– Vi må innrømme at forskningsfeltet vårt ikke har gjort en skikkelig jobb, det er noen spørsmål man ikke stiller, mener kulturforsker Dag Solhjell. Minerva snakker med ham og Sigrid Røyseng om byråkratiet i kultursektoren.
Adminsitrativt ansatte ved teatrene er doblet siden 1979. Administrasjonen i Oslo-Filharmonien har økt kraftig. Nasjonalmuseet har flere byråkrater, men mindre produksjon. Paralleller finnes over hele kulturfeltet.
I høst publiserte Minerva reportasjen ”Byråkratiet truer kulturen”, som kastet lys på en økende byråkratisering. Blant de klareste kritikerene av byråkratiet var Dag Solhjell, kunstsosiolog dr. Philos, nylig pensjonert fra Høgskolen i Telemark. En av dem som kritiserte saken var Sigrid Røyseng, tidligere forsker ved Telemarksforsking, i dag rådgiver i Kulturrådets forskningsavdeling.
– Jeg har aldri registrert at det er byråkratene som står bak det nye, mener Dag Solhjell.
Der Solhjell hevdet at byråkratiet preges av verdier som står i direkte motsetning til kunsten, og dermed truer den, hevdet Røyseng at byråkratiet ikke er kunstfiendtlig i seg selv. Tvert imot, mente hun, styrkes de kunstneriske verdiene, som fremmes av profesjonaliseringen.
Vi har invitert Solhjell og Røyseng til en grundigere samtale om hva som faktisk skjer. Foregår det en byråkratisering? Hva er konsekvensene av den? Og hva må gjøres?
Kunstnerne roper på byråkraten
 |
| Foto: Ram Gupta |
– Jeg har undersøkt dette nøyere siden den gangen. I 2004 hadde jeg selv internalisert kulturfeltets aversjon mot byråkrati, og dette er et ganske typisk eller stereotypt fiendebilde mellom kunst og byråkrati, forklarer Røyseng.
Hun poengterer at det ligger en del paradokser i kulturfeltets forhold til byråkrati. For det første roper de alltid etter mer offentlige midler, men de vil ikke ha noen bindinger. For det andre vil de ikke ha administrative oppgaver, og setter heller andre til å gjøre den jobben.
– Med andre ord: De roper på byråkraten og administratoren, selv om de egentlig ikke vil ha den. Dermed blir fiendebildet så lite produktivt, fordi detbare forsterker paradokser som gjør bildet steilt og lite dynamisk, mener Røyseng.
Dag Solhjell er enig i dette. Men han understreker at det likevel er slik at byråkratiseringen av kulturfeltet øker.
– Alt som kommer inn i den statlige sfære, blir mer byråkratisert enn det det var før. Det skyldes at staten krever tilbakerapportering, styringsdialog og at man følger ”boka”. Dette medfører en strukturell ensretting og reduksjon i handlefriheten. Poenget er ikke nødvendigvis at det blir flere byråkrater, det er heller slik at institusjonen blir byråkratisert. Og jo høyere grad av byråkatisering i tankegangen og arbeidsformene, jo mindre effektiv blir den kunstneriske produksjonen, mener han.
Solhjell mener at en test på hvem som driver kulturlivet fremover er å spørre: Hvem er det som tar initiativ til alt det nye som skjer?
– Jeg har aldri registrert at det er byråkratene som står bak det nye. Det er det kunstnere og andre fritt arbeidende kulturpersonligheter som gjør, og i startfasen klarer de seg med et minimalt administrativt apparat. Det er når de nye søker om varige støtteordninger, at den offentlige sektor krever et slags søsterbyråkrati etablert i kulturinstitusjonen.
– Administrasjonen blir en buffer som tar av for kravene som staten stiller. Dette treffer bedre det jeg har sett i mine studier, enn at byråkratiet skulle redusere kreativiteten i de kunsfaglige miljøene, mener Sigrid Røyseng.
Er byråkratiet kunstfiendtlig?
Solhjell peker på Nasjonalmuseet som et eksempel på hvordan byråkratiseringen ikke gjør den kunstneriske produksjonen mer effektiv. Antallet administrativt ansatte har økt etter sammenslåingen i 2003. Men antallet kuratorer, de som faktisk lager utstillinger og jobber kreativt, er nesten ikke økt, og antallet utstillinger er redusert.
– Det blir tyngre å være kunstnerisk kreativ i et byråkratisk miljø, blant annet fordi kunstnerne mobiliserer motkrefter til det administrative, og så får du et spill hvor det administrative i grunnen prøver å late som om de er på de kreatives parti.
– Hvorfor sier du late som?, spør Røyseng. Hun er enig i at staten sammenlignet med andre eiere produserer mange flere spilleregler som kulturinstitusjonene må forholde seg til. Men hun avviser denne bastante konflikten mellom administrasjon og kultur, og påpeker at det er flere ulike prosesser som har ført til økt administrasjon.
– På den ene siden har staten gjennomført reformer. Men samtidig foregår det en profesjonalisering. For eksempel er det en generell prosess i vårt utdanningssamfunn at vi får en spesialisering også av administrasjonen i kulturinstitusjoner, poengterer Røyseng.
Dernest mener hun at en administrasjon kan bidra til at kunstnerene faktisk for rendyrke dette. Byråkratiet blir en avlastning som fremmer det kunstneriske.
– Man kan gjøre en funksjonsanalyse. Staten på den ene siden og kunstnerne på den andre, og mellom der administrasjonen. Administrasjonen blir en buffer som tar av for kravene som staten stiller. Dette treffer bedre det jeg har sett i mine studier, enn at byråkratiet skulle redusere kreativiteten i de kunsfaglige miljøene.
Mangler tall for utviklingen
Tilbake til hva som egentlig skjer. I våre saker i Minerva har vi ofte hatt problemer med å finne presise tall for utviklingen. Hva vet vi om hvorvidt og i hvilke deler av kulturfeltet det skjer en kvantitativ byråkratisering?
– På statistisk grunnlag kan man sikkert si at antallet administrativt ansatte har økt i norske kulturinstitusjoner i løpet av de siste 10 årene, svarer Røyseng.
– Har de økt mye?
– Det er det bare statistikken som kan svare på.
– Hva sier statistikken om det?
– Vel. Vi har ikke gode statistikker for så langt fremover, for eksempel har vi bare tall frem til 1999 for teatrene. Vi vet egentlig ikke hva som er skjedd de 10 siste årene. Kanskje er det et utslag av feltets aversjon mot byråkratisering og tall.
– Jeg har jo mer enn antydet at også kulturforskningen har tatt farge av sin oppdragsgiver, nemlig staten. Det er noen spørsmål man ikke stiller, mener Dag Solhjell.
Solhjell mener det er skjedd en tiltakende byråkratisering i kulturinstitusjonene de siste årene. Og byråkratiet i departementet og institusjonene speiler hverandre.
– Jo sterkere føringer og vekst det er i det offentlige kulturbyråkratiet, jo sterkere vekst får du også i kulturinstitusjonenes tilsvarende apparat. Og de speiler hverandre. Egentlig er det bare ett byråkrati. Det er en og samme formasjon, og som rollehavere har de mer til felles med hverandre enn de har til kunstnerne på den ene siden og politikerne på den andre.
Lojalitet til politikken eller kunsten?
Solhjell trekker linjene tilbake til utviklingen av det statlige byråkratiet særlig på 1970-tallet, som førte med seg en etablering av kulturadministrasjon i fylker og kommuner. Også den kommnale kulturforvaltningen, mener han, er en speilbildning av den statlige.– De kommunale kulturkontorene blir en slags ytre etat. Når de skal komme med et forslag, nileser de alle mulige slags stortingsmeldinger eller utredninger som er kommet fra staten. Og de kaller dem styringsdokumenter. De klarer ikke – unnskyld, nå overdriver jeg litt – men de klarer nesten ikke å tenke en selvstendig tanke. Norske kulturbyråkrater må legitimere nesten alt det de gjør og foreslår med offentlige utredninger
Røyseng reagerer på Solhjells beskrivelse av byråkratiet som ett og det samme.
– Det er der jeg får problemer med ressonnementet ditt. Mitt klare inntrykk, etter å ha studert dette i doktorgraden min, er at de – du sier at de later som – tvert imot har en veldig sterk lojalitet mot det kunstfaglige. Hvilket empirisk grunnlag har du for å si noe annet?
– Empirien bygger på mange, mange års erfaring i tillegg til de studier jeg har gjort, hvor dette riktignok ikke har vært spesialtema. Men det er ikke slik at de forræder sin arbeidsgiver, henholdsvis politikken og kunsten, det er en slags ufrivillig allianse. Et eksempel er da jeg på et møte lørdag 21. mars etterlyste kunstnerorganisasjonenes engasjement i aksjonen “Slå ring om Nasjonalgalleriet”. Det ble avvist som urealistisk. Ingen regnet med at de ville våge å protestere mot departementet de får penger av. Derfor ble aksjonen kjørt i privat regi.
–Kunstfeltets egen logikk og krefter er nok mye sterkere enn som så. Vi ser det for eksempel på alle motreaksjonene mot økonomi, byråkrati og administrasjon i kulturfeltet, mener Sigrid Røyseng.
– Jeg tror man må vurdere dette fra tilfelle til tilfelle, sier Røyseng. – Når du sier at byråkratiet speiler det statlige byråkratiet. Administrasjonen speiler også noe annet, nemlig kulturlivet.
Dessuten, understreker Røyseng, reagerer hun på ideen om at kunsten er et spesielt svakt og sårbart område mens økonomien og byråkratiet er sterke krefter som maler opp kunstfeltet.
– Jeg tviler på hvor riktig denne forestillingen er. Kunstfeltets egen logikk og krefter er nok mye sterkere enn som så. Vi ser det for eksempel på alle motreaksjonene mot økonomi, byråkrati og administrasjon i kulturfeltet. Det er sterke motkrefter som blir lyttet til.
Ikke gjort en skikkelig jobb
Forskerene har åpenbart en del analytiske begreper og tanker om hva som muligens skjer med byråkratiseringen i kulturfeltet, samtidig som det er for lite empirisk kunnskap. Solhjell bekrefter dette, og mener at kulturforskningsfeltet kan ta selvkritikk.
– Vi må vel innrømme at vårt forskningsfelt ikke har gjort en skikkelig jobb, vi har ikke tatt denne oppgaven alvorlig nok. Det gjør det vanskelig å svare på Minervas spørsmål.
Til slutt spekulerer Solhjell i om dette kan ha politiske årsaker.
– Jeg har jo mer enn antydet at også kulturforskningen har tatt farge av sin oppdragsgiver, nemlig staten. Det er noen spørsmål man ikke stiller, fordi man har på seg noen politiske briller uten at de egentlig er politiserte.
– Et svar på dette kan være, påpeker Røyseng, at mange innenfor forskningsfeltet har vært farget av kunstfeltets verdier. Ett eksempel er meg selv i Aftenposten i 2004.
- Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør Minerva. Han har mastergrad i Allmenn Litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo og er lærer på Sonans Privatgymnas.
[...] kultur, men til kulturbyråkrati. Det blir flere ansatte, men ikke flere ansatte kunstnere. Vi intervjuet noen kulturforskere på Minerva nylig som innrømmet at det ikke var forsket nok på [...]