Det kjønnsdelte lønnsbildet er en karikert virkelighetsbeskrivelse. Betegnende nok lever illusjonen om systematiske lønnsforskjeller med utgangpunkt i kjønn videre. Fremst i fylkingen finner vi fagforeninger og en politisk venstreside blottet for endringsvilje.
At valgkampen nærmer seg er tydelig. Markeringssaker som likelønn og kamp mot såkalt ufrivillig deltid, lanseres både av Sykepleierforbundet og av SV, som skal gjøre dette til sentrale saker i det halvåret som ligger foran oss. Selv om partiet har sittet ved makten i snart fire år uten å løse det som beskrives som et problem, spinner det videre på en karikert virkelighetsbeskrivelse om systematiske lønnsforskjeller mellom menn og kvinner med utgangspunkt i kjønn. Dersom man hadde vært opptatt av endringer i lønnsutviklingen, burde man hatt mot nok til å unngå å havne i undertøysfella.
Å hevde i dag at det finnes systematiske lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, hvor utgangspunktet er kjønn, er tilbakevist, blant annet av Enger-utvalget:
a) Forskjeller i utdanningslengde og alder forklarer svært lite av lønnsgapet i dag
b) Kvinner og menn har om lag lik lønn i samme stilling i samme virksomhet
c) Lønnsgapet følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet
d) Forhandlingssystemet opprettholder stabile lønnsrelasjoner, også mellom kvinner og menn
e) Lønnsforskjellene vokser i foreldrefasen
Når det finnes lønnsforskjeller, skyldes dette altså andre forhold enn kjønn. For eksempel spiller det inn om man jobber i offentlig eller privat sektor, om man jobber heltid eller deltid, på hvilken måte en velger å tilrettelegge egen svangerskapspermisjon etc.
Konkurranse på lønn
Noen yrkesgrupper tjener mindre enn andre. Klarest kommer dette til syne i forhold til yrkesgrupper som i all hovedsak er sysselsatt i offentlig sektor. Vanligvis pleier man å sammenligne antall utdanningsår, og det klassiske eksempelet er mellom en sykepleier og en ingeniør. Begge har om lag like lang utdanning, men den ene utdannelse er til et mer typisk kvinneyrke enn det andre. Men lønnsforskjellen mellom ingeniører og sykepleiere skyldes ikke at det ene yrket er mannsdominert og det andre kvinnedominert. Selv ikke der hvor en sammenligner lønnsnivået mellom en ingeniør og en sykepleier hvor begge jobber i offentlig sektor, forklares forskjellen med kjønnsfaktoren.
Den mangelfulle konkurransen på lønn er noe av forklaringen. Ingeniører sysselsettes både i privat og i offentlig sektor, mens sykepleiere i hovedsak sysselsettes i offentlig sektor. Konkurransen om ingeniørene er dermed sterkere, og for at offentlig sektor skal tiltrekke seg de mest kompetente søkerne, må lønnsnivået i sterkere grad harmonere med det som en ingeniør kan få i privat sektor (selv om det sjeldent vil være på samme nivå).
Interessant nok ville sosialistenes likelønnskrav hatt langt bedre muligheter til å lykkes dersom de samtidig ville tillate større innslag av for eksempel konkurranseutsatte sykehjem. Men det vil de jo ikke. Konkurranse i lønnspørsmål bryter med deres grunnleggende, kollektive holdning til lønnsdannelse. Ansvaret for det som mange opplever som urettferdig lønnsforskjell mellom mennesker med like lang utdanning, ligger hos de som er de sterkeste motkreftene mot konkurranseutsetting, nemlig partier på venstresiden og fagforeningene. Bartekampanjen til sykepleierforbundet beviser at evnen til nytenkning ikke akkurat er overdrent stor.
Frivillig og ufrivillig deltid
Et annet forklaringsmoment er hvorvidt man jobber heltid eller deltid. Mange ønsker å jobbe mindre enn 100 prosent, særlig gjelder det dem som har små barn. Mange gjør et poeng ut av at det ofte er kvinner som jobber redusert. – Ja, kvinner tar ut mer foreldrepermisjon enn menn, og jobber nok også oftere deltid i småbarnsperioden enn menn. Men er det et politisk problem? Det er jo et valg som hver enkelt (familie) tar, og som man høster både fordelene og ulempene av.
Ufrivillig deltid er betegnelsen noe får når noen takker ja til en stilling som man mener er for liten. Eller sagt på en annen måte: Man vil jobbe 100 prosent, men får tilbud om 60 prosent. Og, resten av arbeidstiden må enten fylles opp av ekstravakter eller mindre stillingsbrøker. Spørsmålet når det kommer til deltid er om dette er en villet utvikling?
I dag lever nesten 800 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidsmarkedet. Et samlet politisk Norge ønsker at flest mulig av dem som har arbeidsevne skal delta i det ordinære arbeidslivet. Om man ikke kan jobbe heltid, så i alle fall ha muligheten til å jobbe det man klarer. Dette er idealet.
For å skape et inkluderende arbeidsliv, hvor mennesker gis en sjanse til å være på jobb med den friske delen av seg i stedet for bare å sitte hjemme med den syke, så oppfordres arbeidsgivere til å tilrettelegge arbeidsforholdene. Dette går både på arbeidsbelastning, arbeidstid, hjelpemidler etc.. Et av virkemidlene for et inkluderende arbeidsliv er en arbeidstagers anledning til å velge deltid. En naturlig konsekvens av at en arbeidsgiver åpner for deltidsansettlese, er ofte at det en er en gjenstående stillingsbrøk som står ubesatt.
Den ensidige fokuseringen på ufrivillig deltid målbærer ønsket om at alle som vil ha fulltids stilling skal få det. Men betyr det at man skal fortsette å stenge mennesker med mindre arbeidsevne, eller de som frivillig ønsker deltid, ute? Eller betyr det at arbeidsgivere skal tvinges til å opprette arbeidsplasser som ikke er verdiskapende? Noe av det viktigste med å skape rom for deltagelse i arbeidsmarkedet for mennesker som i dag står utenfor, er at alle skal oppleve å bidra. Det vil de jo ikke gjøre dersom de arbeidsplassene de tilbys er uviktige.
I valget mellom å skape et arbeidsliv med rom for alle, både de med nedsatt arbeidsevne og de som av andre årsaker ikke ønsker å jobbe heltid, på den ene siden, og å skape et mer ekskluderende arbeidsmarked med krav om 100 prosents deltagelse, er mitt valg klart. Jeg velger det arbeidsmarkedet som i størst mulig grad gir mulighet for deltagelse til alle. Og i det ligger selvsagt aksepten av at ikke alle til en hver tid får heltidsstilling, med mindre man selvsagt evner å ta de jobbene som tilbys. Dette er jo til syvende og sist også et spørsmål om individuelle valg.
- Torbjørn Sølsnæs er politisk rådgiver i Høyres stortingsgruppe.
Fint innlegg, men en liten kommentar er vel på sin plass. At noen – helt frivillig – VELGER å jobbe deltid i en periode for å være hjemme med barna er jo strengt tatt bare et gode, men jeg synes du trekker det litt langt med tanke på de som ufrivillig går deltid:
“Ufrivillig deltid er betegnelsen noe får når noen takker ja til en stilling som man mener er for liten. Eller sagt på en annen måte: Man vil jobbe 100 prosent, men får tilbud om 60 prosent. Og, resten av arbeidstiden må enten fylles opp av ekstravakter eller mindre stillingsbrøker.”
Du gjør jo dette litt til den enkelte – og la oss bare være ærlige her – kvinnes eget ansvar. Og det synes jeg blir for drøyt.
Særlig når vi vet at:
- mange kvinner i helse- og omsorgssektoren jobber ufrivillig deltid
- helsesektoren er gjenstand for stadige nedskjæringer fordi kommunene er fattige/vanstyrte (eller begge deler, som her i Tromsø…)
- helse- og omsorgssektoren er den sektoren i norge som kanskje aller mest skriker etter arbeidskraft.
- eldrebølgen er på vei.
Kort fortalt er det derfor slik at den ufrivillige deltidsjobbingen som mange kvinner i helse- og omsorg står for BÅDE er ulogisk (vi trenger da alle varme hender vi kan få) OG samfunnsnedbrytende (spesielt med tanke på eldrebølgen som kommer).
Så hva har Høyre tenkt å gjøre med dette? Øke overføringene til helsesektoren? Gi kommunene et løft? Omorganisere?
Kort kommentar til det siste: Det er ingen såkalt quick-fix, men jeg ville satset på å tydeliggjøring av offentlig sektor som arbeidsgiver. Jeg kjenner ikke alle detaljer om hvordan alle ansettelsesregler er eller praktiseres i offentlig sektor, men det slår meg som underlig når en så stor andel av dem som jobber der oppgir ufrivillig deltid. Vi ser ikke så mange tilfeller av det i privat sektor. Kanskje har det noe med gjennomstrømning å gjøre. Kanskje har det noe med at man blir målt på resultater. Sannsynligvis har det også med lønnsomhet å gjøre, i private virksomheter er det viktig for omsetningen med en stabil, kompetent og forutsigbar arbeidskraftstyrke.
Ser man dette i et litt større perspektiv, mener jeg man i offentlig sektor må etablere en form for åpen budsjettstyring helt ned på enhetsnivå. Alle med personalansvar har regnskapsansvar, og de skal måles på årsbudsjetter og enhetsmålsetninger. F.eks. bør alle kostander til AFP brytes ned til enhetsnivå, sånn at ledelsen har god informasjon over enheter med stor og liten avgang. Det samme gjelder sykefravær, andre spesielle kostnader som har personalmessige årsaker eller konsekvenser. Som også deltidsspørsmålet har.
mer senere.
Du synes det er underlig at mange kvinner i off.sektor går i ufrivillig deltid?? Hehe. Vel, når du tenker på at kommunen – som jo ofte er arb.giveren til disse kvinnene – stadig skjærer ned over hele linjen, så kan det vel ikke komme som en bombe (heller ikke for høyrefolk?) at maaaaaaange kvinner presses til å jobbe mindre enn de egentlig vil??
Privat sektor har vært i gjennomgående kraftig vekst helt siden tidlig på 90-tallet, så at få jobber ufrivillig deltid der kommer vel heller ikke som noen bombe, eller hva?
Hei Torbjørn
Du bør ha litt grundigere svar og løsninger på dette. Det blir for billig med sitatet du bruker.
Det er ikke nok heltidsstillinger på turnusarbeidsplassene til at alle som ønsker det får full stilling. Det er situasjonen i dag. Vi har gjort en undersøkelse på det i Tromsø kommune og det ble veldig dyrt å gjennomføre SVs drømmer, selv for dem selv…
Neste gang Jensen skal synse, anbefaler jeg en viss forankring i fakta, og ikke bare venstresidens myter. Sysselsettingen i offentlig sektor (minus forsvaret) er økt med 39% fra 1990 til 2007, mens den i markedsrettet virksomhet (privat sektor) er økt med 21%. Innen helse og sosialtjenester, som domineres av det offentlige, er økningen 58%. Det er det Jensen kaller ”stadig skjærer ned over hele linjen”.
http://www.ssb.no/aarbok/tab/tab-214.html
Peter Andre:
Jeg vil hevde at veldig mye av dette kan forklares med ledelse og perosnalstrategi. Eller mangel på sådan. Ansvarsstrukturen i offentlig sektor, og måten det budsjetteres på og måten resultater måles på, bidrar til at ansvar for personalledelsen pulveriseres, og at de nødvendige styringsendringene uteblir. Dette bildet blir ikke bedre av at interessemotsetningene i offentlig sektor er sterke. Det vil si, ulike krav om endringer (likelønn, heltid) kvitteres ikke i forhold til muligheter for gjennomførelse.
Poenget er at det på sikt er ineffektivt for offentlig sektor å disponere en personalressurs på en måte hvor det er mye ufrivillig deltid. dette er noe alle vet, akepterer og mener bør endres på. Spørsmålet er hvorfor det ikke skjer. Som sagt i innlegget over: Jeg tror mye av løsningen kan ligge i større fullmakter og større krav til dem som har personalansvar på enhetsnivå er en vei å gå. Å synliggjøre måten personalressursen disponeres er nødvendig, ikek bare for å ha et utgangspunkt for mer effektiv styring, men selvsagt også for å avdekke om det innenfor noen enheter er større utfordringer med deltid, sykefravær, tidligpensjonering, turn-over etc.
Øyvind: “Du bør ha litt grundigere svar og løsninger på dette. Det blir for billig med sitatet du bruker.”
Hva i Guds navn er det du mener med dette? Mener du jeg forenkler problemstillingene – noe jeg absolutt ikke gjør – så forventer jeg at du kan vise hvor det skjer. Og kanskje komme opp med nye tanker.
Jan Arild Snoen: Jeg synset ikke, men det kan hende at jeg uttrykte meg litt upresist. Min kilde til min påstand om at veksten offentlig sektor har vært lavere enn i privat sektor var fra Statistisk Sentralbyrå. (Dvs: Jeg leste det i Magnus Marsdal bok “mannen uten egenskaper og andre problemer i norsk politikk, forlaget Manifest, 2008, Side 51, tabell øverst.)
Og der står det da vitterlig at veksten i privat sektor var DOBBELT så høy som i offentlig sektor i 2007. Så kan man selvsagt kalle dette grums fra venstresiden hvis man vil det.
Presisering: Jeg mente selvsagt at veksten i KONSUM var dobbelt så høyt i privat sektor som i off.sektor i 2007..
1. Hvorfor bruker du Marsdals bok som kilde istedenfor å gå direkte til primærkilden, som bare er tre tastetrykk unna og ikke så veldig vanskelig å finne, når du bør vite at Marsdal plukker akkurat de tallene som passer ham?
2. Du skrev om veksten i sysselsettingen og bare det var relevant for ditt poeng – arbeidstid. Veksten i privat og offentlig konsum fra 2006 til 2007 har fint lite med det å gjøre.
3. Når man tar feil, og det skjer med oss alle innimellom, er det klokest å innrømme det, ikke rote seg inn i bortforklaringer.
1 og 2: Fordi jeg stoler på Marsdal i denne saken.
3. Etter min oppfatning tar jeg ikke feil, men du må gjerne overbevise meg om noe annet. Overbeviser du meg om at jeg tar feil så skal jeg være den første til å innrømme det.
[...] bidratt til å skape litt bakkekontakt i debatten. For et drøyt år siden skrev jeg artikkelen Likelønnsillusjonen for Minerva. Budskapet er på et vis aktuelt fremdeles: Det kjønnsdelte lønnsbildet er en karikert [...]
[...] som har fått dominere. I likhet med Hanne Skartveit i VG, mener jeg at kravet om likelønn er en fordekning av et generelt lønnskrav til offentlig sektor. Det er ingen ting i veien med å kreve høyere lønn for sine medlemmer, men [...]
[...] Jeg har også skrevet om “likelønn” her. [...]