Det hviler en forbannelse over norsk politikk. Kan den brytes?
Dette er første del av en artikkel om oljeformuens innvirkning på norsk politikk. Del to kan leses her.
Siden oljefondet ble opprettet har ingen regjering overlevd et valg. Det kan skyldes at velgerne er uenige i den restriktive bruken av oljemilliarder.
Begrepet ”regjeringsslitasje” nådde et nytt høydepunkt i Norge under stortingsvalget i 2005. De to største partiene i Samarbeidsregjeringen under ledelse av Kjell Magne Bondevik gjorde sine dårligste valg noensinne. Høyre, som fire år tidligere hadde vært valgets soleklare vinner, oppnådde katastrofale 14,1 prosents oppslutning. Statsministerpartiet Kristelig Folkeparti, som hadde to historisk gode valg i ryggen, ble støttet av bare 6,8 prosent av velgerne.
Valgresultatet banet vei for den første norske flertallsregjeringen på nesten 20 år. Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Marie Haga kunne skrive Soria Moria-erklæringen og danne sin rødgrønne regjering.
Siden oljefondet ble opprettet, har ingen sittende regjering klart å holde stand fra et valg til et annet.
I seiersrusen virket det som om statsministeren selv hadde glemt hva han kom fra. Mens de blågule slaktedyrene ble geleidet ut av regjeringskontorene, var det få som husket at Bondevik-regjeringens valgnederlag bare overgås av en annen regjering i moderne norsk historie: Jens Stoltenbergs første, mislykkede forsøk fem år tidligere.
Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg siden 1920-årene og oppnådde bare 24,3 prosent etter halvannet år med Soltenberg-regjering. Med en tilbakegang på 10,7 prosentpoeng mistet Arbeiderpartiet 30,5 prosent av sine velgere fra 1997 til 2001. Til sammenligning forsvant ”bare” 28,5 prosent av Samarbeidsregjeringens velgere i fireårsperioden som fulgte.
It’s not the economy, stupid!
Regjeringsslitasje er et fenomen som er kjent fra alle demokratier. De voldsomme valgnederlagene til Stoltenberg- og Bondevik-regjeringene er likevel ikke helt enkle å forklare, fordi ingen av disse regjeringene kan sies å ha vanskjøttet landet på noe som helst vis. Norge har i hele denne perioden blitt kåret til verdens beste land å bo i av FNs utviklingsprogram.
I de fleste land legger velgerne for eksempel stor vekt på politikernes evne til å forvalte økonomien på en god måte. Samarbeidsregjeringen burde vunnet på walk-over hvis dette var tilfelle også i Norge. Professor Bernt Aardal peker i rapporten ”How to lose a walk-over election?” fra 2005 på det store paradokset i regjeringspartienes valgtap:
”How was it possible for the center-right coalition government (…) to lose the September 12th election? The state owned oil fund – based on revenues from the oil industry – had increased to more than 1200 billion Norwegian kroner, taxes had decreased by more than 20 billion kroner, the average monthly wages had increased by 20 percent in the last four years, and unemployment was below 5 percent.”
Økonomien var da også Samarbeidsregjeringens trumfkort. De tre partiene kunne vise til sterk vekst i økonomien. Nordmennene hadde fått mer å rutte med. Renta var rekordlav. Bedriftene gikk godt. Staten hadde bevilget privatpersoner og næringsliv betydelig skatteletter – de fleste for øvrig støttet av Arbeiderpartiet. ”Fortsatt fremgang” sa Erna Solberg og skremte med den røde fare mot hus, hjem og jobb. Trygghet og ansvarlighet i økonomien skulle gi fire nye år.
Bill Clintons kampanje i 1992 parkerte Bush senior med utgangspunktet “It’s the economy, stupid!”. De rødgrønne vant valget fordi de forstod at valget ikke handlet om økonomien. De samme velgerne som fire år tidligere hadde satt skattelettelser øverst på ønskelista, prioriterte nå mer penger til offentlig velferd i stedet.
Men var det egentlig noe nytt?
Stigende misnøye
Skatteletter var en god sak i 2001. Samtlige partier, bortsett fra SV, lovet skattekutt i valgkampen. En betydelig del av de skattereduksjonene som ble foretatt av Bondevik II-regjeringen var faktisk konsekvens av et budsjettforlik mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene høsten 2000.
”Høyre kan bare love lavere skatter, og vi vil vinne valget” sa Torbjørn Røe Isaksen vinteren 2001.
Han fikk rett. Velgerne slukte Høyres ”skatt og skole”-budskap rått – og partiet gjorde et brakvalg.
Samtidig fikk Stoltenberg-regjeringen svi fordi de sviktet i velferdspolitikken. Reklamemannen og Jens-kompis Kjetil Try hadde snekret sammen slagordet ”Hvis velferd er viktigst” til Arbeiderpartiets valgkamp.
Det velgerne så var en sosialminister som sviktet i kampen mot fattigdom, en kommunalminister som strammet inn lokalpolitikernes økonomiske handlefrihet, en finansminister som behandlet handlingsregelen som et religiøst dogme og ikke minst en statsminister som var mer åpen for markedskreftene enn sosialdemokrater flest.
Høyres valgseier i 2001 kan like godt ha skyldtes misnøye med Arbeiderpartiets evne til å bygge ut velferdsstaten like raskt som velgerne forventet.
For er det ikke det vi alle er; sosialdemokrater?
Bernt Aardal omtaler dette i sin rapport om 2005-valget: ”Despite a booming economy and private prosperity, not least due to oil revenues, Norwegian voters tend to be more concerned about the deficiencies of the welfare state than with increasing economic progress”.
Han peker videre på at det særnorske oljefondet skaper spesielle forventninger i velgermassen.
”The rapidly increasing ”pile” of money concentrated in the state oil fund tend to be a measuring stick for all unsolved social problems. (…) the link between rising expectations and political distrust may represent a permanent challenge for Norwegian governments in the years to come, whether it is left- or right-leaning.”
Oljemilliarder er ikke som andre milliarder
Oljemilliarder er ikke som andre milliarder. Helt siden de første milliardene ble plassert på Statens petroleumsfond i mai 1996, har debatten om bruk av oljepenger dominert den politiske dagsordenen. I denne perioden har alle regjeringer ført en stram finanspolitikk og vært restriktive med bruken av ”petrodollars” i norsk økonomi. Ulike opposisjonspartier har kritisert denne linjen og ønsket å bruke mer oljepenger på velferdsordninger og skattelettelser.
Et raskt blikk på resultatene ved kommune- og stortingsvalgene etter at Statens petroleumsfond ble opprettet understreker at forholdet mellom de store oljeinntektene og velgernes forventninger er en stor utfordring for den til en hver tid sittende regjering. Siden oljefondet ble opprettet, har ingen sittende regjering klart å holde stand fra et valg til et annet.
Til sammenligning klarte Brundtland-regjeringen ved makten å øke sin oppslutning både ved stortingsvalget i 1993 og kommunevalget i 1995. Dette var de to siste valgene før petroleumsfondet ble opprettet.
I samme tidsrom har Fremskrittspartiet, som er det eneste partiet som konsekvent har avvist den såkalte ”handlingsregelen” for bruk av oljepenger, hatt en sterk vekst i oppslutning. Partiet har styrket sin posisjon ved hvert eneste valg siden petroleumsfondet ble etablert – med unntak av valget i 2001, da partiet gikk marginalt tilbake i kampen mot et Høyre i sterk medvind.
Det vi vet, er at velgerne er sterkt uenige i den politiske elitens forvaltning av oljeformuen.
Selvsagt kan man ikke ut fra dette slutte at det ligger en slags forbannelse eller lovmessighet i den spesielle norske situasjonen som gjør at alle fremtidige regjeringer vil merke en tilbakegang. Det er heller ikke grunnlag for å si at oljeformuen er hovedårsaken til at samtlige regjeringer har gått tilbake ved de seks siste valgene. Fenomener som generell regjeringsslitasje og mistillit til politikerne som sitter med ansvar er kjent fra mange andre sammenhenger.
Kløft mellom velger og elite
Det vi vet, er at velgerne er sterkt uenige i den politiske elitens forvaltning av oljeformuen. Valgundersøkelsene fra 1997 – 2005 viser med tydelighet velgerne ikke har kjøpt politikernes begrunnelse for å ikke bruke mer oljepenger.
I valgundersøkelsen foretatt i forbindelse med stortingsvalget i 2005 viser tallene at regjeringspartienes (Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre) velgere var mest restriktive i synet på bruk av oljepenger. Dette rimer godt med at det var disse partiene som i valgkampen måtte forsvare handlingsregelen.
I Arbeiderpartiet, som tradisjonelt har vært den fremste forsvareren av en restriktiv oljepengebruk, var det flertall blant velgerne for å bruke mer. Det samme gjelder Senterpartiet, der et relativt klart flertall ville øke oljepengebruken. Dette kan tyde på at velgerne i de rødgrønne partiene ikke opplevde Stoltenberg-alternativet som så firkantede i synet på oljepenger.
Blant Fremskrittspartiets velgere ville hele 83 prosent bruke mer penger, mens bare 11 prosent mener det motsatte. Som kjent gjorde Siv Jensen og co et kanonvalg.
”Det går ikke an å ha det slik i verdens rikeste land” har blitt et munnhell. Oljeformuen har skapt en illusjon blant velgerne om at alle problemer kan løses – av staten. Desto større blir skuffelsen når bassenger ikke fylles eller det ikke skinner av eldreomsorgen. For alle regjeringer, uansett hvem de utgått fra, representerer oljeforbannelsen en utfordring. Og ingen har hittil lyktes med kommunikasjonen, selv ikke sosialøkonomen Jens Stoltenberg.
Del to av denne artikkelen publiseres senere denne uken.
- Erik Lunde (f. 1979) er informasjonssjef i Kristelig Folkeparti.
Ingressfoto: “Fuel Barrels” av Wikimedia Commons-bruker Trevor MacInnis. Lisensert under Creative Commons Attribution ShareAlike 2.5.
Du er avgjort inne på noe her. “De stigende forvetningers misnøye” bidrar til å kaste lys over de massive regjeringsnederlagene ved de to siste stortingsvalgene.
Når det gjelder Høyres gode valg i 01, så bør det der imidlertid åpenbart tillegges at dette valget kom i kjølvannet av vedvarende sterk og tungt negativ FrP-eksponering høsten 2000 og vinteren 00/01 med utrenskninger og sex-skandaler som sentrale ingredienser – noe som til slutt også ga seg utslag i et velgerras for partiet. Dette bakteppet var slett ikke hele, men en del av forklaringen på Høyres gode 01-valg. Partiet fikk servert en haug med FrP-velgere rett i fanget. Parallelt med at Ap rotet det til med momsreform etc og at skatt var usedvanlig høye oppe på agendaen (særlig den våren og forsmmeren. Men skattefokuset sank dog noe i løpet av valgkampen og Høyre falt også som en stein mot slutten).