Økonomisk ulikhet har direkte negative effekter. Omfordeling bidrar til å realisere sosial stabilitet, økonomisk utvikling og et velfungerende demokrati.
En utbredt oppfatning er at reduksjon av ulikhet ved hjelp av politiske virkemidler har negative konsekvenser for andre ønskelige formål, slik som for eksempel økonomisk vekst. Denne oppfatningen ligger under en rekke tradisjonelle politiske ”høyre-venstre”-debatter. Politikere og velgere på venstresiden regnes ofte å være villige til å bytte mer av for eksempel økonomisk vekst mot en gitt reduksjon i ulikhet, enn politikere og velgere på høyresiden.
I enkelte tilfeller finnes det antakelig et slikt ”tradeoff” mellom reduksjon av ulikhet og andre formål. La oss ta det hypotetiske eksemplet der staten trekker inn all inntekt i skatt for så å fordele pengene ut i like andeler til hver innbygger. Dette ville ført til en jevn fordeling, men innbyggerne, som vi antar liker fritid, ville hatt manglende insentiver til å jobbe, og resultatet ville vært et lavt BNP.
Imidlertid er ikke verden like enkel som dette eksemplet indikerer. Det finnes mange typer offentlig politikk som både genererer lavere ulikhet og hjelper å realisere andre formål. Det finnes også direkte negative sosiale, politiske og økonomiske effekter av økonomisk ulikhet. Dersom man tar inn over seg disse poengene og etter rasjonell evaluering forkaster den forenklede oppfatningen om at reduksjon av økonomisk ulikhet kun bærer med seg kostnader på andre felter, vil reduksjon av økonomisk ulikhet fremstå som et mer attraktivt prosjekt for velgere og politikere over hele det politiske spektrum.
Rettferdighet er knyttet til interesser
Noen forkaster omfordelingspolitikk med bakgrunn i at det er inherent urettferdig. Jeg skal ikke diskutere normative teorier knyttet til rettferdighet, men bare nevne at det finnes politisk teoretiske og filosofiske argumenter jeg finner langt mer overbevisende enn det libertarianske argumentet om at rettferdighet best realiseres dersom staten unngår å beskatte og omfordele ressurser. De leselystne henvises for eksempel til John Rawls’ A Theory of Justice (1971). Det finnes altså mange ulike posisjoner og teorier i debatten omkring rettferdighetsbegrepet.
Uten at det legger noen direkte føringer på den normative gyldigheten av ulike rettferdighetsargumenter, er det imidlertid interessant å bite seg merke i den psykologiske mekanismen som på engelsk kalles ”self-serving bias”. Gjentatte studier, endog eksperimentelle studier, har vist at vi mennesker tenderer å adoptere de normene, også for rettferdighets- og fordelingsspørsmål, som passer våre egne interesser.
Dersom man har god lønn er det større sannsynlighet for at man føler det inderlig urettferdig at staten skattlegger ens inntekt og omfordeler enn dersom man har lav inntekt.
Konsekvenser av ulikhet
Jeg skal altså la diskusjonen om omfordeling og rettferdighet ligge. I stedet skal jeg fokusere på de empiriske konsekvensene av ulikhet. En vanlig oppfatning er at økonomisk ulikhet i seg selv er et onde, men at man ved å rette offentlig politikk inn mot å redusere ulikhet ofrer andre hensyn som også er ønskelige. Arthur Okun beskrev avveiningen mellom ulikhet og økonomisk effektivitet som et sentralt økonomisk-politisk dilemma; ”The Big Tradeoff”.
Forestillingen om et generelt avveiningsforhold mellom reduksjon av ulikhet og effektivitet, eller eventuelt mellom omfordeling og økonomisk vekst, har stått sterkt i enkelte kretser på høyresiden i vestlig politikk. Denne tankemodellen, hvis den tolkes som et universelt avveiningsforhold, er imidlertid ikke særlig godt belagt. Det finnes selvsagt spesifikke ”policies” som er effektivitetsfremmende, men som også kan øke økonomisk ulikhet.
Disinsentivene til arbeid ved høye marginalskatter, der de genererte inntektene er tiltenkt omfordelingsformål, er et velbrukt eksempel. Lavere marginalskatt kan bety høyere BNP i visse tilfeller, selv om kryssnasjonale studier viser en positiv sammenheng mellom skattebyrde og BNP.
Det er imidlertid verdt å bite seg merke i at empiriske studier av hvordan arbeidstilbudet reagerer på nettolønn, og dermed skattebyrde, indikerer at lavtlønnedes arbeidstilbud er langt mer elastisk. Det vil si at en skatteøkning reduserer arbeidstilbudet til de relativt ”fattige” mer enn de relativt ”rike”. Ergo er det sterke effektivitetsargumenter for et progressivt skattesystem, og ikke bare argumenter knyttet til omfordeling. En anbefalt ”policy” som burde finne gjenklang langs hele det politiske spektrum er derfor å øke bunnfradraget betraktelig, eller redusere skattesatsen for lavere inntekter. Dette vil øke insentivene til arbeid, generere mer produksjon og redusere ulikhet på en og samme tid.
Redusere ulikhet og styrke veksten samtidig
Det finnes mange andre eksempler på offentlig politikk som både reduserer økonomisk ulikhet og bedrer ulike markeders effektivitetsegenskaper, eller som øker økonomisk vekst på lang sikt. Når det kommer til økonomisk vekst over tid, har de siste tiårenes forskning på feltet vektlagt betydningen av ”humankapital”. En godt opplært, kunnskapsrik og frisk arbeidsstokk genererer et høyere BNP enn en lavt utdannet og syk arbeidsstokk. Offentlig utdanningspolitikk og helsepolitikk som sikrer god utdannelse og helse for alle er ikke bare et verktøy for å redusere økonomisk ulikhet i et samfunn, men også et verktøy for høyere BNP.
Hvorfor vil ikke et marked generere de samme resultatene som offentlig politikk i forhold til for eksempel utdanning og helse? Markeder vil i disse sektorene blant annet rammes hardt av problemer knyttet til asymmetrisk informasjon. Banker vil ikke tørre å låne ut til studenter fra fattige kår, uten foreldre som kan stille egenkapital, siden de ikke vet hvor hardt studentene kommer til å jobbe eller hvor dyktige de er. En slapp eller udyktig student vil muligens ikke kunne betale tilbake et studielån. Problemet er imidlertid at mangelen på lån vil ramme arbeidsomme og flinke studenter uten egenkapital, og mange ”gode prospekter” vil ikke realiseres. Dette vil igjen skade den økonomiske veksten.
Subsidiert utdanning og ordninger knyttet til Statens Lånekasse bøter på dette asymmetriske informasjonsproblemet i Norge. Dersom man skulle organisert høyere utdanning i større grad rundt kapitalmarkeder og egenfinansiering, ville imidlertid en egalitær fordeling av ressursene antakelig ha hjulpet på effektivitetsegenskapene: Flere ville hatt tilstrekkelig egenkapital å stille til å kunne få utdanningslån.
Ulikhet i fattige land
De negative konsekvensene av ulikhet i relativt fattige land er godt dokumentert. Selv om problemer med tilgang til data for ulikhet utgjør et problem for slutninger omkring generelle effekter, later det til at økonomisk ulikhet, spesielt horisontal ulikhet mellom forskjellige grupper i samfunnet, øker sannsynligheten for borgerkrig og andre voldelige konflikter.
Utviklingsøkonomer har også vist at en egalitær fordeling av land, med små selveide enheter i stedet for store enheter der små landstykker ofte leies ut til landløse, er mer effektiv. Egalitære jordbrukssamfunn i utviklingsland produserer altså mer enn inegalitære.
I en serie svært grundig studier av de ulike utviklingsbanene til forskjellige land på de amerikanske kontinenter, viser Stanley Engerman og Kenneth Sokoloff hvordan økonomisk ulikhet har spilt negativt inn for langsiktig økonomisk vekst. Land med historisk høy grad av ulikhet har hatt langt svakere utvikling enn de med historisk lav grad av ulikhet. En av hovedmekanismene er at ulikheter i økonomiske ressurser har blitt benyttet av elitene på den politiske arena for å påvirke utviklingen av politiske og økonomiske institusjoner i bestemte retninger. Dette har generert politisk-økonomiske strukturer som har hindret utvikling.
Ulikhet svekker demokratisering
Ikke bare økonomisk utvikling, men også muligheter for demokratisering og demokratisk stabilitet, har blitt negativt påvirket av stor økonomisk ulikhet. Militærkupp i utviklingsland, blant annet i Latin Amerika og Thailand, har ofte hatt bakgrunn i de økonomiske elitenes frykt for omfordeling av ressurser under demokrati. Elitene har støttet seg på de militære, og demokratier har falt.
I land med mindre ulikhet i utgangspunktet vil elitene ha mindre insentiver til å kaste demokratisk valgte ledere, siden de har mindre å frykte fra småbønder og arbeidere i forhold til omfordelingskrav. Økonomiske ressurser kan transformeres til politisk makt, og brukes for å opprettholde oligarkiske, ikke-demokratiske styrer, eller redusere befolkningens kontroll over politikken i land som har demokratiske basisinstitusjoner på plass. Patron-klient relasjoner er velkjent fra Romerrikets historie.
Slike praksiser, der økonomiske goder fra de velstående byttes mot politisk støtte fra de fattige, eksisterer fortsatt i beste velgående i blant annet Asia og Afrika. Hvis makt defineres som en aktør As evne til å få en aktør B til å gjøre noe han eller hun ikke ellers ville ha gjort, er fordeling av ressurser en sentral forklaringsvariabel på forskjeller i makt. Relativt fattige mennesker vil både kunne tvinges og fristes til å fravike fra å stemme på sin foretrukne politiske kandidat i bytte mot for eksempel mat til familien. Slik underminerer ulikhet demokratiet også i de land der tilsynelatende frie valg eksisterer.
Ulikhet i høyt utviklede land
Selv om de negative konsekvensene av ulikhet muligens er mindre dramatiske i høyt utviklede land, er de fortsatt problematiske. Eksperimentelle studier har indikert at grupper som består av mennesker med svært ulike økonomiske ressurser samarbeider dårligere om å løse problemer og har mindre tillit til hverandre enn grupper med en mer homogen ressursfordeling. Likhet bidrar i så måte til å øke ”sosial kapital”.
Statistiske studier har indikert at sosial kapital er en svært viktig faktor for å generere en velfungerende økonomi. Tillit og evne til å løse kollektive samhandlingsproblemer fungerer som lim i samfunnsmaskineriet, og de samme faktorene tillater en dynamisk, spesialisert økonomi å fungere bedre. Også kriminalitet er høyere i samfunn med høy grad av økonomisk ulikhet. Økonomen Morgan Kelly finner en sterk effekt fra ulikhet på voldskriminalitet.
Ovenfor beskrev jeg hvordan ulikhet kan bidra til å velte demokratier eller redusere befolkningens kontroll over politikken i fattige land med institusjonaliserte valg. Det er grunn til å tro at ulikheter i økonomiske ressurser også i rike land vil generere ulikheter i politiske ressurser. Økonomisk marginaliserte grupper stemmer sjeldnere enn andre, og har også mindre mulighet og evne til å øve annen type politisk innflytelse enn økonomisk ressurssterke grupper. Lobbyvirksomhet krever ressurser, og er lettere å organisere i små, homogene grupper.
Økonomiske elitegrupper vil dermed kunne oppnå en disproporsjonal innflytelse på politikkutforming også i rike, demokratiske land. Økonomisk ulikhet bidrar til å redusere et av demokratiets viktigste prinsipper, nemlig de facto politisk likhet.
Mer nytte av omfordeling
Det utilitaristiske argumentet for en egalitær fordeling av en gitt mengde ressurser er rett frem: Det er avtakende grensenytte av penger. Tar du 1000 kroner fra en som lever på studielån eller minstepensjon vil dette gå hardt ut over livskvaliteten (nudler til middag i stedet for kjøttdeig og pasta). Tar du 1000 kroner fra en person med millionlønn, impliserer dette kanskje en billigere vinflaske til onsdagsmiddagen (det finnes mye god vin til 120 kr).
Ifølge dette argumentet går den aggregerte velferden opp dersom man omfordeler. De relativt fattigste, som vinner på omfordeling, får en høyere nyttegevinst enn det resulterende nyttetapet for de rikeste.
Selv om man skulle hevde at verden er mer kompleks enn argumentet tilsier, indikerer poengene ovenfor at en rikere tankemodell kun bidrar til å styrke argumentet for politikk som retter seg inn mot omfordeling av ressurser. Sosial stabilitet, økonomisk utvikling og et velfungerende demokrati kan de fleste av oss enes om er goder. Klok politikk som bidrar til omfordeling av ressurser fra relativt rike til relativt fattige bidrar til å realisere disse godene.
- Carl Henrik Knutsen er stipendiat ved institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
At makt er rett er grunnpilaren for alle historiens bestialske regimer.
Men hva gir staten rett til å omfordele andre mennesker sin eiendom? …blank out…
En rettferdig stat beskytter eiendomsretten — den er ikke et instrument for plyndring.
Hvorfor trenger staten en rett til å omfordele? Det er jo heller slik at man trenger en form for naturgitte rettigheter før staten trenger en rettighet til å omfordele. Så lenge noen naturgitte rettigheter ikke eksisterer, så er hva som er rett og galt bare en sosial konstruksjon.
Er ikke forskjeller jevnt over et veldig grovt mål? Er det ikke mulig at det skaper ulykke om det er store forskjeller mellom det som er vanlig og det de fattigste har, uten at det skaper noen ulykke om de rikeste eller øvre middelklassen har betydelig mer enn det som er vanlig?
Man kan jo spørre seg hvorfor de smarteste virkelig må ha så mye mer enn andre for å gå foran? I Sovjetunionen så man jo at de smarteste skapte veldig mye selv om de ikke tjente så mye å det, selv om det samfunnet var dysfunksjonelt på mange andre områder.
Det er heller ikke slik at tingene ikke kunne ha vært funnet opp i Europa. På mange områder som datamaskiner, TV, telefon, fly også videre har USA bare litt foran Europa, men siden amerikanerne kom bare litt før så ble de europeiske konkurrentene i stor grad kvalt i begynnelsen.
Det er også verdt å få med seg at de fleste oppfinnelsene oppsto i USA allerede før forskjellene ble så mye større i USA enn Europa. Når folk som Edison og Ericsson virkelig dro igang bølgen av oppfinnelser i USA hadde Europa enda ikke begynt utbyggingen av velferdsstaten.
Takk for en god artikkel. Jeg har et spørsmål som jeg håper du kan svare på.
Hvis vi går bort fra vinflasken og tar det enda et skritt videre: Kan det være en fordel å legge forholdene til rette for å samle store mengder kapital på få hender fordi det gir muligheter til å investere i store prosjekter, som nye
produksjonsmetoder og øvrig teknologi? Mange av oppfinnelsene i nyere tid er vel direkte importert fra ulikhetenes mekka USA? Kan det ikke være hensiktsmessig for oss alle på sikt at de som klarer det, ikke hindres i å “gå foran” oss andre?
Dette resonnementet er direkte hentet fra Hayek (1960: 44):
“If today in the United States or Western Europe the relatively poor can have a car or a refrigerator, an airplane trip or a radio, at the cost of a reasonable part of their income, this was made possible because in the past others with larger incomes were able to spend on what was then a luxury. The path of advance is greatly eased by the fact that it has been trodden before. It is because scouts have found the goal that the road can be build for the less lucky or less energetic. What today may seem extravagance or even waste, because it is enjoyed by the few and even undreamed of by the masses, is payment for the experimentation with a style of living that will eventually be available to the many. The range of what will be tried and later developed, the fund of experience that will be come available to us all, is greatly extended by the unequal distribution of present benefits; and the rate of advance will be greatly increased if the first steps are taken long before the majority can profit from them. Many of the improvements would indeed never become a possibility for all if they had not long before been available to some. If all had to wait for better things until they could be provided for all, that day would in many instances never come. Even the poorest today owe their relative material well-being to the results of past inequality”.
Hvis fraværet av velferdsstat skaper stabil stor vekst, hvorfor er veksten verken stabil eller stor i Japan? Det er også verdt å merke seg at det “amerikanske miraklet” startet før man fikk en stor velferdsstat eller en velferdsstat i det hele tatt i Vest Europa. Det er jo under og like etter den amerikanske borgerkrigen at innovasjonen i USA begynte å ta av. Dette var før det var en stor systemforskjell i Europa og USA.
Når det gjelder livskvalitet, så kan man like gjerne sammenlignet USA og Sverige. I USA har man litt større hus, nyere møbler, større og flere biler og andre slike ting, men det er ikke ting som radikalt gjør livet bedre. Mye fordi det først og fremst er snakk om statusgoder. Ser man på andre ting enn direkte rikdom er det vanskelig å se forskjell på USA og de andre rike landene.
Det er heller ikke sikkert at Europa er så avhengig av USA. Om USA ikke hadde eksistert, så hadde jo mange europeiske firmaer som ble utkonkurrert av amerikanske fortsatt eksistert. Europa hadde PC produsenter som Sinclair, Amstrad, Acorn og flere andre som hang fult med i utviklingen, men slet fordi amerikanerne hadde formatene på sin side. En maskin som Acorn Archimedes var minst like bra som sine amerikanske konkurrenter i sin tid. I sin tid ble også Philips 2000 regnet som det beste videoformatet, men det ble lansert for sent.
Den økte inovasjonen i USA skyldes nok i stor grad at mange flytter dit fra andre land. De flytter dog til USA også fra land med lave skatter, slik som Sør Korea. Siden USA er et så stort land med godt utviklete fagmiljøer samt en tradisjon for å ta imot innvandrere. Dette vil ikke andre land klare å konkurrere mot selv om de endrer sitt system.
Jeg snakker ikke nødvendigvis bare om de nordiske landene. Hele Europa er jo langt større enn USA, både innbyggermessig og økonomisk, men er jo ekstremt avhengig av USA, det samme er hele Asia, og gjør det verre enn USA selv nå, mens USA slett ikke er særlig avhengig av Europa i forhold. Og det er jo svært lite svingninger i den økonomiske utviklingen i USA. Hadde USA knapt opplevd negativ vekst selv i år dersom de hadde hatt stor velferdsstat, mens dersom de europeiske landene ikke hadde hatt stor offentlig sysselsetting i denne krisen så hadde det vært tilnærmet katastrofe? Altså null vekst i USA ville ført til 4-5% negativ vekst i Europa?
Hva er det som gjør at USA har så solid økonomi, mens andre land er så sårbare i forhold? Hvordan forklarer man at ikke den amerikanske økonomien har enormt mye større fall i produksjon og verdiskaping nå enn hva som faktisk er tilfelle? Man peker på at nordisk eller europeisk velferdsstat er best også for økonomisk utvikling og peker på f.eks. at alle får sjansen pga offentlig helse og utdanning for alle, og at dette fører til høyere verdiskaping. Kan vi da tenke oss at USA drar enda mer ifra resten av verden dersom de innfører offentlig helse og god utdanning for alle? Mens hvis Europa hadde hatt et amerikansk system så hadde Europas verdiskaping vært enda mye lavere enn det er i dag?
På meg virker det som om realitetene ikke helt stemmer med argumenter for stor velferdsstat som intuitivt virker logisk når man snakker om økonomisk utvikling. Det virker jo som om USA er en superøkonomi i forhold til andre industriland, stabilt høy vekst, herre over egen vekst, og vesentlig rikere enn andre store industriland. Det er forsåvidt riktig at Norge er litt rikere enn USA, men det skyldes oljesektoren og det forklarer også hvorfor det ikke er så stor forskjell mellom Sverige og Norge. Forbruk som andel av BNP er mye lavere i Norge enn i Sverige fordi vi ikke kan bruke oljepengene, de plasseres i utlandet hvor nordmenn ikke merker noe til dem. Så Norge er et spesielt land, der man produserer langt mer enn man forbruker. Derfor er det ikke så stor forskjell over grensa til Sverige.
Det kan jo være at andre faktorer enn selve systemet også bidrar til vekst i USA. Andre land uten sikkerhetsnett slik som Japan har jo vist seg langt mer sårbare enn USA. Uansett, tilhengerne av velferdsstaten hevder vel heller at slike samfunn er bedre å leve i, da det ser ut som om nytteeffekten av mer vekst avtar avhengig av hvor mye man har fra før. Ihvertfall så lenge man ikke benytter seg av statististikk produsert av personer tilknyttet Cato Institute eller lignende.
Bare se på Norge og Sverige, Norge er et av verdens rikeste land og Sverige skal være et av de fattigere rike landene. Allikevel, når jeg snakker med folk som ikke er interessert i politikk, så merker de så å si null forskjell mellom livet i Norge og Sverige. Det samme gjelder statistikker annet enn BNP slik som statistikker over levealder, utdanningsnivå og lignende.
Det er vel ikke helt uten videre rimelig å sammenligne de nordiske landene direkte med USA, som jo har 300 mill. innbyggere. Hvis USA er den stor damperen som lager bølgene, er Norge en jolle som må gå opp eller ned i takt med dem. Norge er jo også fra naturen et fattig land: 86% er fjell, 10% er skog, og resten er vel myr… Det er ikke så lenge siden bøndene på Vestlandet spadde åkrene sine for hånd. Poenget er at et land som Norge er mye mer avhengig av omgivelsene enn et stort. Under første verdenskrig var Norge formelt sett nøytralt, men det forhindret ikke at måtte innføres kornrasjonering i 1918.
Jeg synes likevel det er noe som skurrer. USA er rikere enn andre store industriland, det har sterkere økonomisk vekst, jevnere økonomisk vekst, og er veldig lite sårbar overfor kriser i andre land (egenprodusert vekst). Hvorfor gjør resten av verden det dårligere i denne krisen enn finanskrisens mor, USA? Når andre land sliter, så fortsetter USA å vokse, men når USA sliter, så gjør andre land det verre enn USA selv. Det skrytes mye av at de nordiske velferdsstatene er så bra og bedre enn alt annet i verden, og at stort sikkerhetsnett og offentlig sysselsetting “demper” krisen i Norden i motsetning til USA. Intuitivt virker dette riktig, men situasjonen viser jo at norden er i ferd med å gå på en kjempesmell, minst like ille som i USA. Island er konkurs, Sverige sliter enormt nå, Danmark har hatt svak vekst i flere år nå. Hva er det som gjør at USA bare forventes å synke med 2% i år, dette er jo slett ikke mye sammenliknet med andre land, USA har jo heller ikke mye sikkerhetsnett å snakke om, som mange argumenterer for fører til store svingninger i økonomisk vekst (det er generelt lite svingninger i amerikansk vekst).
Nå er jo liberalismen også en “makt er rett” ideologi. Eneste forskjellen er at det er annen makt enn tvangsmakt som løper løpsk. Liberalismen forutsetter jo også tvang, da det å eie landområder er en form for tvang.
Eiendomsretten ( ikke PeeWees stråmann )tar utgangspunktet i individets rett til sin egen kropp/eget liv.
Tankene mine kan du ikke skattelegge.
Har man noen naturgitt rett til eget liv og egen kropp da? Dessuten, om man skulle eie sin egen kropp, så betyr jo ikke det at man automatisk har rett til alt man bearbeider med sine hender.
“Har man noen naturgitt rett til eget liv og egen kropp da? Dessuten, om man skulle eie sin egen kropp, så betyr jo ikke det at man automatisk har rett til alt man bearbeider med sine hender”.
Ja!
Hvorfor følger det at man eier det man bearbeider direkte fra at man eier sin egen kropp? Hva mener dere dessuten helt konkret med at man eier sin egen kropp?
Når det gjelder at velferdsstaten holder veksten oppe, tenker da at man tenker se dypere kriser enn det vi ser idag. Slik som krisen på tredvetallet og lignende. De krisene som har vært etter den annen verdenskrig har jo ikke vært så dype at alt skulle kollapse endog i et fritt marked. Nå er det jo endel tjenester som er offentlig finansiert i USA også, så staten bidrar nok til å holde konsumpsjone oppe der også. Det er også mulig at tjenester basert på forsikringer i praksis har noe av samme effekt som velferdsstaten i slike tilfeller. Jeg er selv ikke sikker på at velferdsstaten i seg selv fører til mer vekst direkte. Derimot tror jeg at den hindrer kraftige omveltninger som indirekte kan skade veksten. Det ser jo ut til å være en tendens til at proteksjonisme er mindre populært i land med et solid sikkerhetsnett og omskoleringsordninger.
Japan har helsevesen for alle, men de har fortsatt lavere skatt enn USA. Når det gjelder sosialt sikkerhetsnett, så har man faktisk et bedre sådant i USA enn Japan, og det i seg selv sier jo endel. Når man hevder at velferdsstat skaper vekst så sammenligner man nok alle rike land, hvor det er flere land med liten eller ingen velferdsstat enn USA.
Jeg tror dog det er mulig at du har missforstått litt. Det som vanligvis hevdes er vel ikke at veksten blir større i en velferdsstat i nedgangstider, men at de faktiske konsekvensene for enkeltindividene blir mindre i en velferdsstat. Når det gjelder den forrige krisen etter 9/11, så var jo det en relativt beskjeden krise i de fleste rike land, sammenlignet med de som har vært tidligere. Det blir da litt galt å se på den isolert sett. Den ble ikke så ille i Europa heller. Det at krisene er litt værre i USA selv om BNP ikke skrumper så mye kan man muligens se på holdningene til globalisering. Det at folk i USA sakte men sikkert blir mer skeptiske til økonomisk globalisering kan jo være et tegn på at amerikanere føler seg mer presset enn europeere i slike kriser.
Man kan jo også spørre seg om det er forskjell på økonomisk vekst og økonomisk utvikling. Selv om BNP vokser raskere i USA, så er det som sagt vanskelig å se noen substansielle forskjeller til USA sin fordel. Om USA har noen veldig gode institusjoner innen utdanning og helse, så blir det kompensert av den svært dårlige kvaliteten andre slike institusjoner har. USA er jo mer eller mindre avhengig av import av hjernekraft fra utlandet. Kan det være bærekraftig over lang sikt?
Man kan dessuten ikke sammenligne EU Og USA uten videre. Siden USA tross alt er et land og EU er flere, så er det en langt større flyt av informasjon og kompetanse mellom de ulike delene av USA enn de ulike delene av EU. Europa er fortsatt ikke en enhet, de enkelte landene er det fortsatt. Mye fordi landene er skillet av språkbarrierer. Hjemmemarkedet til Citroen er ikke EU men Frankrike. Det blir derfor helt galt å sammenligne Europa med USA uten videre på den måten.
Hvilke områder er det uansett som Europa er så veldig avhengige av USA på?
Jeg vet ikke om fraværet av velferdsstat fører til jevn, høy, egenprodusert vekst og høy verdiskaping. Men jeg bare spør om velferdsstatsargumenter for høy verdiskaping stemmer med virkeligheten. Hvordan kan man forklare den innebygde robustheten i den amerikanske økonomien? Man kan jo få inntrykk av at det ikke er noe gulv til å dempe fallet når nedgangskonjunkturen setter inn i en økonomi uten velferdsstat, slik som USA, men USA har jo svært få dype kriser, forrige nedgangskonjunktur førte ikke engang til negativ vekst på årsbasis. Dette skjer altså uten velferdsstat som ifølge teorien skal dempe krisene. Hvordan forklarer man dette?
Du har muligens rett i ditt hypotetiske tilfelle dersom USA ikke hadde eksistert, men vi lever jo tross alt i en verden hvor USA eksisterer og da er det klart at Europa og Japan/Asia er langt mer avhengig av USA enn omvendt. Hva skyldes denne styrken?
Jeg vet ikke om Japan ikke har noe velferdsstat, de har vel ihvertfall offentlig helsevesen for alle.
Livskvalitet er en litt annen diskusjon igjen, er det f.eks. bedre å bo i Sverige med litt større hus enn i Tsjekkia? Jeg er mest interessert i argumentene man tar opp angående økonomisk utvikling og velferdsstat.
Gode fagmiljø i USA betyr nok mye, det kan nok skyldes mye av USA sin velstand, men kanske også kombinert med iboende grunderånd og nytenkning og innovasjon som blir fremmet i den amerikanske kulturen?
En rettferdig stat beskytter eiendomsretten — den er ikke et instrument for plyndring.
Oh sweet irony!
Ohh my. Er dette lesestoff for majoriteten??!!