Oscar-utdelingen ønsker å være et symbol på åpenhet og likhet for alle. Men i praksis er mange filmer, og hele filmnasjoner, ekskludert fra muligheten til å bli nominert
 |
| Bilde: Anne Siegel |
Ikke utenlandsk, men fremmedspråklig
Utenlandsk, nei. Det var prisen for beste fremmedspråklige film som ble tildelt den japanske filmen Departures søndag. Som nummer noen-og-femti i rekken innen sin kategori, ble filmen belønnet med en Oscar-statuett. Hvorfor? Jo, filmen er bra, og juryen i the Academy anså den videre som den beste blant årets nominerte.
I fjor ble den israelske filmen The Band’s Visit diskvalifisert fordi mer enn halvparten av dialogen foregikk på engelsk.
Men en faktor som ofte glemmes, eller kanskje gjemmes, er at filmen i utgangspunktet oppfylte bestemte kriterier for å bli nominert. Og det er ikke nødvendigvis en enkel affære. Vi vet godt at Oscar-utdelingen er en amerikansk prisutdeling, og kan derfor akseptere at flesteparten av filmene og individene som nomineres nettopp er amerikanske. Men når de amerikanske dominerer, hvordan kan britiske Slumdog Millionaire vinne prisen for beste film – samt syv andre kategorier? Og hvilken funksjon har kategorien for beste fremmedspråklige film i forhold til de øvrige kategoriene?
Falsk universalitet
Vi kan stille mange spørsmålstegn ved Oscar-utdelingen: utvelgelsesprosessen, nominasjonene, prisvinnerne, seremonien og alt som følger med. De fleste har nok et ganske ambivalent forhold til det hele. Et sentralt problematisk aspekt er hvordan Oscar-prisen fremstilles som universell. Filmer på tvers av fjøla har tilsynelatende sjansen til å nå til topps i en eller annen kategori, fordi Oscar ”ser” og fanger opp alt av ”kvalitet”.
Og jo, når en film av Slumdog Millionaireskaliber gjør rent bord, så virker det faktisk slik. Hele Oscar-sesongen har denne britisk-produserte filmen med engelsk og hindi tale vært en klar favoritt både blant publikummere og kritikere. De fleste har fått med seg suksesshistorien om den ”vesle”, sjarmerende, britiske filmen med en gjennomført sympatisk historie, minus filmstjerner, som ingen produksjonsselskap anså som salgbar, og som egentlig skulle ha havna rett i videohylla, uten kinodistribusjon.
Muligens skyldes filmens suksess at den bekrefter den amerikanske drømmen om at hvem-som-helst kan stige fra moderate forhold og helt til topps. Eller rettere sagt, det er slik den har blitt markedsført. På TV-sendingene før selve Oscar-seremonien kryssklippet flere kanaler mellom innslag fra landsbyen i India der barneskuespillerne i Slumdog Millionaire er fra, hvor folk hadde samlet seg foran et fjernsynsapparat ute i gata for å heie på, og tilbake til filmens skuespillere på den røde løperen i L.A. The long and winding road ble igjen og igjen effektivt understreket.
Industrien i ryggen
Og Slumdog Millionaire hatt unektelig hatt andre levekår enn mange av sine konkurrenter. De fleste større (amerikanske) produksjonsselskap produserer og promoterer bevisst én såkalt Oscar-film i året, en film som forhåpentligvis skal sikre selskapet priser og en viss tyngde.
Slumdog Millionaire har ikke blitt laget innenfor det samme systemet. Men likevel har den, med Warner Independent Pictures og Fox Searchlight Pictures i ryggen, hatt et distribusjons- og markedsføringsapparat rundt seg som ga filmen mulighet til å oppfylle kriteriene til å bli nominert. Hva er så disse kriteriene?
Må ha kommersielt potensial
I utgangspunktet er Oscar-kategoriene åpne. Reglene er slik at filmer fra alle land, på alle språk (med engelske undertekster) kan stille i alle klasser hvor det ikke er spesifisert andre regler, slik som i kategorien for beste fremmedspråklige film. Derfor kunne Slumdog Millionaire vinne alle de forskjellige kategoriene, riktignok først etter å ha blitt nominert av akademiets medlemmer. Dermed er det ikke en prisutdeling forbeholdt amerikanske filmer, selv om disse dominerer.
Slik får filmene indirekte et ansvar for å representere filmnasjonen Luxemburg, Spania eller Russland. Fokuset blir på hvilket land som er nominert, fremfor filmene i seg selv.
Men det er flere kriterier. En film kan ikke vises på andre måter som for eksempel på TV eller over internett, før den har hatt ”vanlig” kinodistribusjon. Videre må filmen ha blitt vist syv dager i strekk på en kino i Los Angeles County for å kvalifisere til å bli nominert. Her er det for eksempel at Departures og Slumdog Millionaire tydelig skiller seg fra hverandre, da filmen må ha et kommersielt potensial og en amerikansk distributør for å kunne vises på kinoer i Los Angeles, et ekstremt kompetitivt marked.
Her finner vi grunnlaget for kategorien beste fremmedspråklige film. Det er en kjent sak at utenlandske og særlig fremmedspråklige filmer som regel har minimal suksess i USA, hvor man grøsser ved tanken på å måtte lese undertekster.
Mange ekskluderes
Også i kategorien beste fremmedspråklige film er det mange regler som gjelder, både i forhold til lengde, sjanger, nasjonalitet og språk. Filmene må ha hatt sin første distribusjon på kinoer i hjemlandet, også her minimum syv dager i strekk. Her har for eksempel palestinsk film et problem: Hvilket hjemland? I 2002-3 ble filmen Divine Intervention nektet å delta, da the Academy ikke anerkjente Palestina som et land, mens Paradise Now fikk beholde sin nominasjon i 2006, etter mye kontroverser.
Videre må produksjonen (staben og kapitalen som er investert) overveiende identifiseres med ett land, filmens hjemland. Dermed røyk en hel haug av samproduserte filmer ut. Det var synd, fordi det er en måte film fra u-land ofte finansieres på. Flere filmnasjoner, særlig gamle kolonier, har velfungerende filmindustrier som følge av dette. Filmene kan heller ikke være amerikansk-produsert, logisk nok, ettersom denne kategorien utelukker amerikanske filmer. Når det gjelder språk, er det bare noen få år siden regelen om at filmen måtte være på et lands offisielle språk, ble opphevet.
Likevel skaper språk fortsatt store problemer. I fjor ble den israelske filmen The Band’s Visit diskvalifisert fordi mer enn halvparten av dialogen foregikk på engelsk. Deler av plot-poenget ved The Band’s Visit var at et egyptisk band ved en feiltakelse havnet i en israelsk by og kommunikasjonen måtte naturligvis foregå på engelsk for at de skulle forstå hverandre.
Dermed virker flere av kriteriene direkte hemmende, ikke bare for enkelte filmer, men også hele filmnasjoner. Oscar spenner bein.
Likhet for små og store filmnasjoner?
Selve nominasjonsprosessen for beste fremmedspråklige film er også spesiell. Mens alle medlemmer av akademiet kan nominere filmer til de øvrige prisene, er det her de forskjellige landene som nominerer filmene. Juryen i hvert land kan kun nominere én film. Sterke filmnasjoner som Spania eller Russland stiller altså på lik linje med mindre filmnasjoner, som Luxembourg, selv om de produseres titalls flere filmer.
Slik får filmene indirekte et ansvar for å representere filmnasjonen Luxemburg, Spania eller Russland. Fokuset blir på hvilket land som er nominert, fremfor filmene i seg selv. Kanskje er intensjonen å gi alle lik mulighet på likt grunnlag i denne kategorien, men i praksis begrenses kvalitetsnivået i konkurransen. Dette understreker at interessen for å slippe til flere utenlandske filmer er minimal, og at kategorien blir stående igjen som et tomt skall.
Selv om the Academy og Oscar-seremonien insisterer på å være inkluderende og gi like muligheter for alle, gjør altså kriteriene for å bli nominert i de forskjellige kategoriene spillet til noe ganske annet enn åpen klasse.
- Maria Fosheim Lund har mastergrad i filmvitenskap fra Columbia University i New York, hvor hun er ansatt som vitenskapelig assistent.
