Store deler av venstresiden har ikke forstått at de er sin egen verste fiende i kampen mot Frps økende popularitet.
Venstresiden klarer ikke å ense bensinlukten fra bøttene de kaster over bålet de ønsker å slukke. Hvorfor glemmer de så lett sine opphøyde idealer innenfor egne landegrenser?
Knapt et øye i hele det siviliserte Europa var tørt under Barack Obamas vinnertale. Og som en vitamininnsprøytning fikk vi tilbake troen på at verdens utfordringer skal møtes og løses, idet presidenten formet USAs harde knyttneve til en utstrakt hånd i Irans Mahmoud Ahmadinejads retning. Endelig skal verden kommunisere. Vi skal respektere hverandre og snakke sammen og unngå at land, fjerne som nære, lukker seg og kutter bånd. Vi skal kvele ukultur ved fødselen, og snu andre nasjoners manglende samarbeidsvillighet. Vi skal lytte og lære. Dette er vår dialogforfektende venstresides konsentrerte idealer i en innbydende ideologisk drink. Selv om min skepsis til den samme politiske fløyen er voksende, sørger en urokkelige tro på dialog og kommunikasjon for at jeg er med og roper i kor.
Men så var det dette med å kaste et blikk mot hva som skjer i ens egen hage. Det er alt for fristende å påpeke andres sagmuggtilgrisede bukseben, samtidig som man ikke enser den hodespiddende bjelken man selv bærer på skuldrene. Den samme inkluderende venstresiden fryser ut sitt eget samfunns anomalier: Så du tror ikke på dialog? Du tror ikke på moderasjon? Du tror ikke på et flerkulturelt samfunn? Venstresidens patroniserende blikk på norsk politikks sorte fårs, Fremskrittpartiets, velgere, åpner for noe helt annet enn fordomsfrie ører og gjensidige meningsutvekslinger rundt piknikkurven på sommerlige gressplener. Man har vitset mye om paradokset i at Frp ønsker å få sin største stemmesanker, Mullah Krekar, utvist fra Norge. I realiteten tilhører paradokset venstresiden, dets paternalisme og lett hovne holdning, som på egenhånd rekrutterer et hav av sympatisører til partiet de mest av alt ønsker til livs.
Kodejakt
Der hvor Magnus Marsdal, Martin Kolberg og andre røde forståsegpåere, med lys og lykter løfter på stoler og steiner i håp om å finne den mye omtalte Frp-koden, glemmer de helt i leteaksjonens opphisselse at nettopp det å betrakte en gruppe mennesker som insekter på glass, i seg selv kan være svaret de snuser etter. Hvorfor er offerrollen Frp inntar så full av retorisk kraft? Hvorfor tjener politikerne på å titulere seg selv som politisk ukorrekte hver gang de kan linkes til episoder av alvorlig eller pinlig karakter? Outsiderfølelsen styrkes, samme med fellesskapsfølelsen med likesinnede.
Selv har jeg også vært rammet av sosiologikåthet og fått en bourdieusk båsplasseringstrang med påfølgende peking på statistikk fra sosioraster.com og andre kilder, for å bevise hvilket parti det er som huser velgerne med lavest utdannelse, de fleste TVNorge-titterne, VG-leserne, junkfoodkonsumentene og de med flest bilder av gråtende sigøynerbarn på stueveggen. Dette i et slags håp om at velgerne jeg deler ytterst få politiske preferanser med, skal ta til fornuft og forstå at de ikke har noe som helst å gjøre ved en valgurne. Heldigvis beveger mange seg, meg inkludert, etter hvert bort fra denne naive pedagogikken. Dessverre er det en svært seiglivet nedrakkingstradisjon, og medvirker til økt akademikerforakt, kulturskepsis og mørkeblå orientering. Ironisk nok nøyaktig hva nedrakkerne ønsker å unngå.
Isolerende effekt
Ved stadig å ta tak i velgere i stedet for politiske saker, er man med på å gjøre noe farlig. Man vil aldri klare å mobbe noen fra å ha en mening. I stedet bidrar man til uting som polarisering og stigmatisering. Jeg kan bare forsøke å forestille meg hvor mange introverte, lavmælte mennesker som biter tennene sammen i lunsjen når løsmunnede kolleger slår generaliserende og, dessverre, legitimerte vitser om ”stutumpartiets” velgere. Selv om stemmen deres er skjult, teller den like mye som en annens på valgdagen. Og mye verre, oss-mot-dem-tankegangen gjør seg gjeldende, og behovet for å finne sin egen referansegruppe blir presserende. Under Frps vinger finner de en felles arena. Fri for akademikerbøller og kultursnobber.
I mange Frperes øyne, er venstresiden samt den intellektuelle eliten (både rød, grønn og blå) en gjeng pompøse, virkelighetsfjerne og arrogante bedrevitere som ikke våger å forfekte sin egentlige mening om det som foregår ute i samfunnet. Hvordan skal en sånn gjeng klare å påvirke en velger av Fremskrittspartiet til å endre standpunkt? Man vil kanskje være i stand til å tvinge noen til taushet, noe som forverrer ved å rive ned åpenheten i et demokratisk samfunn. For politiske moteløver utstyrt med partibuttons som identitetsmarkører, vil det kanskje være en del av pakken å distansere seg mest mulig fra andre velgere. Men for de mer seriøse samfunnsaktørene, er det tid for ettertanke.
Paradoks
Så kan man fortsette å peke på grilldresspartiets meningsfeller og felle bitende smaksdommer over deres lavkulturelle preferanser. Samtidig som man forbanner drivhuset Israel har lagt over Palestina, som dyrker frem terror og sinne. Samtidig som man taler fornuftig og reflektert om Nazi-Tysklands vekst som en direkte konsekvens av utfrysningen fra resten av Europa. Venstresiden glemmer så alt for lett å gjenkjenne sitt eget samfunns miniatyrversjoner med den samme grobunnen. Store deler av venstresiden har ikke forstått at de er sin egen fiende i kampen mot Frps økende popularitet.
De politiske sakene skal man fortsette å gå i sømmene og rive i filler der det ikke henger på greip. Men det er ikke mye bedre å håne og mobbe en hel samfunnsgruppe i troen på at de skal ta til vett og skifte politisk beite, enn det er å slå hånden av innvandrere med den hensikt at de skal lære seg å knele for vestlige verdier. Og i begge tilfeller kan konsekvensene være betydelig samfunnsødeleggende.
- Andreas Hardhaug Olsen er markedskommunikator. Jobber som PR-rådgiver i Playground og sjef for Interregnum Records.
Nå kan det virke som at forfatteren har vært bortreist på en markedsmesse i Kløn eller noe de siste dagene.
For han har ikke fått med seg at det var PK Foss som hitlet Jensen i uken som gikk. Mens Jens nøyde seg med å si at damen burde roe seg. Og Solkongen Sopheim mente at FrP burde isoleres (ja, for hva er vel meningen med å ha meningsflertallet i et demokrati, hvis man ikke skal bruke det for hva det er verdt?).
Meningsmålingene for Høyre peker forresten ned mot sentrumspartistørrelse.
Jeg ser lite poeng i aa harselere over Magnus Marsdal “og andre røde forståsegpåere, [som] med lys og lykter løfter på stoler og steiner i håp om å finne den mye omtalte Frp-koden, [og] glemmer … helt i leteaksjonens opphisselse at nettopp det å betrakte en gruppe mennesker som insekter på glass, i seg selv kan være svaret de snuser etter.”
Marsdal fremmer da sannelig de eksakt samme punktene i sin bok Frp-koden om de spedalskes forurettethet og interne lojalitet?
Men det er mye riktig her, og som Bante ogsaa er inne paa, naermer Hoeyre seg en stabil oppslutning paa rundt 14-15%, hvilket forstaaelig nok gjoer de pene og riktige mennesker Lae og Foss og Solberg aldeles frustrerte. Siv Jensen og andre Frp’ere er “feige” og “kyniske” som toner tydelig flagg i saker som kriminalitet, ytringsfrihet, tvansgiftemaal, omskjaering, og–av alle vanvittig ubetydlige ting–bruk av religioese effekter i det offentlige liv.
Denne tydeligheten kan faktisk vaere enormt positiv for de som oensker er aapen og aerlig debatt–for toneangivende politikere i et ullent og utvasket Hoeyre som lekker som en sil, er den derimot en “feig” vederstyggelighet som er langt verre enn den venstresidens meningspoliti man allerede har gjort ydmykt knefall for.