Vi er nok fremdeles uenige om hvilken rolle politikken spiller i å skape det gode liv, og hva som er grensene for politikk.
Det er hyggelig og prisverdig at KrFs partileder Dagfinn Høybråten har tatt seg tid til å kommentere min omtale av hans bok Pengene eller livet.
Istedenfor å imøtegå mine kritiske innvendinger til hva lykkeforskningen kan brukes til, som Minerva og Civita har brakt ikke mindre enn fire artikler om, velger Høybråten å vise til at han ikke er alene om å være opptatt av ”politics of happiness”. Ja vel. Men vi er altså uenige om hva som kan oppnås i denne retningen, og jeg er også redd for at en “lykkepolitikk” kommer i konflikt med vår frihet.
Høybråten mener at jeg har sovet i timen når jeg ikke har funnet noen eksempler i hans bok på saksfelter der han mener politikerne bør trekke seg ut. Han gir tre eksempler – det første er foreldrenes valg av omsorgsform for sine barn. Men dette er jo ikke noe eksempel på at politikerne skal trekke seg ut. Høybråten vil alltid ”legge til rette” – her gjennom økte offentlige overføringer. Når det er sagt er jeg faktisk enig med Høybråten på dette området. Den endringen av overføringspolitikken som kontantstøtten innebærere gir økt valgfrihet. KrF er for valgfrihet dersom det handler om å få folk til å velge det KrF mener er bra for dem. Friheten til å gjøre andre valg har KrF aldri vært en forkjemper for.
Videre skal frivillige organisasjoner få bevare sin egenart. Dersom han med det sikter til religiøse organisasjoners rett til å diskriminere homofile o.l. er jeg igjen enig. Her foregår det en debatt i Minervas spalter. Men Høybråten har ingen kommentar til min kritikk av at han går inn for at organisasjonene skal få skatteprivilegier på toppen av statsstøtten, mens jeg vil gi disse istedenfor statsstøtte. Statsstøtten gir behov for styring av hva pengene faktisk går til, og frivillige organisasjoner blir dermed mindre genuint uavhengige. Indirekte støtte gjennom momsfritak og skattefritak for gaver fjerner riktignok ikke alt kontrollbehov – det må fremdeles være noen kriterier for hvilke organisasjoner som kan komme inn under ordningen.
Jeg synes også at det er en smule freidig av Høybråten å omtale regjeringens ”omtrentlige” forhold til ytringsfriheten, siden han da vitterlig er for blasfemilover, selv om det er uklart om han faktisk ønsker å bruke dem til noe annet enn å markere et verdistandpunkt. Og Høybråten kan vel ikke for alvor mene at KrFs historie er preget av kamp for ytringsfriheten? Det er først etter at de kristne i Norge har kommet i et reelt mindretall at de er blitt opptatt av ytringsfriheten og mindretallets rettigheter, siden lovverket nå kan brukes mot dem, og ikke av dem for å undertrykke andre. KrF stemte så sent som i 1972 mot å oppheve forbudet mot homsesex. Nå står de på barikadene for å kjempe for friheten til å mene ting om homofile som flertallet ikke liker. Min tolkning av liberalismen gjør meg til en alliert i den kampen, men KrF har selvsagt aldri vært, og kommer aldri til å bli, opptatt av liberale friheter for dem som tar “de gale” valgene.
Det er lett å være enig i intensjonen om å redusere skjemaveldet, som er Høybråtens tredje eksempel. Det ligger vel intet ideologisk ønske hos noen om flest mulig skjemaer. Jeg frakjenner naturligvis ikke KrF enhver evne til å gå inn for praktiske tiltak som gir forbedringer. Når det er sagt: Høybråten satt i regjering i nesten syv år mellom 1997 og 2005. Ble det merkbart mindre skjemavelde av det? Riktignok ble det senere spart inn ca 15% av årsverkene som brukes til å fylle ut skjemaer, ifølge Bedriftsforbundet, men det skyldes hovedsakelig overgangen til elektronisk levering av informasjon, særlig selvangivelser. Vel og bra, men at datateknologien faktisk har gitt litt effekt burde ikke være oppsiktsvekkende. Jeg ser ikke at dette har noe med at Høybråten har satt noen grenser for politikk. Fint lite av dette skyldes at Høybråten eller andre har redusert ambisjonsnivået for hva bedrifter skal måtte rapportere inn til myndighetene.
Høybråten har rett i at KrFs budsjetter ikke har dårligere balanse enn de øvrige partier som holder seg til handlingsregelen. Budsjetter er sannhetens øyeblikk, der de fleste løftene fra partiprogrammet må legges til side, rett og slett fordi det ikke er penger til dem. Men programmene burde være partienes kontrakt med velgerne, ikke luftige ønskelister. KrF er langt fra alene om å la landsmøtene og dermed partiprogrammene utarte til urealistiske utgiftsorgier. Men jeg fastholder at KrF i den offentlige debatten primært er en pådriver for ønsket om mer penger til alle gode formål, og at deres naturlige alliansepartnere derfor er partier som ønsker å øke skattene, ihvertfall ikke senke dem.
Og siden jeg har kritisert KrF i mange sammenhenger i det siste, la meg avslutte med å rose Høybråten for standpunktet om å boikotte Durban II. Der er vi i hvert fall enige!
[...] Den 24. februar 2009 publiserte Minerva en lang anmeldelse av Høybråtens bok Pengene eller Livet, der jeg gir en grundigere begrunnelse for mitt syn på KrF. Denne republiseres nedenfor. Høybråten svarte her, og mitt tilsvar finner dere her. [...]