Norge har en enda mer fundamentalistisk og nasjonalistisk holdning til spørsmålet om utlevering av egne borgere enn selv Jemen har.
TV2 laget et innslag tirsdag kveld på bakgrunn av denne artikkelen.
Den norske statsborgeren Martine ble 14. mars 2008 brutalt drept i London. Etter noen tids etterforskning mener Scotland Yard at sporene peker i retning av den jemenittiske statsborgeren Farouk. Han har imidlertid for lengst forlatt England, og skal befinne seg i hjemlandet.
Alle vil gjerne ha en oppklaring av Martine-saken, der den skyldige blir pågrepet og fengslet etter at det er gjennomført en forsvarlig etterforskning, tatt ut tiltalte og gjennomført en rettssikker prosess.
Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre har i den anledning kastet seg på med kritiske merknader mot det suverene landet Jemen fordi de ikke vil utlevere en statsborger av landet til engelske myndigheter. Og de fleste norske og engelske medier hopper rett på det populistiske agnet og tenker på hvor slemme dette litt-langt-borte-islamske-landet Jemen er.
Men da er det jo nærliggende for et tenkende norsk samfunnsengasjert menneske å spørre seg: Hva hadde Norge gjort i en tilsvarende situasjon?
Den første lovregulering kom 25. oktober 1815. Da ble det åpnet en begrenset adgang for å utlevere lovbrytere mellom Norge og Sverige, som varte frem til unionsoppløsningen, jfr lov av 11. juni 1906.
I kriminalloven av 1842 ble åpnet adgang til å inngå overenskomst, bygget på gjensidighet, om utlevering av utlendinger som hadde gjort seg skyldig i forbrytelse mot andre enn Norge eller norske undersåtter, og av nordmenn som utenfor riket hadde begått slik forbrytelse. Ved lov om norsk statsborgerrett 21. april 1888 ble det gitt norske statsborgere en ubetinget rett til å oppholde seg her i landet. Adgangen til å utlevere norske statsborgere etter kriminalloven ble opphevet. Statsborgerlovens § 7 annet ledd var etter dette til hinder for at det kunne gis bestemmelse om utlevering av norske statsborgere ved overenskomst med fremmed stat.
Med sikte på en harmonisering av statenes praksis i utleveringssaker og en forenkling av de tidligere systemer med bilaterale utleveringstraktater, tok man innen Europarådet opp arbeidet med en multilateral utleveringskonvensjon. Dette arbeidet resulterte i den europeiske konvensjon 13. desember 1957 om utlevering.
Også den europeiske konvensjon har unntaksbestemmelse for egne statsborgere. Bestemmelsen gir statene et valg; en stat kan nekte å utlevere egne borgere, men er ikke forpliktet til det. Etter denne bestemmelse har de nordiske land avgitt erklæringer om at unntaksbestemmelsen skal omfatte alle som enten er borgere eller bosatt i et nordisk land.
I motivene så vel til den eldre statsborgerlov 1888 som til gjeldende utleveringslov 1908 er forbudet først og fremst begrunnet med at det nærmest ligger i statsborgerrettens natur; en statsborger skulle nærmest ha en ubetinget rett til å oppholde seg på territoriet og derved være beskyttet mot utlevering. Synet ble angrepet av en av våre mest lovkunnige på tiden, Bernhard Getz. De mer rasjonelle argumenter som ble anført mot forbudet, ble imidlertid ikke tillagt avgjørende vekt i forhold til den prinsipielle oppfatning av statsborgerretten som man bygget på.
Regjeringen Brattli fremmet ny utleveringslov i 1975, og det var antydninger om en viss uenighet:
Utenriksminister Knut Frydenlund var enig i at norsk statsborger som hovedregel ikke burde kunne utleveres: ”En vil imidlertid foreslå til overveielse at denne hovedregel søkes oppmyket ved at det åpnes adgang til i helt spesielle tilfelle å fravike regelen. En kan tenke seg at slik utlevering knyttes til overenskomst med fremmed stat slik at en får kontroll med hvilke stater utlevering kan skje til, eller til at den som begjæres utlevert tillike er borger av gjerningslandet eller er fast bosatt der. En utleveringsbegjæring i disse tilfelle kunne eventuelt gjøres til gjenstand for en spesiell betryggende saksbehandling, f. eks. ved at avgjørelsen tillegges Kongen”.
Justisminister Inger Louise Valle kom imidlertid ”under noen tvil” til at det absolutte forbud mot utlevering av egne borgere burde opprettholdes i den nye lov: ”Man legger da vekt på generelle rettssikkerhets- og humanitetshensyn, og at det må anses å foreligge en særlig forpliktelse for staten til å beskytte personer som har en slik tilknytning til landet som borgerskapet er uttrykk for. Det vil også kunne være vanskelig å avslå en utleveringsbegjæring på et annet grunnlag som kan ventes å bli akseptert av en fremmed stat. Man viser for øvrig til at forbudet er opprettholdt i de nyere utleveringslover i de andre nordiske land. ”
Justisministeren fremmet saken for Stortinget som synes hun hadde et glimrende standpunkt som ble til gjeldende lov.
Verken strammere lovgivning om internasjonal terrorisme eller hvitvasking har medført noen endringer, og ved siste endring i utleveringsloven etter forslag fra den regjering der Jonas Gahr Støre er utenriksminister i juni 2006, tok ingen til orde for endringer i loven.
De to land vi har bilaterale avtaler med i tillegg til den generelle utleveringsloven er USA og Australia fra 1977 og 1985. I begge disse traktatene heter det et Norge ikke er forpliktet til å utlevere egne borgere, og at man bare kan gjøre dersom det er adgang til det etter norsk lov. Og som vi har sett over, er det ikke slik adgang i norsk lov.
Så Norge har faktisk en enda mer fundamentalistisk og nasjonalistisk holdning til dette spørsmålet enn selv Jemen har.
Og trolig har dette prinsipielle standpunkt de beste grunner for seg. Men da må det selvsagt også gjelde for andre land. Internasjonalt samarbeid forplikter. Det skal ikke bare kreves der det passer oss. Det er mulig at Martine-saken er egnet til å åpne øynene og vurdere lovgivningen på nytt.
Under enhver omstendighet bør da den kongelige norske regjering eventuelt først rydde opp i Norge før man besværer seg over at andre land har lik lovgivning som oss.
Eller skal forlydendet fortsatt være Skit i Norge – Leve Toten?
- John Christian Elden (f. 1967) er advokat med møterett for Høyesterett. Han har vært medlem av Høyre siden han var 14 år gammel, og satt nylig i Høyres lekdommerutvalg som arbeidet med juryordningen og ankeretten. Han arbeider mest som prosedyreadvokat, og sitter også i det Regjeringsoppnevnte Metodekontrollutvalget som undersøker rettssikkerheten ved politiets etterforskningsmetoder. Han sitter også i hovedstyret i den norske advokatforening og i det faste lovutvalget for strafferett og straffeprosess.
Det heter i så fall : Drit i Norge..
Når Elden konkluderer med at Norge har en enda mer fundamentalistisk og nasjonalistisk holdning til utleveringsbegjæringer enn selv Jemen har, får vi bare håpe han også sitter inne med full oversikt over Jemens utleveringsregelverk og eventuelle utleveringsavtaler, da…
jepp, jonas
det ligger på internasjonale websider juridisk fakultet
de kan i visse tilfelle utlevere i motsetning til norge, men ikke i et tilfelle som bare gjelder en kriminalsak… men en kronikk er ikke plassen for juridiske detaljer