KOMMENTAR. Inge Lønning rager 194 centimeter over bakken. Det blir store sko å fylle for Høyre.
Se også Inge Lønnings bokessay om nyutgivelsen av Edmund Burkes klassiker Betraktninger om Revolusjonen i Frankrike.
KOMMENTAR. At Inge Lønning skal forsvinne fra norsk politikk er noe nær en umulighet. At Høyres nestor skal bli borte fra norsk samfunnsdebatt er en utenkelighet. Derfor er ikke dette en politisk nekrolog. Snarere er det en liten refleksjon rundt hvilken arv Inge Lønning har forvaltet for det eneste partiet i Norge som kaller seg konservativt, og dermed en påminnelse om hvilket ansvar som påligger en generasjon som har tatt mål av seg å bære den videre.
”Tid for idépolitikk”, het en essaysamling Inge Lønning ga ut for noen år tilbake. Tittelen oppsummerer på en treffende måte både Lønnings politiske karriere, hans bidrag og politiske filosofi. For mange kan det kanskje virke som om Inge Lønning alltid har vært i politikken. På sett og vis har nok han det. Broren Per Lønning, har ved flere anledninger spøkt om at den unge Inge var Høyre-mann allerede som 5-åring. Den virkelige rikspolitiske karrieren startet allikevel ikke før på midten av 90-tallet. Etter 80- tallets høyrebølge, og Gro Harlem Brundtlands påfølgende pragmatiske sosialdemokrati, hadde Høyre brukt den første halvdelen av tiåret til å finne seg selv – og forsøke å vinne kampen om neste dags overskrifter. Det var et ektefølt og prekært behov for nettopp idépolitikk, en reevaluering av egne verdier og oppfatninger. Inge Lønning bidro til å fylle de ordene med innhold.
I flere medier ser jeg Lønning presenteres som et slags verdikonservativt alibi for Høyre. Det er ikke nødvendigvis galt, men det bærer helt galt av sted om man dermed vil assosiere Lønning med en form for reaksjonær, tilbakeskuende og illiberal konservatisme. Snarere vil jeg si at hans fremste kampsaker i stor grad er forankret i en liberal konservatisme. La meg nevne bare ett eksempel: Det er ingen hemmelighet at mange assosierer konservatisme med en skepsis til det nye og fremmede. For Inge Lønning har kjernen heller ligget i retten til å være annerledes, som kombinert med en sans for vår nasjons lange historiske linjer har gitt ham et utgangspunkt også for vår tids politiske debatter. Da Inge Lønning i 1997 rettet hele sin prinsipielle kraft og sin retoriske kanon direkte mot Carl I. Hagens Fremskrittsparti, var det nettopp med utgangspunkt i disse to elementene. Med historien i bagasjen påpekte Lønning at Frps innvandrerregnskap kanskje fremstod i et merkelig lys i et land som først og fremst burde få orden på sitt utvandrerregnskap. Og at de som en gang dro til Amerika ”var praktisk talt uten unntak det vi i dagens språkbruk har vennet oss til å kalle økonomiske flyktninger. Det vil si mennesker som ikke makter å brødfø seg selv eller sin familie i hjemlandet”. Han kalte sammenlignet Hagens politikk med”kunsten å klatre i trærne og kaste bananer ned til velgerne”. Å kalle Inge Lønning en arkitekt for bredt, ikke-sosialistisk samarbeid er nok en betydelig overdrivelse…
Nominasjonsmøtet i Oslo har talt. Vi i Minerva er ikke mindre upartiske enn at vi jubler over tidligere redaktør Nikolai Astrups plass. Inge Lønning vil neppe forsvinne fra samfunnsdebatten, men det kan like fullt være verdt for Høyre å tenke på hvilken arv som skal bæres videre.
- Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er redaktør i Minerva.
Det er jo FrP som fører den konservative flammen videre etter at Høyre har gitt seg fullstendig hen til det liberale.
Lønning er ikke noen mer eminent debattant enn at han tapte den eneste virkelige konservative saken som har vært i inneværende periode – nemlig nei til den nye ekteskapsloven. Det var Høyre som sikret flertall. En lov artikkeleforfatteren selv også entusiatisk støttet, til tross for Lønnings grunnleggende og prinsippiell motstand
Status for den “prinsipielle kraft” og “retoriske kanon” brukt mot Carl I. Hagens Fremskrittsparti i 1997, var at på det tidspunktet lå både Frp og Høyre på rundt 14-15% på meningsmålingene. Hva er status idag? ( Ja, et retorisk spørsmål)
Lønning har heller maktet å øke Høyres troverdighet i Helsepolitikken. Selv etter å ha ledet to offentlig utvalg om prioritering i helsevesenet og med ansvar for denne delen av politikken, er det Ap og Frp som eier dette området
Nå sier han at han heller ikke vil drive valgkamp for Høyre til høsten.
Det ser altså ut at store deler av arven etter Lønning er noe vi vil klarer oss utmerket uten, selv om det trist nok blir litt færrre humringer i de ellers så begredelige stortingsdebatter.
La oss kjøpe nye sko, og ikke fyll de gamle.
Om Theztschner kjörer samma leksa som kjerringa med Ayn Rand, fri innvandring, mislykka skolepolitikk og hele det liberalistiske rabalderet — så ligger han tynt an.
Det er i utgangspunktet negativt at en mann som Inge Lønning forlater Høyres stortingsgruppe, da mangelen av verdikonservative er prekær. Likevel behøver det ikke å være negativt, da hans skal erstattes av en Hæyre-kjempe som Michael Tetzchner.
Inge Lønning gjorde en heroisk innsats i kampen mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Det er meget synd at Høyre nå vraker ham, og tar et definitivt farvel med Høyres epoke som konservativt parti. Lønning holdt følgende utmerkete innlegg i Lagtinget om ekteskapsloven:
“Jeg vet ikke hvor mange av Lagtingets medlemmer som har erfaringer med å prøve seg som amatørelektriker. Det er ikke anbefalelsesverdig. Da oppdager man at det er noe som heter kortslutning, og det er en ubehagelig opplevelse.
Når denne saken har trigget så enormt sterke følelser blant velgerne, tror jeg det er fordi vi har tilrettelagt en prosess som gjør at ganske mange velgere opplever at de har blitt ført bak lyset. Og det er veldig få mennesker som er sånn skrudd sammen at de er glad for å bli ført bak lyset. Demokratiet forutsetter at velgere skal vite hva de stemmer på, og hva de stemmer for. Jeg har en veldig stor forståelse for at velgere kan føle seg ført bak lyset dersom de har stemt på representanter i Stortinget under forutsetning av at de kommer til å innta et bestemt standpunkt i saker som for velgerne er viktige, og så opplever at de har kommet i skade for å støtte det stikk motsatte standpunkt. Det er faktisk et demokratisk problem.
En av grunnene til at vi vanligvis tar oss god tid når vi skal gjennomføre grunnleggende lovgivningsreformer i det norske samfunn, er nettopp at både de politiske partiene og andre skal få en anledning til å tenke igjennom konsekvenser, at man skal få anledning til å øve innflytelse som borger før det er for sent, og ikke etter at det er for sent. Det er ikke noe sunnhetstegn i noe samfunn hvis et ikke ubetydelig antall av velgerne opplever at de er blitt fratatt muligheten for å gi uttrykk for sitt syn i vanskelige lovgivningsspørsmål.
Dagens rettstilstand, etter at vi vedtok partnerskapsloven i sin tid, er at det norske samfunn har tatt høyde for at når det gjelder samliv mellom personer av ulikt kjønn og personer av samme kjønn, så er det noe som er helt grunnleggende likt, og som har krav på nøyaktig det samme vern fra samfunnets side, og det er noe som er grunnleggende ulikt, og som intet parlament i denne verden kan oppheve gjennom flertallsvedtak. Selvfølgelig kan to personer av samme kjønn få barn – begge to – og de kan ordne seg sånn at de føder samtidig, hvis de er av hunkjønn. Det eneste de ikke kan, er å få barn sammen. Det lar seg ikke oppheve, og det blir ikke opphevet gjennom lovvedtak. Det eneste man kan velge å gjøre politisk, er å si at det er vi klar over, men det betyr ingenting. Det er irrelevant. Det er et standpunkt som jeg ikke har mot til å forfekte. For det er jo besynderlig hvis et parlament som ellers er opptatt av på alle områder å bruke lovgivningsvedtak for å skape likevekt mellom kjønnene ut fra den forutsetning at det skal være grunnleggende forskjeller mellom kjønnene – det er en arbeidshypotese jeg har stor sans for – plutselig bestemmer seg for å bruke lovgivningen til å erklære at kjønnsforskjellen er irrelevant på det eneste området i verden hvor den bevislig er nødvendig. Og det er jo faktisk det Stortinget er i ferd med å vikle seg inn i, etter mine begreper.
Når jeg er opptatt av prosessen, er det fordi jeg er grunnleggende overbevist om at hvis Stortinget vedtar alle de lovendringene som her ligger, og som er løst sammenknyttet, og som ikke har noen konsekvens innbyrdes, så vil dette bli et av de kortvarigste lovvedtak i norgeshistorien. Et samfunn kan leve, og må leve, med et visst mål av selvmotsigelser og inkonsekvenser, men det er grenser for hvor langt man kan lovfeste selvmotsigelser.
Motivet for felles ekteskapslov er at inngangen til ekteskapet, altså vigselen, skal være nøyaktig den samme for alle. Det kunne Regjeringen ha oppnådd dersom den hadde foreslått å innføre obligatorisk borgerlig vigsel, men på det punkt viker man tilbake og blir plutselig pragmatisk, for ikke å si opportunistisk, med den eneste begrunnelse at det er strevsomt for folk å bruke ti minutter hos byfogden. Det er i hvert fall ikke prinsipielt begrunnet.
Så sier man med store ord at med dette vedtaket opphever man diskriminering når det gjelder retten til samfunnets medvirkning til å få barn. Nei, det gjør man aldeles ikke. Man reduserer den bare med 50 pst., dvs. man erstatter en forskjellsbehandling som er begripelig, og som er mulig å begrunne – jeg sier ikke at man behøver å være enig, men den er begripelig og mulig å begrunne, ut fra naturen – med en forskjellsbehandling som er ubegripelig og umulig å begrunne. Man henviser til at lesbiske setter seg på busser og reiser hit og dit. Ja, det gjør de. Det finnes et økende antall likekjønnede av hankjønn som setter seg på flyet til USA, og det finnes massevis av mennesker fra USA som setter seg på flyet til India og kjøper kvinner for en periode på ni måneder fordi de mener at de har den samme rett som andre til å få barn. Hvorfor er argumentet gyldig når det gjelder lesbiske, men ikke når det gjelder personer av hankjønn? Skal de barna som blir til på den måten, være rettsløse – ut fra den logikken som man her argumenterer etter?
Statsråden sa i sted, jeg oppfattet henne i hvert fall dit hen, at argumentet om lovforberedelse var en slags taktisk manøver for å tildekke den saklige uenigheten. Nei, det er det ikke. Jeg mener faktisk at et samfunn må ha såpass selvrespekt, og i hvert fall en lovgivende forsamling må ha såpass selvrespekt, at man ikke vikler seg inn i iøynefallende selvmotsigelser og inkonsekvenser i lovgivningen.
Grunnen til at vi har et lagting, er at fedrene på Eidsvoll ønsket å kvalitetssikre lovgivningsprosessen. Stortinget må gjerne bevilge i hytt og vær, sånn tolker jeg dem, men det kan ikke som lovgiver tillate seg å lovgi i hytt og vær.
Jeg er for min del kommet til den overbevisning at jeg er nødt til å stemme imot hele pakka fordi den ikke holder mål. Og jeg må jo få lov å minne om – siden de som er begeistret for det Stortinget er i ferd med å gjøre, har brukt veldig store historiske ord, så må det jo være tillatt for oss som er grunnleggende skeptiske også, kanskje – at det ikke var fedrene på Eidsvoll som først oppfant ideen om at lovgivning er en alvorlig sak, og at den krever kvalitetssikring. Det står faktisk allerede i Magnus Lagabøtes norske landslov: Med lov skal land byggjast, og ikkje med ulov øydast.”
Liberal økonomisk politikk og konservativt verdigrunnlag er bærebjelken til Høyre, men vil ikke bære partiet til store seire med mindre H evner å samarbeide med FrP som nylig hadde en økning på over 6% i en meningsmåling.
Inge Lønning er mer samfunnsdebattant enn en av Høyres ledende politikere, der han står i skyggen av flere. Jeg vet derfor ikke om skoene er større å fylle enn relasjonen til høyden hans er usaklig.
Men som artikkelen sier så er ordet konservativt assosiativt, og derfor relativt. Man kan ikke vente at i det i det moderne Norge med sitt oppegående demokrati, at det med konservativisme skal medføre samme synspunkter som for eksempel den katolske kirken fremmer.
Men når sant skal sies så virker det ikke som om det konservative verdigrunnlaget stiller i samme klasse som den liberale økonomiske politikken gjør når Høyre setter sine saker på dagsorden.
På den måten så er vel Høyre et ganske progressivt parti?
For Høyre sin del så skjønner jeg at det er vedmodig at Inge Johan Lønning ikke er representert på Stortinget etter 2009 valget. Men jeg tror Høyre kan gjøre ett bra valg i hovedstaden med Michael Tetzchner på 3 plass. Tetzchner har gitt uttrykk for for at Høyre bør samarbeide med FrP.
Han ga utrykk for dette for allerede på 90 tallet. Og selv om det kanskje er politisk ukkorekt å si det, så foretrekker de aller fleste Høyre velgere ett samarbeid med FrP, og med Michael Tetzchner på 3 plass istedet for Lønning så kan Høyre gjøre ett bedre valg i 2009 enn i 2005.
Personlig så håper jeg at Inge Johan Lønning blir statsråd i en Høyre/FrP regjering. Som f.eks Helseminister eller Kulturminister.
Jeg ville foretrekke at Lønning ble utdannelses- og forskningsminister. Samme type departement som Kristin Clemet bestyrte i forrige stortingsperiode. Lønning viste spesielt i 2001-valgkampen at han hadde grepet på dette sakskomplekset. Om enn noen av hans utspill fra den tiden var noe kontroversielle (som f.eks. krav om minst karakteren fire i snitt for å studere), er det iallfall et tegn på at Lønning er riktig person til å iverksette de tøffe tiltak som er nødvendig for å heve Norge som kunnskapsnasjon, når det gjelder så vel grunnskole og videregående skole som høyere utdannelse og forskning.