Når politikerne forgjeves har forsøkt å overbevise elektoratet om at det er riktig å følge handlingsregelen for bruk av oljepenger, skyldes det delvis at de har mislykkes i sin bruk av grunnleggende retoriske læresetninger. Våre fremste folkevalgte ser ut til å ha glemt sin Aristoteles.
Dette er del II av en artikkel om oljepengenes innflytelse på norsk økonomi. Del I kan leses her.
Å fremstå med troverdighet er avgjørende i all retorikk. Retorens ethos er et av de grunnleggende overtalelsesmidlene. Studier av borgernes tillit til politikerne, viser at politikerne allerede i utgangspunket sliter med sin ethos. I de fleste land er den langsiktige trenden at tilliten til politikerne og det politiske systemet er synkende.Enkelte studier kan tyde på at ”politiker” har blitt et nedsettende ord, et slags skjellsord. Det står i sterk kontrast til tiden da det var en hedersbetegnelse å være ”stortingsmann”.
Selv om Norge kommer godt ut sammenlignet med for eksempel Sverige og Tyskland, tegner Makt- og demokratiutredningen i sin sluttrapport et skremmende bilde av det norske politiske systemet. Her brukes begrep som ”folkestyre i forvitring” og ”et representativt system i tillitskrise”. Tillitsmålinger i valgundersøkelsene fra 1993 til 2005 viser imidlertid ingen entydig negativ trend, men svingninger fra valg til valg.
Like fullt ligger andelen velgere som uttrykker tillit til politikernes dyktighet og troverdighet bare så vidt over 50 prosent. Hvis man antar at tilliten til politikernes dyktighet og troverdighet er lavere blant de som ikke stemmer enn blant de som bruker stemmeretten, er det grunn til å slå fast at politikerne sliter med et troverdighetsproblem.
Ikke så rart da, kanskje, at våre to siste finansministre, Per Kristian Foss og Kristin Halvorsen, begge har forsøkt å låne troverdighet fra andre aktører og eksperter med større tillit. I en av sine finanstaler viste Foss både til uttalelser fra vår egen nobelprisvinner i økonomi, Finn Kydland, og til ros fra OECD og Det internasjonale valutafondet, da han skulle forsvare bruken av handlingsregelen. Og det tok ikke mange månedene i finansministerstolen før Kristin Halvorsen hørtes ut som Foss’ papegøye i debatter om bruken av oljepenger.
Men både Foss’ og Halvorsens problem er at også tilhengerne av økt oljepengebruk kan låne troverdighet fra eksperter. I et svar til Fremskrittspartiets stortingsgruppe vinteren 2007 skrev forskningsdirektøren i Statistisk Sentralbyrå, Ådne Cappelen, at Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett – hvor det var lagt opp til en sterk økning i bruk av oljepenger – bare ville gi små makroøkonomiske effekter. Omtrent samtidig forsvarte konsernøkonomen i DNB NOR, Nils Terje Furunes, Fremskrittspartiets bruk av petroleumsinntekter.
Det er kanskje ikke så overraskende at folk flest velger å tro på optimistene? Det er som regel det gøyeste.
En kvast fornuft og en neve følelser
Det er påfallende hvordan Per Kristian Foss og Kristin Halvorsen har lagt mer vekt på følelsesladet retorikk enn på saklig argumentasjon for å bruke mindre oljepenger. En åpenbar forklaring er at de modellene som ligger til grunn for handlingsregelen er svært kompliserte og lite tilgjengelige for folk uten økonomiutdanning.
Dermed får retorikken ofte et ”slik er det bare”-preg. Som når Kristin Halvorsen skriver i Dagsavisen 29. mars 2006 at ”uforsvarlig bruk av oljepenger vil forsterke presset i norsk økonomi og gi en for rask og for stor renteøkning”. Hun forklarer imidlertid ikke hvorfor dette vil skje og hun viser heller ikke til eksempler på disse økonomiske mekanismene har slått til andre steder. Dermed er finansministeren helt avhengig av at publikum tar hennes påstand for god fisk og ikke velger å tro på politikere som fremsetter andre påstander om sammenhengen mellom oljepenger, norsk økonomi og renteutviklingen. Det er en alvorlig svikt i retorikken.
I stedet har ulike regjeringer valgt å spille pathos-kortet. Det er ikke noe dårlig kort, men som andre kort, står det ustøtt alene.
”Vi må også forvalte oljerikdommen slik at våre etterkommere får glede av den. Det krever at vi er forsiktige med hvor mye vi bruker opp av fremtidige generasjoners formue, og det krever at vi stiller oss et grunnleggende spørsmål ved hvordan vi bruker pengene. Vi må ta ”framtidstesten”: Fører de valg vi gjør i dag til at samfunnet vi overlater til neste generasjon er mer verdt enn det vi selv overtok fra den forrige?” skrev Halvorsen i 2006.
Et annet grep ble foretatt da Statens petroleumsfond ble omdøpt til Statens pensjonsfond fra 1. januar 2006. En sterk motivasjon for navneendringen var å synliggjøre at avsetningene til fondet, selv om de ikke er øremerkede, skal møte framtidas pensjonsforpliktelser.
Man må likevel spørre seg hvor vellykket dette retoriske grepet har vært. ”Oljefondet” ser ut til å være det etablerte begrepet – selv blant de mest sentrale politikerne. Et litt morsomt eksempel på dette, kan vi finne i Aftenposten i oktober 2007.I en sak om pensjonsfondets investeringer i Burma, omtalte Kjell Magne Bondevik, Dagfinn Høybråten og Trine Skei Grande alle fondet som ”oljefondet”. Dette til tross for at Bondevik var statsministeren som la fram pensjonsreformen og navneendringen. Høybråten var arbeids- og sosialminister og forslagsstiller sammen med finansministeren. Og Skei Grande hadde ansvaret for pensjonsforhandlingene i Stortinget som parlamentarisk leder i Venstre. Når ingen av disse, som i aller høyeste grad burde hatt eierskap til navneendringen, endrer sin begrepsbruk – da er det vel ingen grunn til å regne med at folk flest vil omfavne det nye navnet.
Politikere med ryggrad
Fremskrittspartiet fremstiller de øvrige partiene som ”gjerrige”, smålige og uansvarlige som plasserer arvesølvet i utenlandske fond. Mediene har følger opp med uttalige karikaturtegninger av norske finansministre ikledd Onkel Skrues gevanter.
Men er det en ting som er sikkert, så er det at de andre partiene ville brukt mer oljepenger hvis de mente det var økonomisk tilrådelig og etisk forsvarlig. Alle politikere med en viss kontakt med virkeligheten vet at det upopulært å holde igjen – og at partiet deres med stor sannsynlighet vil blø for det ved neste korsvei. Når politikerne likevel velger å holde seg i skinnet, vitner det om ryggrad og en sterk overbevisning om at denne måten å forvalte oljeformuen på er riktig.
Til tross for de utfordringene det skaper for den til en hver tid sittende regjering, har det vært stor oppslutning om handlingsregelen i norsk politikk. Handlingsregelen har ikke vært tolket helt bokstavelig av verken de ulike regjeringene eller opposisjonen siden den ble vedtatt. Faktisk var statsbudsjettet for 2008 det første budsjettet hvor bruken av oljepenger er innenfor handlingsregelen. Lenge var både SV og sentrumspartiene kritiske til en for restriktiv holdning til bruk av oljepenger. Etter 2005 kan vi likevel konstatere at alle partier, utenom Fremskrittspartiet, slutter opp om handlingsregelens prinsipper.
En viktig grunn til den restriktive holdningen, er frykten for at Norge skal pådra seg ”hollandsk syke”. Begrepet er brukt om de negative virkningene for stor bruk av inntekter fra en ikke-fornybar ressurs som olje og gass kan ha for landets konkurranseutsatte sektor. På slutten av 1960-tallet fikk Nederland store inntekter fra gassforekomster på Groningen-feltet og myndigheten brukte dette til å finansiere sterk vekst i de offentlige utgiftene. Utgiftsveksten førte imidlertid til at landets næringsliv fikk nedsatt konkurranseevne og mange arbeidsplasser ble lagt ned. På grunn av dette ble nederlandske myndigheter nødt til å stramme inn de offentlige budsjettene, og en lang periode med høy arbeidsledighet fulgte. Først på slutten av 1990-tallet ble den nederlandske økonomien friskmeldt.
I tillegg til de økonomiske argumentene, blir handlingsregelen også forsvart ut fra rettferdighetshensyn. Det er god forvalterskikk å sørge for at ressursene blir brukt på en måte som kommer både nåværende og kommende generasjoner til gode. Dersom oljeformuen blir svidd av på en velferdsfest for en generasjon eller to, vil barnebarna våre måte en real blåmandag. Tanken er at petroleumsinntektene både skal hjelpe oss å møte fremtidige pensjonsforpliktelser og skape velferd for kommende generasjoner.
Den amerikanske filosofen John Rawls’ teori om rettferdighet gir støtte til å forvalte oljeformuen i et generasjonsperspektiv. I Rawls’ hovedverk A Theory of Justice, skriver han om hvordan forhandlinger mellom samfunnsmedlemmene om primærgoder bør foregå. Hans idé er å senke a veil of ignorance, eller uvitenhetsslør, over partene under forhandlingene om primærgodene – slik at de blir personer som ikke vet hvilken økonomisk stand eller generasjon de tilhører. De vil dermed ikke ha særinteresser eller spesielle ønsker for hvordan godene skal fordeles, og vil velge det alternativet som gir dem best resultat, i verste fall.
Under en slik kontraktsinngåelse ville samfunnsmedlemmene neppe valgt en ordning der petroleumsinntektene hadde blitt svidd av med det samme. Sannsynligvis ville man gått for et alternativ som sikret en rettferdig fordeling mellom generasjonene. Ingen rasjonelle samfunnsmedlemmer ville satset på en ordning som sikret en eller to generasjoner tilgang til ”gullkortet”, men resten stod tomhendte tilbake.
Unntaket som bekrefter regelen?
Fram til vinteren 2009 slet Jens Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen med akkurat den samme forventningskrisen som deres forgjengere hadde blitt møtt med. Så kom finanskrisen – og regjeringen kunne bryte handlingsregelen. 20 ekstra oljemilliarder kunne med økonomenes velsignelse spres ut på en rekke gode formål. Det ga i alle fall en midlertidig fremgang på meningsmålingene.
Den rødgrønne regjeringen kan bli den første som holder stand etter at oljefondet ble opprettet – nettopp fordi de fikk ”lov” til å bryte handlingsregelen. Valget blir i så fall ikke et unntak fra regelen om at ingen regjeringer vinner så lenge vi har tusenvis oljemilliarder i banken, men snarere en bekreftelse av den. Tiden vil vise om de rødgrønnes ekstra valgkampbudsjett på 20 milliarder er nok til å dempe misnøyen.
Uansett vil oljeforbannelsen før eller siden innhente den rødgrønne regjeringen igjen. Dette bør ikke bare uroe Jens Stoltenberg. Det bør være en tankevekker for alle ansvarlige politikere, med sans for en solidarisk forvaltning av oljerikdommen. Og ikke minst bør det vekke uro hos dem som mener vi trenger politikere som tør å ta upopulære valg.
Så lenge Fremskrittspartiet fortsetter sin uansvarlige linje, og ikke blir disiplinert av en regjeringsdeltakelse, vil oljeforbannelsen hvile like sterkt over norsk politisk debatt. Siv Jensen vet at Frp-koden ligger i gapet mellom handlingsregelen og folks stigende forventninger til hva oljepengene kan utrette for dem. Det kortet gir hun aldri fra seg.
De ”ansvarlige” partiene er heller ikke uten ansvar. Blir valgkampen et sedvanlig race om hvem som vil bevilge mest til flest mulige gode formål, vil forventningskrisen bare forverres. Skulle partiene derimot klare å reise noen debatter om hva slags verdier og prinsipper som skal styre dette samfunnet, i stedet for de evige budrundene til velgerne, ville man kanskje klart å svekke oljeforbannelsens kraft noe. Det er kanskje ikke sannsynlig, men det er lov å håpe.
- Erik Lunde (f. 1979) er informasjonssjef i Kristelig Folkeparti.
Ingressfoto: “Offshore” av Flickr-bruker Chad Teer. Publisert under Creative Commons Attribution 2.0 lisensen.
Badekardogmet til Gudmund Hernes forklarer handlingsregelen på en enkel måte. Kanskje norske politikere skal prøve å forklare handlingsregelen på andre måter enn de gjør i dag? For de gjør seg ikke forstått nå. Jeg er enig i at det er ønskelig med mye større fokus på verdier og prinsipper. Men å forvente at Jens skal snakke om verdier, er å håpe på for mye. Han er en jævel på økonomi, men det er alt. Stoltenbergfløyen har ett prinsipp: pragmatisme. Og når Ap er det største partiet, vil debatten handle om at Ap har brukt 220 millioner mer enn Høyre på sykkelveier, ikke om forholdet melllom individ og stat.