Liberalistiske og konservative innsikter i en fortelling om to brødre som bestiger et flygende fjell.
Dette essayet ble også trykket i Klassekampen 27. mars 2009. Det er en forkortet versjon av en artikkel i Prosopopeia nummer 1/2009.
Christoph Ransmayr
Der fliegende Berg
Roman, S. Fischer, 2006
Jeg har alltid vært fascinert av mennesker som dedikerer livene sine til å klatre. Den intense lengselen etter å utfordre og mestre seg selv, sin styrke og frykt nok til å bestige vakre og farlige høyder driver dem til å arbeide i flere år med bare disse målene i sikte.
Den østerrikske forfatteren Christoph Ransmayr (f. 1954) besitter den samme fascinasjonen. Sverre Dahl kaller ham: ”Østerrikes kanskje betydeligste prosaist i dag”, en hedersbetegnelse med tanke på at Østerrike de siste årene har fostret storheter som Peter Handke og Elfriede Jelinek. I 2006 ga Ransmayr ut sin foreløpig siste roman, Der fliegende Berg, som er planlagt utgitt på Bokvennen i Sverre Dahls oversettelse. Patrick, den irske hovedpersonen i romanen, bestiger et uoppdaget fjell i Tibet med sin bror Liam, en tur som koster sistnevnte livet etter at de på toppen blir overfalt av en storm.
Etter å ha lest romanen, slår det meg hvordan hovedpersonene drives av den samme, merkelige fascinasjonen. De slutter i jobber i skipsfart og IT-industri og flytter tilbake til den forlatte øya utenfor Irland som de vokste opp på, uten naboer eller tilgang til fastland. På internett kommer de over en mørk fjellside på et bilde: et ukjent fjell, kanskje verdens høyeste, en mulighet for en eventyrlig oppdagelsesferd. De bruker to år til å trene. Etter en dramatisk reise snubler Patrick i feberrus oppover fjellsiden, mens han fantaserer om forløsningen på toppen: ”Befrielsen, som bare kunne finnes der oppe, på toppen”.
Det synes som galskap, og boken er briljant fordi det forblir en mangefasettert gåte hva som driver mennene til ytterpunktet. Reisen mot fjellet antar en symbolsk form, som en arketype over menneskers streben mot å nå mål.
Herrschaft eller åpenhet
Romanen fremstilles som Patricks nedtegnelser, skrevet etter at han vendte tilbake til Horse Island med nyheten om brorens død. Den åpner med grusomme erindringer fra toppen av Phur-Ri (det flygende fjellet), hvor broren omkommer. Resten av romanen blir både en beretning om reisen og et forsøk på å forstå hvorfor den var nødvendig.
Allerede tidlig blir det tydelig at de to brødrene har ulike motiver for reisen. Liam er den eldre broren, pådriveren, lederskikkelsen og planleggeren av turen. Men hans målrettethet innebærer også en innelukkethet og manglende interesse for omgivelsene. Hans IT-interesse illustrerer hvordan søkenen mot den hvite flekken egentlig er en søken etter bekreftelse av noe eget. I Liams verden, hvor han jobber med digitale konstruksjoner av verdens fjell, daler og jordplater, er han herre: ”Kun i sine virtuelle animasjoner nøt min bror den ubegrensede makten…”. Bestigningen av Phur-Ri innfrir skapermakten, en makt som på Horse Island erstattet lidenskapene som verdenen utenfor ikke innfridde. Patrick er frustrert over Liams ignorering av omgivelsene i Kina og Tibet: ”Liam ville ikke se noe, Liam ville ikke høre noe. Liam skapte. Liam drømte “. I stedet for å se omgivelsene, projiserer Liam egne forestillinger og drømmer på dem. Å nå toppen blir avgjørende fordi den vil sementere selvforståelsen og relasjonen til fortiden. At dette fremstår som en umulig og håpløs lengsel, peker dystert mot det eneste stedet Liam kan finne fred: I døden.
Selv om Patrick er mindre oppsatt på å nå toppen av fjellet, er hans søken mot det ukjente mer genuin enn Liams. I motsetning til Liam er han ofte forvirret, begeistret og overveldet over alt: ”…jeg hørte og så…”. Han vil oppfatte hva som skjer rundt uten å påskrive det sin egen fantasi eller tolkning. I møtet med nomadeklanen lytter Patrick til nomadekvinnen Nyemas perspektiver og myter. Ønsket om å være åpen innebærer en vilje til å leve seg inn i, å være i denne verdenen. Dette gir teksten en underliggjørende og rik dimensjon. For eksempel når de nærmer seg Phur-Ri, og fjellet stadig endrer seg som i dans: ”…som om den dreide seg i en langsom dans…”. Grensen mellom myte, fantasi og virkelighet viskes ut. Å være i verden er å være i en utrolig verden. Men romanen handler også om Patricks søken mot det kjente. I romanens nåtid forblir brødrene fremmede, de snakker ikke om kjærlighet eller personlige lidenskaper, alt de deler er minner om barndommen. Likevel nedtegner Patrick en tekst full av triste og kjærlige minner om broren, faren og moren. Og likevel blir han med på turen, tilsynelatende uten grunn. For meg blir turen dermed en besvergelse av en fortid han lengter etter, som lyser opp livet hans: ”…min hjemlengsel, som ikke bare gjalt steder, men mennesker, stemmene deres, omfavnelsene, kjælenavnene…”. En lengsel som Liam ikke kjenner til. Nedtegnelsen av boken gjør fellesskapet virkelig og levende, vekker minner om mennesker som er forsvunnet, samtidig som den uttrykker sorg over at de for alltid er borte.
Individer som gåter
Ransmayr har i andre romaner, som Die letzte Welt (1988) og Morbus Kitahara (1995), kritisert autoritære samfunn. Og virkelig politisk-ideologisk blir Der fliegende Berg når spenningen mellom Patrick og Liam relateres til konflikten mellom Tibet og Kina. På gjennomreise avsløres det totalitære styrets ”fremskritt og opplysning” som en grusom bløff. Tibet fremstilles som et land av barbarer, og hæren har bragt med seg ”…en ny tidsalder…”. Men landet legges øde tilbake: ”…et skyggeløst, øde land”. Slik kamuflerer Kina grusom undertrykkelse som opplysende fremskritt.
Patrick kobler, som forteller, dette til Liam. I denne delen av romanen kalles Liam ”Master Kaltherz”. Patrick blir vitne til undertrykkelse av munker, fanger som brutalt føres vekk, utbrente vrak, klosterruiner – og broren er fullstendig uberørt. For Liam er det instrumentelle spørsmålet kun om noe er et hinder eller til hjelp. Liam og regimet kobles symbolsk sammen. De vil se verden gjennom egne forestillinger og drømmer heller enn å se og høre. De representerer en ny tidsalder som med teknikk og fremskritt pretenderer å bringe verden fremover. I romanen fremstilles dette som falskt. Liam er i ferd med å miste livet for mål som ikke har noe med verden å gjøre, kun minner og fantasier. Symbolsk er det kanskje derfor Liam må dø: Døden blir en fullbyrding av hans bestemmelse. Dette peker tilbake på Kinas regime og fortellerens dom over det. Regimet opphøyer og forfølger sine gode mål om fremskritt, men målene har mistet kontakt med virkeligheten og menneskene i verden. Tilbake står et uthulet diktatur hvor død skjules eller kamufleres som et nødvendig onde.
Patrick peker på en annen politikk. At romanen underkjenner Liams fantasi til fordel for Patricks virkelighetsnærvær må forstås på en spesiell måte. Liam lar projiseringene av fantasien gå ut over andre. Som også Kina lar sine fantasier om det perfekte samfunn knuse andres virkeligheter. For Patrick er alle individer deriomot en gåte, ein Rätsel. Når han forteller historiene om andre er de flertydige og motsetningsfylte. Selvfølgelig krever også dette fantasi, men en fantasi til å forstå og respektere, ikke undertrykke. Dette suppleres med Patricks innsikt i verdens forgjengelighet. Hans besvergelser av fortiden kombineres med aksept og sorg over at den er tapt. Han erkjenner at: ”…det som er, kan ikke bli”. Derfor kan Patrick leve seg inn i, forelske seg i og ville tilbringe resten av livet med nomadekvinnen Nyema. Han kan forandre seg og søke det fremmede på dets egne premisser.
Liberalisme eller sosialisme
I en politisk-ideologisk sammenheng kan motsetningen mellom Liam og Patrick abstraheres til en generell motsetning. På den ene siden et politisk perspektiv som fremholder en stat som setter mål og tar aktive grep for å styrer innbyggerne. I romanen vurderes dette negativt, fordi det impliserer en underkjennelse av individenes egne perspektiver og moral.
Mangfoldigheten i romanens tilnærming til Liam og Patrick understreker det prinsipielt umulige i en uttømmende kartlegging av menneskers grunner til å gjøre som de gjør. Mot dette stilles mennesket som gåte – som Rätsel. På den annen siden formidles dermed en mer ydmyk politisk holdning. Mennesket skapes og kan kun forstås lokalt, gjennom lokale myter og tradisjoner, gjennom rent individuelle perspektiver. Det er umulig for en statsmakt å kartlegge eller forstå dette, det kan kun individer sammen med andre individer forsøke. Derfor må staten være uendelig forsiktige med å sette mål for alle.
Dette er en innsikt som ligger til grunn for de konservative og liberalistiske ideologiene. Et sitat fra Lars Roar Langslet kan illustrere: ”…der hvor den individuelle frihet respekteres i sin fulle betydning, der vil også respekten for menneskeverdets mysterium gjøre seg gjeldende, og dermed respekten for det som er er anderledes.”[1] For en liberalistisk tenker som F.A. Hayek ligger den samme ydmykheten til grunn i tilnærmingen til kulturer og institusjoner som mennesker skaper rundt seg: “…en intellektuell ydmykhet er essensen i den sanne liberalismen, som ser med ærbødighet på de spontane sosiale kreftene som ligger til grunn for at individet skaper større ting enn han aner.”[2]
Mot dette står naturligvis sosialismen, med dens langt sterkere tro på felles mål formidlet gjennom felles samfunnsinstitusjoner.
Fantasiens spenning
Men andre gang jeg leser romanen blir jeg mistenksom. Er Patrick virkelig så nøytral og åpen som han later som? Etter at han har skrytt av hvordan han selv både hører og ser mens Liam er fordypet i illusjoner, innrømmer han at han ikke vet hvordan broren faktisk betrakter verden: ”…hva min bror forestilte seg som det sanne og fundamentale”. Liam fremstilles som autoritær og kald fordi han projiserer sitt eget bilde på virkeligheten. Men når Patrick gjør det samme: Hvem er da den autoritære overgriperen?
Spenningen truer Patricks påtatte respekt for vekslende perspektiver. Den markerer at her gis én tolkning blant mange, og den er upålitelig. Poenget er godt. Det er umulig å gi én korrekt tolkning. Samtidig beriker dette romanen. Ransmayr skriver ut en konsistent stemme og et blikk på verden som er svært spesielt, men dyktig utført. Jeg utfordres til å leve meg inn i Patricks fortelling. Hvordan ville det være om bønnene faktisk synges videre av vinden, om elven bringer navn inn i evigheten, om fjellene flyr, slik bokens nomader mener og tror?
Dette forsterker det politiske budskapet. At alle fortolkninger er ideologiske, avkrever en genuin respekt for det individuelle. Der fliegende Berg fremstiller en fantasi i spenningen mellom det totalitære og det livgivende. Fantasi gir innlevelse, innsikt og lærdom, men også autoritær overskrivelse. Når Patrick kamuflerer overskrivning som oppdagelse, fraskriver han seg skyld. Slik blir det symbolsk sant at Patrick gjennom sine beretninger har fortalt sin bror tilbake til livet og samtidig at: ”Ich habe meinen Bruder getötet”.
- Kristian Meisingset (f. 1981) har mastergrad i Allmenn litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo med en oppgave om Christoph Ransmayrs Morbus Kitahara. Han er kulturredaktør i Minerva og norsklærer på Sonans Privatgymnas. Sitater fra Der fliegende Berg er hans egne oversettelser.
Ingressfoto: “Montagne1” av Wikimedia Commons-bruker Tout-pour-la-science. Brukt under Creative Commons Attribution ShareAlike 2.5, Attribution ShareAlike 2.0 and Attribution ShareAlike 1.0.
[1] Langslet, Lars Roar 1967, ”Konservativt menneskesyn”, i Langslet, Lars Roar (red.) 2007, Fra den annen front, Utvalgte tekster fra Minervas Kvartalsskrift 1957-1968, Oslo, Pax Forlag, s. 310-322.
[2] Gregg, Samuel 2002, “A New Name for an Old Whig,” Policy vol. 18 no. 1.
