Opposisjonen og pressen er mer opptatt av spillet enn av saken, og KrF og Venstre snudde da folkets mening ble klar.
Regjeringen er igjen nedkjempet i en sak som har med implikasjonene av det multikulturelle samfunnet å gjøre. Storberget har kommet ut med en ripe i lakken, men det voldsomme fokuset på hvem som hadde bestemt hva og når, og hvem som hadde lagt ut pressemeldingen på Justisdepartementets hjemmeside, er en avsporing.
Selvsagt elsker opposisjonen å vri kniven rundt i såret, og vil holde saken varm gjennom krav om gransking. Jeg synes det vitner mer om sadisme enn politikk. For pressen har dette for lengst mutert til statsrådsjakt.
Det er ikke uinteressant hvordan Storberget styrer sitt departement, men hovedpoenget er allerede understreket av Storberget flere ganger – han står ansvarlig for alt som skjer. Stortinget forholder seg til ham.
Overfokuseringen på Storbergets saksbehandling innebærer en tabloidisering, der den saklige uenigheten etter hvert drukner. For noen er dette ytterst bekvemt.
Flere ganger har jeg sett KrFs Knut Arild Hareide på TV i det han kritiserer Storberget. Ja, det er vel mer passende enn å bli minnet om at Kristelig Folkeparti var tidlig ute med støtte til politihijab, ble usikre den 10. februar og var så imot den 12. februar etter et møte i Stortingsgruppen, som muligens i mellomtiden hadde fått med seg hvor velgerne befant seg.
Det samme så vi under blasfemisaken, der Dagfinn Høybråten etter lang tids påfallende taushet, og etter at det ble klart at regjeringen kom til å tape saken i sine egne partier, gikk ut med kritikk mot forslaget. Da druknet det lille problemet med at KrF alltid har vært – og fremdeles er – tilhenger av dagens blasfemiparagraf.
Venstres leder Lars Sponheim har også kritisert Storberget: ”Han hopper og spretter hit og dit, bestemmer seg, tviler og ombestemmer seg”. I slike saker skal man høre på Sponheim. Da saken sprakk var Venstre for politihijab – ihvertfall ble det bredt referert av pressen at det var slik, og Abid Raja har fortsatt å være høyt på banen med det standpunktet. Nestlederen i Unge Venstre mener at ”hvis politiet klarer å gjøre jobben sin, så kan de gjerne gå med hijab, palestinaskjerf, sixpence og klovnenese for min del.” Da Storberget gikk i tenkeboksen fikk han imidlertid følge av Venstre, som erklærte at det ikke hadde noe standpunkt.
Høyre unngikk denne gangen den pinlige og uforståelige tausheten fra blasfemisaken, i det Elisabeth Aspaker var tidlig ute med et nei. Erna Solberg fulgte opp. Da gjorde det ikke noe at stortingsrepresentant Bent Høie fra Rogaland mente det motsatte i all offentlighet.
Og hvis vi nå skal trekke noen lærdommer om personlig skikkethet og lederegenskaper er jeg langt mer opptatt av at vi har en statsminister som to ganger i løpet av en kort periode har vist at han ikke forstår grasrota i sitt eget parti, og derfor har snakket varmt om at debatten må fortsette i lang tid, for så i løpet av en dag eller to å avblåse den og kapitulere. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har heller ikke de beste kontakter i folkedypet, og blåste av Marit Nybakk som fortalte ham og pressen at saken var lagt død, lenge før Storberget bekreftet dette.
Magnus Marsdal har ofte, blant annet i boken FrP-koden, hevdet at Stoltenberg og Støre kulturelt sett er på kollisjonskurs med sine velgere. Det har han rett i. I deres vestkantvariant av et teknokratisk sosialdemokrati glir toleranse og omfavnelse av det multikulturelle lett over i ettergivenhet og verdiløshet, slik Støre gjorde også i karikatur-striden.
Marsdals problem er selvsagt at om han muligens forstår ”folk flest”, så er han dypt uenig med dem.
