri for korrupsjon – ble det hevdet – og hadde et sosialt program som gjorde dem populære i sitt eget folk. De hadde med andre ord den legitimiteten som PLO og Fatah hadde mistet.
Enda viktigere – som det het i den nasjonale og internasjonale debatten: Hamas kunne levere. Det moralsk og politisk bankerotte Fatah hadde aldri klart å redusere eller endog eliminere den terrorismen som det såkalte veikartet satte opp som et ufravikelig krav, av den enkle grunn at de hadde liten kontroll over sine egne Al Aqsa-brigader og enda mindre kontroll over Hamas.
Å snakke med Hamas innebar å snakke direkte med terrorismens ”eiere” – et umenneskelig krav, men dog ikke uvanlig i diplomatiets verden – samtalene mellom IRA og den britiske regjeringen faller i hu.
Tilbød våpenhvile
Fra første stund la Hamas for dagen en fleksibilitet og pragmatisme som ga grunnlag for optimisme, eller som burde ha gjort det. Islamistene ga etter for press om å innlede et samarbeid med Fatah om regjeringsposisjoner, og overlot sensitive spørsmål som videre forhandlinger med Israel og den generelle utenrikspolitikken til den motparten som hadde tapt valget. Det var en stilltiende aksept av tidligere avtaler mellom palestinerne og israelerne, og ble etterfulgt av en like stilltiende de facto aksept av staten Israel da Hamas tilbød okkupantmakten en nærmest ubegrenset våpenhvile.
Det var ikke tilstrekkelig for det internasjonale samfunnet. Krav ble reist som islamistene verken kunne eller ville imøtekomme, og ble levert i et trepunkts ultimatum: respekt for tidligere fredsavtaler, anerkjennelse av staten Israel samt stans i all terrorisme – noe Hamas oppfattet som et utidig pålegg om å legge ned våpnene overfor et okkupasjonsregime det var legitimt å slåss mot.
Realistene innenfor det globale diplomatiet hadde tatt ferie. I deres plass var det kommet et regime i USA som hadde intet mindre enn en idealistisk agenda. I verdensbildet til president George W. Bush var man enten med eller imot USA. Dikotomien var i svarthvitt, og Hamas ble stemplet som terroristgruppe. Sanksjoner, boikott, utsulting og blokader fulgte.
For den aldrende garden i Fatah ble den internasjonale fordømmelsen et påskudd til et forsøksvist kupp mot valgvinneren. Det hele kulminerte da de væpnede styrker ble overført til president Mahmoud Abbas i et forsøk på å holde dem unna Hamas – noe islamistene svarte på ved å opprette sin egen paramilitære hær.
Resten er, som man sier, historie. Valget i Palestina ga USA kalde føtter i forhold til demokratibestrebelsene i Midtøsten, og blottstilte en internasjonal orden som bare støttet frie valg dersom disse valgene ga det ønskede resultatet.
I dag er palestinerne splittet både fysisk, politisk og sosialt. Verden, og ikke minst president Barack Obama, står overfor valget å støtte en samlingsregjering der Hamas inngår, eller bygge opp Vestbredden som et alternativ til ”terroristene” på Gazastripen.
I teorien er det fortsatt mulig å forhandle med Hamas, fordi – som den franske eksperten på islam Olivier Roy sier det – det alltid er mulig å forhandle med grupper som har en type nasjonale mål og territorielle ambisjoner som kan forløses i forhandlinger.
Men det er teori. I tillegg til den åpenbare kjensgjerningen at Hamas verken vil eller trenger å samarbeide med Fatah så lenge Israel sørger for å styrke dem gjennom krig, kommer det faktum at Israel ikke lenger er i stand til å levere en fred i form av to separate stater. De har nemlig skapt en ”trollmannens lærling” i de okkuperte områdene – settlerne – som heller tar opp våpen mot egen stat enn å forlate Judea og Samaria.
For Israel er framtida en Catch 22. De kan ikke leve i en felles stat der demografien er mer effektivt enn de beste våpen. Og de klarer ikke å vikle seg løs fra palestinerne i de okkuperte områdene.
Det åpne vinduet er lukket, og israelerne har allerede skjønt at det er de som kommer til å betale den endelige prisen for fallitten.
- Grete Gaulin (f.1958) er frilansjournalist.
Tenk å skrive så mye uten å se de åpenbare løsningene som ethvert folk velger i en historisk sammenheng hvis deres eksistens blir truet.
Enten flykter man, eller så flytter man fienden. Jødene kommer ikke til å flykte og ergo kommer de før eller siden til å fjerne araberne som holder til innenfor statens grenser.
På samme måte som Norge før eller siden kommer til å eksplodere i intern vold den dagen muslimene er for mange, så kommer Israel til å gjøre det samme. Det kommer bare til å skje tidligere enn det skjer i Norge, Sverige, Frankrike, Tyskland og England.
-Men det kommer til å skje.
Israel er noe utenom det vanlige. For oss troende Bibel-kristne så er hele historien om Isarel Bibelsk, og ikke av denne verden – eller overnaturlig og velsignende for resten av verden. Ja, Israel er et mirakel.
NEI, du skjønner ikke dette med menneskelige øyne, men med ÅNDELIGE øyne. Det er DERFOR det er så vanskelig å diskutere Midt-Østen-debatten og særskilt Israel. Vi kan IKKE kalles oss kristne dersom vi føler hat til Israel. Kristne og jøder er PODET INN PÅ SAMME TRE, står det i Bibelen, og Gud fremholder stadig “Trøst mitt folk, sier Herren, ja, trøst det”. Slike budskap er DÅRSKAP for den verdslige verden. Jesus sa jo selv: Mitt rike er ikke av denne verden.
JEG er vanlig kontoransatt, har ALDRI hatt noe med jøder å gjøre, aldri vært i Israel, aldri studert Israel som nasjon. HVORFOR kan jeg da føle denne åndskraften av kjærlighet til Israel. Fordi jeg ved min omvendelse til Jesus Kristus – da jeg var i tyve-årene (nå er jeg seksti) fikk dette risset inn i meg. Jeg har vært gjennom sjels-vekkelse ved en overnaturlig hendelse. Derfor kan jeg også se tingene fra den åndelige siden. Vi har bare EN Gud. Gud i Bibelen kaller seg Abraham, Isak og Jacobs Gud. Jacob var sønnesønnen til Abraham og fikk senere navnet Israel av Gud selv. Israel betyr nettopp Den som kjemper mot Gud. (Kjøp DVD om Jacob – uhyre interessant).
Jeg har ved mange års studier, omvendelse og selv-erkjennelse og ved å høre på mennesker som har vært gjennom tvil, tro og omvendelse som meg selv – kommet til at Bibelen har rett: Israel fikk velsignelsen av Gud. Det står i Bibelen: “I deg (Jacob/Israel) skal ALLE folkeslag velsignes”. Vi ser jo hvordan jødene går fram på de fleste områder alt fra landbruk til moderne teknologi. JA; Israel er overnaturlig og det ser skjer er KOMPLETT UFORSTÅELIG dersom man ikke går dypt inn i materien og evt blir omvendt – innen kristen-bevegelsen kaller man det VEKKELSE. Kanskje en bok kan anbefales: Asbjørn Nordgård: Fra Abraham til Golda Meir. (Hvorfor ble Golda Meir kalt palestiner da hun var statsminister i Israel – hun var jo jøde.) Er du interessert i boken, Ring 32 23 13 00. Du får den bare gjennom VisjonNorge. Søk på internett: Arvid Svendsen som er Israel-ekspert. Snakk med folk UTENOM den POLITISK KORREKTE GEMENE HOB og BLI VIS. Til åndelig forståelse trenges ingen årelang studie-progresjon, eller granskning av lærebøker. Det står å frykte Gud er den største visdom. JA; tenk dypere. LES dypereliggende ting og forstå DYPENE I menneskene. DA har du kommet et STORT skritt på vei. Lykke til.
Morsom lesning Torill.
Skal lese litt fra eventyrboken din til mine barn i kveld!