De siste kalenderbladene i Wergeland-året har for lengst flagret inn i vintermørket. Kanskje er det på tide å spørre seg hvem, eller hva, vi egentlig har feiret?
I 1952 ironiserte Gunvor Hofmo i Dagbladet over en professor som var svært begeistret for Wergeland. Mannen brukte, skrev hun, nasjonalskalden som en bøddeløks over hele den moderne lyrikk. Det var, påpekte Hofmo med drepende logisk presisjon, komisk hvor lite denne professor forsto av Wergelands sammenheng med sin egen tid. Dermed forsto han heller intet av moderne lyrikeres sammenheng med sin tid. Hadde han innsett dette, ville han kanskje vært mer egnet til å forstå at
”…Wergeland tilhørte et annet århundre enn vårt, og at det er en ufattelig avgrunn mellom disse to århundrer. Wergeland var et typisk barn av sin tid, en tid full av utviklingssvanger uro og revolusjonære ideer. Han sprang like ut av tidens grunnoptimistiske menneskelighet, en tid da fantasien var i pakt med morgengryet, innsvøpt i veldige muligheter, med overskudd til medliv. Da var fantasien en voldsom drivkraft i tiden og i ham, en puls i takt med alt groende og levende. Pubertetsårhundret! Så vanvittig å tenke seg Wergeland i vårt overmodne århundre, anno 1952…”
Hvor mye av det Wergeland skrev kan regnes som levende litteratur i dag? Verden og litteraturen har tross alt gjort noen kvantesprang siden Wergelands tid; med sitt søtladne billedspråk og sin lettkjøpte, sangvinske livsholdning burde mesteparten av det han skrev strengt tatt være uleselig for vår tids mennesker. ”Følg Kaldet” med sin ørnesymbolikk gjenspeiler en svært så romantisk idé: den opphøyede og grenseløst viktige dikteren med sitt opphøyede og grenseløst viktige kall. En idé som virker håpløst akterutseilt i en tid da dikterkallet er redusert til et yrke med standardkontrakter og statsstøtte, og samtidslitteraturen knapt setter dagsorden for noe som helst.
La meg stille spørsmålet ovenfor på en litt annen måte: Hva har du i det hele tatt lest av det den så ettertrykkelig feirede mannen skrev? Jubileumsutgaven er på ca. 3000 sider; de vakre blå bindene står der i reolen min som en halv hyllemeter med dårlig samvittighet, en kulturell hjemmelekse jeg har sluntret unna. Setter jeg meg ned med den litterære nasjonalskatten, blir jeg fort frustrert. Blikket sveiper over alderdommelig ortografi, bilder ingen ville finne på å bruke i dag. Det føles som et hinderløp over steinene på en språklig kirkegård.
Den uleste udødelige
Jeg bestemte meg for å finne ut hva folk faktisk kjente til av dette forfatterskapet. En vinterettermiddag tok jeg turen ut i Oslos gater for å konfrontere 10 tilfeldig utvalgte, snøhvite nordmenn med et knippe Wergeland-dikt. Jeg spurte a) om de hadde hørt om hvert enkelt dikt, og b) om de visste hvem som hadde skrevet det. Det ga følgende resultat:
”Eivindvig” kjente ingen til. ”Efter Tidens Leilighed” har vært sitert, lest opp og gjengitt i en rekke sammenhenger i året som gikk; likevel var det bare en av de spurte som kjente det. Vedkommende, som var nyutdannet norsklærer, visste også hvem forfatteren var. ”Mig selv” var det bare fire personer som kjente til, selv om flere dro kjensel på innledningen: ”Jeg i slet Lune, Morgenblad?” ”Skabelsen, Mennesket og Messias” kjente derimot syv av de spurte til. Ikke mindre enn fire av dem – blant dem den nevnte læreren – visste hvem opphavsmannen var. (De øvrige tre gjettet friskt på salmediktere fra Petter Dass til Eyvind Skeie.)
Lesebok-klassikeren ”Til min Gyldenlak” kom faktisk dårligere ut. Bare seks hadde hørt om diktet; fire av disse kjente forfatterens navn. Av de fire totalt uvitende var riktignok tre i en alder da de muligens ennå ikke hadde stiftet bekjentskap med diktet i skolens pensum.
Da jeg til slutt spurte de 10 om de kjente andre ting Wergeland hadde skrevet, omfattet svarene ”Hassel-Nødder,” ”Nisser og Dverge” samt mer kreative forslag som ”Norge i rødt, hvitt og blått”, ”Nr. 13,” og ”Musevisa.”Dette var hva et tilfeldig utvalg Oslo-borgere hadde å meddele om en av våre aller mest kjente diktere, av mange regnet som vår største nasjonalskald, på tampen av et år der han har blitt diskutert, sitert og feiret som aldri før i alle medier og sammenhenger.
Same procedure as every year
Wergeland er et nasjonalikon. Asbjørn Aarnes skriver om en ”kultus” av denne dikteren, som har hatt en instrumentell betydning under den kulturelle nasjonsbyggingen fra 1814 frem til i dag. Ett utslag av dette er det Aarnes kaller institusjonell lesning av forfatterskapet i skole- og universitetssammenheng. (At Wergeland gradvis har forsvunnet fra skolepensumet, kan likeså vel som noe annet forklare de begredelige resultatene av min undersøkelse.) 39 norske byer
har sin Wergelandsgate. På fødselsdagen hans i jubileumsåret 2008 talte jeg 13 Wergelandarrangementer bare i Oslo. Alle kjenner ham av utseende, ikke minst fordi han i sin tid prydet hundrelappene våre. Større ære kan knapt vederfares en nordmann, det måtte i så fall være å få en oljeplattform oppkalt etter seg.
Diskusjoner om ”Wergelandsmyten” har en lei tendens til å ende opp i et ordskifte om resepsjonshistorien eller den akademiske Wergelands-diskursens etterrettelighet. For å gjøre dette enklere, vil jeg her fokusere på det jeg kaller folkets Wergeland. Denne figuren, som enkelt uttrykt er et minste felles multiplum av det ingen kan ha unngått å få med seg, kan noe uelegant deles i tre: Dels humanisten Wergeland, (han med ”Jødinden,” remember?), dels kraftpatrioten Wergeland, og til sist (og selvsagt knyttet til det patriotiske) har vi den litterære prospektkortmaleren Wergeland, leverandøren av de lyriske klisjeer som i halvannet århundre
har fungert som en slags språklig nasjonalbunad. ”Småguttenes nasjonalsang” var det eneste diktet som samtlige i min lille undersøkelse kjente til (dette utmerkede resultatet ble bare en smule skjemmet av at en av de spurte ikke visste hvem som hadde skrevet teksten, mens en annen – selv etter en til dels høylytt meningsutveksling – insisterte på at forfatteren var Arnulf Øverland.) Her maler Wergeland med de enkleste, mest barnslige primærfargene i det poetiske malerskrinet:
Meer grønt er Græsset intetsteds,
meer fuldt af Blomster vævet,
end i det Land, hvor jeg tilfreds
hos Far og Mor har levet.
meer fuldt af Blomster vævet,
end i det Land, hvor jeg tilfreds
hos Far og Mor har levet.
Hvor er vel Himlen mere blaa?
Hvor springe vel saa glade
de Bække, som i Engen gaa
for Blomsterne at bade?
Hvor springe vel saa glade
de Bække, som i Engen gaa
for Blomsterne at bade?
Her er det vel strengt tatt bare Freia-kuene som mangler. At dette er så velkjent, henger naturligvis sammen med den unike plass Wergeland inntar i vår største kollektive forsoningsrite – nasjonaldagsfeiringen. Hans humanisme er akkurat så ullen, uforpliktende og utgått på dato i sine referanser til den virkelige verden at alle kan enes i sin hyllest til den. Hans litterære glansbilder er akkurat så gjenkjennelige og samtidig så intetsigende at de kan fungere som samlende symboler i et Norge der foreldremøtene på enkelte skoler minner om et FN i miniatyr. Når vårsolen blinker i bunadssølv og blåseinstrumenter og 17. mai-taleren entrer talerstolen, da vet i at det er ”same procedure as every year.” Menn som har tilbrakt de siste par hundre årene på en sokkel skal hylles. Dagbøker fra Sachsenhausen skal leses opp, så vi skjønner hvor ille det var før, og hvor godt vi har det nå. Den forslitte frasen om at barnetog er bedre enn militærparader skal mottas som om den var en helt ny erkjennelse. Oldemor i rullestol, 20-åringen på permisjon fra Afghanistan, Samira med antirasistisk button – alle skal et kort øyeblikk forenes i kontemplasjon over det store Vi og våre nasjonale symboler. Og blant disse inntar Henrik Arnold Wergeland en sentral plass. Han som innstifta da’n. Mannen med de tre tusen uleste sider.
Maktparadoks
Folkets Wergeland – men hvem, eller hva, er folket? ”Folket” på Wergelands tid var den fattige og foraktede allmuen. I et hierarkisk samfunn av den typen han levde i måtte folkeligheten nødvendigvis være maktkritisk. Siden den tid har landsfader Gerhardsen som en annen William Booth ledet vår kollektive marsj inn i det sosialdemokratiske likhetsparadiset. Mens det 19. århundres samfunnsformasjon var preget av polariseringen mellom folket og eliten, har sosialdemokratiets utjevningspolitikk hevet den tradisjonelt fattige arbeiderklassen opp til middelklassens nivå, og dermed lagt grunnlaget for et flertallsdiktatur der en stor, tilfreds majoritet hele tiden holder sin usynlige hånd på roret. Denne majoriteten sørger for politisk stabilitet – sentrert rundt en konsensuspolitikk som naturligvis primært tjener majoritetens interesser. Det er denne majoriteten som kulturelt er definert som ”folk flest” eller ”Ola og Kari” i den offentlige samtalen. Det er ikke minst denne majoriteten som kler seg opp i blådress i bunad og marsjerer opp på kirkebakken for å feire seg selv 17. mai.
Slik sett er det passende at ørnen med sine assosiasjoner til militær heraldikk også er et symbol på makt. Den historiske, maktkritiske Wergeland er i den folkelige bevissthet stor utstrekning glemt eller fortegnet til det ugjenkjennelige. Mannen er gått fra å være et virkelig menneske til å bli et symbol på ”oss”, nærmest som Uncle Sam. Men mens mannen i den spraglete dressen provoserer som symbol på USAs makt, er den nasjonal-humanismen Wergeland symboliserer så inkluderende, tannløs og uforpliktende i all sin pseudopolitiske svada at ingen kan la seg provosere av den. I dette ligger det et maktparadoks: Mens de patriotiske og fremtidsrettede Wergeland-dikt i sin tid sto i opposisjon til de eksisterende maktforhold, og innebar et reelt potensial for forandring, er de samme tekstene nå blitt tatt i bruk i maktens tjeneste, og fremstår som systembevarende – og dermed tilbakeskuende,maktesløse og irrelevante.
Ernst Sars skrev i sin tid om det norske ”poetokratiet.” Med dette mente han at vår nasjonsbygging i påfallende grad var knyttet til de nasjonale diktere. I denne kategorien må Henrik Wergeland komme høyt opp på listen! Spørsmålet er om diktningen er tjent med denne klamme omfavnelsen fra det ”nasjonale.” Folkefellesskapet er som en organisme: det strever etter å opprettholde seg selv, og motsetter seg forandring. Kanoniseringen av Wergeland har redusert ham til et litterært gissel for vår kollektive, ureflekterte selvgodhet. Etter at de nasjonale krefter som Wergeland støttet – eller som retrospektivt tok ham til inntekt for seg – trakk det lengste strå rundt forrige århundreskifte, ble Wergelands tekster som nevnt gjort til pliktlektyre ved skoler og universiteter. I dag møter man dem i stor grad som fossiliserte tekst-relikvier i festtaler og andre ikke-litterære sammenhenger. Jeg skal ikke underslå at Gunvor Hofmos professor har sine arvtakere i dag. Enkelte setter stor pris på dikteren Wergeland. Dem om det – likevel må vi vel si at mannens posisjon i vår bevissthetskyldes hans innflytelse utenfor den litterære sfære. Det var ikke som dikter, men som homo politicus, som premissleverandør og ikon for de nasjonale bestrebelser, HenrikWergeland ble feiret i fjor. Og det er selvsagt helt legitimt å markere, analysere og diskutere en person som har spilt en så stor rolle i vår historie. Likevel, eller nettopp derfor, kan det være betimelig å gjenta og utdype det spørsmålet jeg stilte innledningsvis: Kan Wergelands forfatterskap kalles levende i dag? Bør vi evnt. gjenopplive det? Er det, eller var det, et stort forfatterskap?
Mørk er sannheten
Nei, nei og nei– og ikke bare fordi Wergelands poetikk og ideologiske synsmåter er utgått på dato. ”Mørk er sannheten, nattlige alle veier til den, ” skrev Gunvor Hofmo. Stor litteratur er aldri systembevarende, og alltid utfordrende; den overskrider alltid ”tidsånden” ved å stille ubehagelige spørsmål som ingen tid, ingen kultur og ingen autoriteter kan gi svar på. Det er nettopp Wergelands opposisjonelle grunnholdning som binder ham til hans egen tid og gjør ham så utdatert i dag. Hans musserende temperament har naturligvis noe universelt og tidløst over seg, men er ikke det stoff virkelig stor litteratur lages av. Hans ”grunnoptimistiske tro” på de ”veldige muligheter” er (med fratrekk av alle de historisk betingede variabler) den samme ureflekterte ”positiviteten” man i dag møter hos Paolo Coelho eller i de pop-psykologiske selvhjelpsbøkene som har fått sin egen avdeling hos de fleste bokhandlere. Når man i tillegg vet at nær sagt det eneste folk forbinder med denne forfatteren i dag er barneregler og Freia-landskaper, må man kunne si at Wergeland anno 2008 ikke byr på noen annen utfordring enn den som ligger i å holde tilbake et gjesp.
Så verg oss mot Wergeland. La oss gjerne få vite mer om den historiske Wergeland og hans sammenheng med sin egen tid,men spar oss for den folkelige, forenklede og fordummende utgaven av mannen. Seddelspøkelset. Hundrekronersmannen med de litterære skillingstrykk. 17. mai-talernes hvileløse sufflør. Den fastlenkede ørnen som ettertiden satte fri, bør nå få gå inn for landing. Er det noe vi ikke trenger, er det det selvgode, maktglade og pompøst heroiske denne metaforen gir assosiasjoner til. Skal vi først snakke metaforer, ønsker jeg å legge inn et ord for en annen fugl, nemlig uglen. Uglen er ikke heroisk. Få har sunget dens pris. Men uglen ser i mørket. I det året vi nå har lagt bak oss har jeg lært å sette stadig større pris på akkurat den egenskapen.
- Eystein Halle studerer medievitenskap og er skribent.
Skal vi først snakke metaforer, så dropp slike platityder som “landsfaderen” Gerhardsen. Slik ble han aldri oppfattet i sin samtid, dette er en dvask merkelapp skapt av ettertidens historieløse kommentatorer.