Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

En fabel om regjeringens manglende ryggrad.

En morgen, da Jens S våknet fra urolige drømmer, oppdaget han at han var forvandlet til en kjempemessig iberiasnegle. Han lå på sin bløte rygg i den staselige statlige sengen. Dynen var falt ned på gulvet, og da han løftet hodet og stakk ut sine tentakler med optiske sensorer, kunne han se sin slimete brune mage, eller snarere underside, for det var bare den å se hele veien nedover kroppen. Ingen ben.

Hva har skjedd med meg? tenkte han. Nei, det var ingen drøm. Kanskje var det bare noe som skjedde når man blir 50 år? Og egentlig kjentes det ikke ubehagelig. Han strakte seg, og merket at han kunne gjøre dette i langt større grad enn i sin forrige kropp. Ja, han ble nesten dobbelt så lang. Jammen godt at jeg ikke er blitt forvandlet til en bille! Eller enda verre: Til en pære! Han tenkte med gru på hva som hadde skjedd med Louis Philippe.

Soveværelsedøren ble åpnet og Ingrid stakk hodet inn: ”Jens, du må stå opp.” sa hun, ”Du skal snart i statsråd på slottet!”

Forbausende nok lot det ikke til at hun la merke til forvandlingen. Kanskje hadde den foregått gradvis over lang tid, og først i løpet av natten blitt fullbyrdet? Han skulle til å svare henne, men nølte plutselig. Han hadde jo ikke vanlig munn, men måtte bruke en åpning på toppen av kroppen. Ville han klare å snakke? Han tok sjansen: ”Jeg kommer snart,” sa han, og merket tilfreds at artikulasjonen i alle fall ikke var blitt dårligere. Ingen i hans familie var uansett kjent for å snakke spesielt tydelig.

Nei, forvandlingen var slett ikke så ille. Idet han la seg bedre til rette, merket han at det var et fravær i den nye kroppen som var spesielt behagelig: Før, når han snudde seg i sengen, ble han alltid hindret av ryggraden. Men nå var der ingen ryggrad lenger! Alt var bare mykt og bøyelig tvers i gjennom. Og straks ble han bevisst hvor plagsom stiv denne ryggraden hadde vært: Som om den var et spidd han var trædd inn på! Han husket tilbake til den gang han hadde laget sin første regjering, og forsøkte å realisere New Labour-prinsipper. Aldri hadde han hatt så vondt i ryggen som da! Ikke rart det var blitt en fiasko.

Men etter at Soria Moria-regjeringen ble dannet, hadde det skjedd noe med dette ekle indre organet. Det hadde vært en lærepenge at Gerd Liv brakk ryggen: Slik gikk det når man var for stiv i ryggen! Så vidt han husket hadde forvandlingen begynt da han bestemte at Hamas skulle anerkjennes. En deilig iling hadde løpt, ikke langs ryggraden, men langs der hvor en del av den var blitt til mykt vev. Dernest var det selvfølgelig hvordan han forstående hadde imøtekommet raseriet mot de nordmenn som tillot seg å misbruke ytringsfriheten til å lage Mohammadkarikaturer. Det hadde oppløst mange ryggvirvler. Og så var den deilige blasfemiparagrafen. Den hadde fjernet ryggmargen. Til slutt hijab-saken. Den hadde fjernet nakken. Jo, fra da av hadde forvandlingen skutt fart, inntil han altså i morges våknet som iberiasnegl. Forresten, hvorfor egentlig iberiasnegl? Men var ikke de også kjent under det tøffe navnet ”mordersnegler”? Dette ville bare bygge opp under den machostilen han hadde satset på i det siste, for eksempen ved å skryte om å skyting av duer.

Uansett var det på tide å stå opp, hvis det var det riktige ordet. ”Krype opp” var bedre. Selvsagt var det vanskelig å få på seg klærne. Han kunne bare bruke det ene buksebenet. Slipset var verst. Så satte han farten opp, vel, relativt for en snegl, nappet med seg en potteplante til frokost, og ble hjulpet inn i bilen av sjåføren. I siste liten kom Ingrid løpende med dokumentmappen og matpakken.

Heldigvis var det en kort kjøretur fra Statsministerboligen i Incognitogaten til Slottet. Men trappene var slitsomme å forsere, selv om de myke gulvteppene hjalp mot de skarpe trinnene. Fortsatt var det ingen som lot seg merke med forvandlingen. Lakeiene åpnet dørene med ubevegelige ansikter.

Han var sent ute da han kom fram til Statsrådsalen. Dette ville bli den avgjørende prøven, tenkte han, før han gikk, nei krøp inn. Jo, de andre var allerede kommet, også Kongen, som sto ved enden av bordet, og som forsterket sitt vanlige velvillige smil da han fikk øye på Jens S. Heller ikke kongen lot seg altså merke av forvandlingen. På den andre siden var han vel vant til å treffe rare folk rundt i landet. Jens S krøp bort til sin stol ved enden av bordet og fikk heist seg opp i noe som lignet en sittende stilling, mens han rettet sine synstentakler mot regjeringskollegene rundt bordet. Så langt hadde heller ingen av de reagert på forvandlingen. Men nå skjønte han hvorfor:

Nei, forvandlingen var ikke bare en privatsak: Hele regjeringen var blitt forvandlet! På den ene siden av bordet fikk han øye på Liv Signe, det vil si egentlig var det en kjempetordivel som satt der med to av deseks benene på bordkanten. Men det var lett å se at det var henne, for det lille hodet hadde akkurat det samme harde og krevende uttrykket som stadig prøvde å tvinge de andre i regjeringen i kne. Vel, nå var akkurat det uaktuelt. Han hadde like lite knær som ryggrad! Ved siden av henne lå en svær ball laget av en ubestemmelig substans. Han grøsset når han tenkte på hvilke baller tordivler til vanlig rullet rundt på.

På den andre siden ”satt” en stor svart skogssnegl iført svart dress. Det var heller ingen tvil om hvem dette var. At Jonas var forvandlet til en bløtsnegl som han selv var naturlig, for de tenkte jo nokså likt, og likeledes at han var svart, for Jonas hadde alltid hatt noe mørkemannsaktig over seg. F.eks. ville han ikke spise de deilige brune fløtekaramellene som ble servert i Jens S’s familie.

Men hvor var Kristin? Og de andre statsrådene fra hennes parti? Han måtte innrømme at han ikke var helt sikker på navnene deres (Heide Grande…..?) Men vent litt: Lå det ikke noe på hennes stol: Han bøyde den ene tentakelen ned og fikk øye på…..et lite sneglehus? Men hvor var Kristin selv? Han la også merke til at det var tilsvarende små sneglehus på de andre stolene hvor SV-statsråder med vanskelige navn pleide å sitte. Var det dette de var blitt forvandlet til: tomme sneglehus? Men så kunne han se at Kristin-sneglehuset så vidt rørte på seg. Det var slett ikke tomt. Og da skjønte han: Jo, de var jo egentlig sosialdemokrater som han selv, og derfor var det naturlig at de også var forvandlet til snegler, uten ryggrad. Men å leve et fritt bløtdyrliv ute i virkeligheten var de ikke i stand til. De hadde krøpet trygt inn i sine egne verdener.Vel, vel, tenkte Jens S, ingen kunne anklage denne Soria Moria-regjeringen for ikke å være et fargerikt fellesskap!

Et stykke nede ved bordet fikk han øye på Trond som stakk seg ut, eller opp fra de andre: Han var blitt forvandlet til et langstrakt tusenbein, som nå hadde stablet seg opp i en vertikal posisjon og satt og viftet med mange av de tusen benene. Noen av disse, eller like gjerne var de armer, lekte med et saltkar, og plutselig kjente Jens S en frysning nedover der det hadde vært en ryggrad: Var ikke salt et dødelig våpen mot iberiasnegler?

Men nå var det på tide å åpne statsrådet. Han skulle akkurat til ta ordet, da en lakei åpnet døren, kremtet, og henvendte seg til Kongen:

”Deres Majestet, det er et skadedyrfirma utenfor, jeg tror de heter Solberg & Co. De sier de er blitt bedt om å komme. Skal jeg slippe dem inn?”

Kongen ble litt usikker:

”Det har jeg ikke hørt noe om. Kan det være Mette Marit som har bestilt dem? Kan du ikke be dem om å heller komme tilbake til høsten?”

Fortsettelse følger…

• Arild Pedersen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.