I flerkulturelle samfunn er det mye som er viktigere enn tillit.
Tillit er blitt moteordet i debatten rundt flerkulturalitet og integrering. Tillit viser seg å korrelere med sentrale verdier som politisk og sosial deltakelse, og tillit gjør transaksjoner mellom mennesker lettere og åpnere. Vi stoler på hverandre. Slik blir tillit mellom mennesker og grupper selv opphøyet til en variabel som det er avgjørende å oppnå.
Ideologer som Sigurd Skirbekk trekker dette lenger, og argumenterer for at forestillingen om en felles, nasjonal kultur er nødvendig for å opprettholde den gjensidige tilliten som velferdsstaten forutsetter. Alternativet kan bli atomisering, fragmentering og forfall.
En ny måling utført av tenketanken CEPOS i Danmark viser at tilliten mellom mennesker er større enn de selv tror. Mens 55 prosent av danskene oppgir å ha tillit til muslimer i Danmark, tror muslimene at bare 26 prosent har slik tillit. Mens 75 prosent av muslimene oppgir å ha tillit til danskene, tror danskene at bare 21 prosent har slik tillit. Noe av forskjellen kan nok forklares av at folk svarer politisk korrekt når det gjelder egne holdninger, men det er sannsynlig at folk i stor grad undervurderer tilliten til dem fra andre grupper.
Likevel er fokuset på tillit uheldig. Det leder til en oppfatning om at et samfunn hvor folk alltid stoler på andre og harmoni og ro hersker er det beste samfunnet. At konflikter, konfrontasjoner, uromomenter og avvikere på en eller annen måte er i strid med det perfekte. At når vi diskuterer verdier, går til frontalangrep, brenner symboler og kaster klærne i kamp bør dette helst være en overgangsfase til noe tryggere og fredeligere.
Men mye er viktigere enn tillit. Jeg vil nevne tre ting. Det første er respekt for rettstaten og overholdelse av lover. Å ha tillit til lovene, rettsvesenet og politiet henger sammen med, men er samtidig noe helt annet enn, tillit til alle andre grupper i samfunnet. Jeg kan godt ha minimal tillit til pakistanere og samtidig ha stor tillit til politiet. Pakistanere kan ha minimal tillit til somaliere og fremdeles ha tillit til rettsstaten. At tilliten til politiet er lavere blant innvandrere er et problem som må møtes via synlighet og rekruttering. At innvandrere i større grad er kriminelle må møtes med sterkere nærhet og handlingskraft. Men respekt for lovene avhenger ikke av at alle har tillit til hverandre.
Det neste er deltakelse. Eller vi kunne kalle det utfoldelse. Mennesker må ha arenaer å opptre på og ressurser til å delta for å ha mulighet til å realisere sin frihet i samfunnet. Dette skriver Stein Ringen godt om i boken Hvorfor demokrati? (2008). Og her er det store utfordringer i Norge knyttet til særlig innvandrerforeldres deltakelse på skoler, foreninger og fritissysler. Tillit viser seg å korrelere med deltakelse, men likevel er det åpenbart noe annet å delta på arenaer du bryr deg om enn å ha tillit til alle andre grupper i samfunnet.
Dette leder over til det tredje punktet. At tillit og dermed harmoni opphøyes til det sentrale gjør at verdien av konflikt og konfrontasjoner skyggelegges. Disse konfliktene er naturlige sider ved et flerkulturelt samfunn, og vi ser det tydelig i Norge. Konservative imamer gjør utfall mot norske, liberale verdier. Unge, liberale muslimer kritiserer konservativ islam men også det norske samfunns moralske forfall. Organisasjoner som Human Rights Service angriper innvandreres verdier. Konfliktnivået bidrar nok til den lave forventningen til tillit i den danske undersøkelsen. Men konflikt er bra. Verdier trekkes frem og kritiseres. Mennesker avkreves forklaringer på hvorfor de handler på måter de kunne tatt for gitt. Tradisjonelle kulturelle praksiser synliggjøres og angripes. Dette skjer på tvers av kulturelle grupper, selv om minoritetene nok merker det best. Poenget er at dette stimulerer frem en mer bevisst, selvstendig og selvkritisk holdning til egne verdier og holdninger, også kalt autonomi.
Selv bor jeg på Tøyen. I et nabolag med høy andel innvandrere. For noen år siden bodde jeg en stund på Bekkestua, med hvite, mellomrike naboer. Jeg er ikke i tvil om at Robert Putnams forskning, som viser lavere gjensidig tillit i områder med høy etnisk heterogenitet, er riktig. Likevel trives jeg bedre på Tøyen enn på Bekkestua. Kanskje er ikke tillit det viktigste?
- Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva
Jo jo, men alt det der avhenger av tillit. Tillit er myntenheten som man veksler inn samfunnets koherens i. Det finnes en veldokumentert positiv korrelasjon mellom tillit til omgivelsene, utdanningsnivå, inntektsnivå og helse.
Jeg var i sørlige Afrika i November/Desember. Jeg så stort sett samfunn i aktivt og katastrofalt forfall, og ble knivranet på åpen gate midt på lyse dagen rett ved siden av en politistasjon. Ting virker ikke. Fellesnevneren for samfunn i opphør var nettopp det at det ikke fantes tillit fordi liv ikke hadde verdi. Mens jeg var der nede kom det ut en undersøkelse som jeg leste i Johannesburg. Den dokumenterte at tillit til samfunnet var på et bunnivå og at de positive fremtidsforventningene samtidig var halvert i forhold til for ti år siden.
I flere land i Afrika er til og med interpersonlig tillit innad i familier, i stammer og lokalsamfunn raskt synkende. Disse landene er også de landene som opplever størst grad av politisk og økonomisk fragmentering.
Tillit er fremdeles samfunnets grunnstein. Det er det et samfunn er: Forventningen om at vi ikke er hverandres fiender allerede i utgangspunktet. Det er basisen for samarbeid og samhandling. Om ikke vi stoler på folk så fungerer ingenting.
Og nå MÅ dere altså sørge for at mailen til kommentatorer ikke vises på nettsiden. Jeg vil altså ikke ha spam, vel? Det er vanvittig uproft.
Kanskje det rett oog slett suger å bo i Bærum?;=)
Problemet med liten tillit, er at vårt samfunnsystem er bygget på tillit. Kapitalisme fungerer ikke uten tillit, eller i hvert fall ikke særlig godt. Derfor er de landenen i verden hvor tilliten er lavest, også de der kapitalisme fungerer dårligst. Hvis man da skal oppretteholde kapitalismen i et samfunn der tilliten er lav, betyr det mer kontroll og overvåkning. Det er kanskje ikke det redaktøren ønsker? Jeg gjør det i hvert fall ikke.
Det er det første poenget.
Det andre poenget er at det sivilie samfunn, som kulturredaktører i Minerva tradisjonelt i hvert fall har vært opptatt av, er avhengig av tillit. Dette er jo kjernen i Putnams forskning. Det blir færre og færre som deltar i de aktivitetene som bygger og oppretteholder det sivilie samfunn.
Det er poeng nr to.
Her er en 18 min video som forklarer ganske bra forskjellen mellom konservative og liberale.
Man har spurt tusenvis av mennesker ulike spørsmål og man ser viktigheten av ingroup loyalty for konservative. Og hvorfor dette er viktig i et samfunn.
Bør sees.
http://www.ted.com/index.php/talks/jonathan_haidt_on_the_moral_mind.html
I januar 2009 løp “flerkulturell ungdom” rundt i Oslos gater og skrek “død over jødene”. Tilsvarende foregikk over resten av Europa i forbindelse med Gazakrigen. Folk som kritiserer islam stilles for retten, f.eks Geert Wilders. Dissidenter som Ayaan Hirsi Ali jages. Eller myrdes (Pim Fortuyn, Theo van Gogh).
Og noen mener at konflikt er bra?
Og at “respekt for loven” kan frikobles fra kulturforskjeller, religionsforskjeller osv?
Hvis man ikke klarer å se skriften på veggen når bokstavene er så store, så er det ikke noe håp.
Martin G. Larsen: Det er frivillig å fylle ut e-postfeltet. Hvis du ikke ønsker å publisere e-postadressen din for spammere eller andre lar du det bare stå tomt.
Problemet med artikkelen er at den forveksler tillit med enighet og harmoni. Det går an å ha tillit til noen og like fullt være fullstendig uenige med dem.
Vestlig etterretning har i løpet av de siste årene avdekket flere spektakulære terrorangrep mot Europeiske mål. Her er et kort utdrag:
Italy, March 2009: The Italian government expelled two Arabs, Mohamed Essadeck and Miri Sghaier, for endangering national security after the security services intercepted calls between the two and others in North Africa planning to blow up the Tramonti dam in Friuli. Had they carried through with the operation, the police estimate some 2,000 persons would have been killed from flooding in the villages of Meduno, Sequals, and Spilimbergo. Comment: Perhaps the most remarkable development is that Essadeck and Sghaier were merely expelled, and not locked up.
United Kingdom, August 2006. In the Heathrow airport plot, jihadists aimed to destroy as many as ten airplanes over the north Atlantic with liquid explosives. Had the scheme worked, over three thousand persons could have been murdered. (Aug.10, 2006)
Italy, November 2005: Intercepted phone conversations between three just-detained Algerian men in Brescia and Naples reveal them speaking in mid-2005 of planning a mega-terror attack on “a ship as big as the Titanic, packed with explosives” with the intent to kill “at least 10,000 people.” The three, Yamine Bouhrama, Mohamed Larbi, and Khaled Serai, are suspected of being members of the al-Qaeda-linked Algerian group, the Salafist Group for Preaching and Combat (GSPC). In conversation among themselves, they described the July 7 London transport bombings and the July 23 Sharm El-Sheikh hotel attacks as “holidays” and planned for “a bigger party.” (Nov. 18, 2005)
Hvor mange slike angrep tror man at skal lykkes før det verken er noe tillit igjen mellom kulturer eller til ordensmakten som var ment til å forhindre dette?
Den jødiske barnehagen i Oslo har installert skuddsikre vinduer. De har åpenbart skjønt at de ikke går ann å ha tillit til verken staten eller det multikulturelle. Vi andre får vel følge etter siden.
MENE MENE TEKEL PERES
“Likevel trives jeg bedre på Tøyen enn på Bekkestua. Kanskje er ikke tillit det viktigste?”
Og da vet vi en ting om deg Kristian: han har ingen unger.
Den dagen han får det, flytter han sporenstreks vestover.
For han som alle (?) andre nordmenn, har ikke tillit til hans lille Fredrik eller Susanne ville ha hatt det så kult i en klasse med bare muslimer/ikkevestlige.
Joda, konflikt kan være klargjørende det. Men det var da konflikt i Norge før. 70-tallet kokte da.
At en hvit tørr å bo i et mørkt område av byen, fordrer en ikke ubetydelig grad av tillit og fordragelighet mellom menneskene der. I mange mange deler av USA feks ville det vært svært risikabelt som hvit å bosette seg i et svart område.
Forøvrig tror jeg at tillit er lettere å sløse vekk enn å skape. En grunnleggende konservativ holdning?
“Det første er respekt for rettstaten og overholdelse av lover. Å ha tillit til lovene, rettsvesenet og politiet henger sammen med, men er samtidig noe helt annet enn, tillit til alle andre grupper i samfunnet”
Jeg er noe usikker på denne påstanden. Når jeg tenker på stabile og humane rettsstater, så er alle disse stater hvor tilliten mellom befolkningsgruppene er relativt høy.
Kan man egentlig forestille seg et samfunn hvor ulike grupper har veldig lav tillit til hverandre, vi snakker da om sterke og uttalte konflikter, samtidig som at dette samfunn har et easy going politi og domsstolsvesen?
Eller ville et slikt samfunn med sterke etniske konflikter måtte kjøre på med mer politi, mer fengsel, mer makt? Et autoritært samfunn?
Er det ikke nærliggende å tro at der folk stoler på hverandre trenger mye mindre polti enn der man skuler mistroisk på hverandre?
For folk fra mer urolige hjørner av verden, som dagens Mexico, så kan en overskrift som Tillitstyranniet fremstå som lettere arrogant og uvitende.
Mitt poeng er ikke at tillit overhodet ikke er viktig. Et samfunn uten en eller annen type grunnleggende tillit fra individer til institusjoner eller mellom grupper er ulevelig.
Men det andre ytterpunktet er like ulevelig. Et ideal om full tillit og harmoni er ikke bare totalt uoppnåelig, men heller ikke ønskelig.
Når man argumenterer for tillit blir det for til at man egentlig argumenterer for alle de ting tillit korrelerer med, som tillit til rettstaten, overholdelse av lover og deltakelse på arenaer. Poenget mitt er at dette er mål som er viktigere enn tillit. Tendensen går mot at tillit blir et slags overmål som det er viktig å innfri, og det er uheldig.
Problemet forsterkes av at tillit er et rimelig uklart ord. Betyr det å ta hensyn, ha respekt, dele synspunkter med, stole på ift å overlate makt til, eller noe annet? Det vil det nok være ulike svar på, og det gjør det ekstra vanskelig både å måle det og å ha det som mål.
I alle land til alle tider har det vært svært vanlig å takle samfunn der mange grupper eller individer mangler tillit til andre individer eller grupper. Politiske motsetninger. Verdikamper. Ungdomsopprør. Sedelighetsdebatter. Kamp mot kirken. Ny teknologi og kulturelle gruppper. Kamp mot de rike. Mistenksomhet. Og gjerne med gode grunner. Det er vi vant til, det kan vi takle. Markedsøkonomien fungerer likevel. Og det sivile samfunn blomstrer likevel (og ofte nettopp på grunn av motsetninger).
Målet kan ikke være å komme forbi det, til et samfunn der slik mistillit ikke finnes. Et slikt mål kan fort bare bli gjentakelsen av målet om tusenårsriket.
Men vi har jo nådd målet! Norge er et homogent og stabilt samfunn med få alvorlige konflikter. Hvorfor skal vi gamble med dette og skape minoriteter som etterhvert kan utfordre majoriteten?
Hva er det vi vinner som gjør at det er verdt å satse det vi har?
Vi skal visst være føre var når det gjelder klima, men ikke befolkningssammensetningen. Det er jo overveldende empiriske bevis for at et samfunn hvor flere større grupper deler område ikke fungerer like fredelig som det samfunn vi har skapt. Det fungererer kun midlertidig dersom man har en sterk mann med en stor kjepp.
Igjen. Hva er det man mener at vi vil få igjen for denne enorme innsatsen, våre barns mulighet til å leve i et fredelig samfunn?
“Målet kan ikke være å komme forbi det, til et samfunn der slik mistillit ikke finnes. Et slikt mål kan fort bare bli gjentakelsen av målet om tusenårsriket.”
Dette er en stråmann. Det er ikke snakk om en progressiv våt drøm om en idealtilstand, men en konservativ kritikk av din posisjon, Messsingset, som i realiteten er den progressive drevne drømmen om den flerkulturelle drømmetilstand. Med andre ord er det du og dine, Meisingset, som har stått for 1000-års visjonene.
I utgangspunktet er jeg litt undrende til tanken om at det kan bli for mye tillit. Det er i barndommen ens tillit til tilværelsen skapes. Vokser man opp med en følelse av utrygghet blir man et menneske med mindre tillit til tilværelsen enn om en har trygge iveratagende forhold der hjemme.
Tillit er vel et uttryk for at man har en dominerende magefølelse av at verden vil en godt. Kan det bli for mye av en sånn følelse? At verden vil en godt?
Svært små barn kan ha en fryktløs tillit til omgivelsene når de stabber bort til helt fremmede og behandler dem som gamle kjent. Men så blir de litt eldre, og da blir de mer sjenerte, som vi kaller det. Kanksje er dette ikke sjenanse, men evolusjonens måte å øke valpers ovelevelsesevne; det er ikke alle dyr i skogen som vil tassene vel. Er overdreven tillit i grunn en form for naivitet?
Det som slår en når man sammenligner nordmenn med utlendinger, er vår tillit. Min erfaring er at vi er langt mer tillitsfulle enn for eksempel russere eller arabere. Vi tror det beste om folk. Er vi i realiteten naive?
Det er paradoksalt at du Meisingset kritiserer det du kaller tillitstyranniet, når man kan se deg som en tillitstyrann selv. Du ender faktisk opp med å kritisere dine mednordmenn for å ikke ha tillit nok til det flerkulturelle prosjekt. Jeg har mistillit til ikke-vestlig innvandring, særlig muslimsk. Du logrer som en hund. Hvem er tillitstyrannen av oss? I alle år har kritikere av multikulti blitt hundset som fremmedfiendlige – i praksis fordi vi ikke er tillitsfulle nok overfor fremmede kulturer.
Er ikke verden paradoksal, dere?
Ja la oss få flere innvandrere, avvis lukkede asylmottak, ikke send hjem kriminelle, ikke innfør begrensninger på “familie”-gjenforening.
Det er jo bare fordomsfulle nordmenns feil http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=541284
Underlig at du skriver at Skirbekk er ideolog da. Han er en dyktig sosiolog, tidligere professor ved UiO, og en av de få som ikke løper med “tidsånden.” Hvorfor er man da plutselig ideolog?
Det er en interessant påstand. Norge har på en eller annen måte nådd målet. Vi er et fredelig, homogent samfunn med tillit til hverandre. En parallell kan til og med trekkes til småbarn – uskadet av sivilisering og ”utdanning – som har dyp tillit til hverandre, tuftet på kjærlighet. Vi tror det beste om andre. Kanskje er dette naivt. Tilliten kan ikke strekke seg lenger enn til det nære fellesskapet. For utenfra truer forurensningen av det harmoniske fellesskapet.
F.eks. Witoszek har i Norske naturmytologier skrevet interessant om hvordan denne myten utvikler seg bl.a. på 1800-tallet. Det som kommer utenfra truer det norske. Vi er et ”naturlig” folk som trues av det ”kulturelle” utenfra. En klassisk norsk dikotomi og myte.
Men den er i mine øyne lite konstruktiv. Den tilslører reelle spenninger og konflikter som i norsk historie har vært dramatiske og bidratt til utvikling. Videre gir den et feilaktig perpektiv i møte med det fremmede. Jeg synes – i liberal-konservativ tradisjon – at det er viktig å ivareta viljen til å lære av det andre – å ikke være tilfreds med det som er oss. Å ikke tro at vi er nådd noen endelig posisjon (noe mål). I Norge har den lærde eller den kulturelt eksotiske alltid stilt svakt. Det er uheldig.
Dessuten tilslærer det en annen viktig historisk linje i Norge, viljen til å åpne seg for det internasjonale, viljen til å utvikles, dannes og berikes. Håkon Håkonson i norrøn tid (mot det mer ”nasjonalistiske” prosjektet til f.eks. Snorre). Den hyperdannede Holberg (som vi liker på grunn av hans utdritning av arrogante Erasmus). Welhaven i romantikken (klassisisten og europeeren mot ”nasjonalisten” Wergeland).
Hvorfor går dette inn i nåtidens diskusjon om det flerkulturelle? Jo, fordi det flerkulturelle fremstilles som det blandede, forurensede, det infiserte, som liksom erstatter det egentlige, harmoniske fellesskap preget av tillit. Men den myten tror jeg ingenting på.
Jeg tror jagu Maisingset gjør seg dummere enn det han er. Sofist.
Asle treffer spikeren på hodet. Meisingsets argumentasjon er basert på en falsk dikotomi; tillit er ingen binær størrelse. Som nesten alt annet er det et spørsmål om grad, om å (gjen)finne den rette balansen. Meisingset maner frem et fiendebilde av at det skal finnes noen som er “umettelige” i sitt krav på mere tillit i samfunnet – en stråmann.
Innvandringstilhengerne møter seg selv i døra når de er så ivrige etter å understreke at også før den ikke-vestlige immigrasjonsflommen tok til på 70-tallet, så var Norge “flerkulturelt” og det fantes “reelle spenninger og konflikter” nok til å skape “utvikling”. For i så fall, hva var det å tjene på å tillate denne innvandringen? Og enda mere relevant, hva er det å tjene på å la den fortsette sin eksponensielle vekst? Har vi ikke allerede fått ut det aller meste av “nytteverdien” i å øke samfunnets “spenninger, konflikter og heterogenitet”? Gjelder ikke loven om avtagende lønnsomhet her?
Det er jo hyggelig at Meisingset trives på Tøyen. Men en sivilasjons suksess måles ikke i hvor bra samfunnet fungerer for unge, høyt utdannede, barnløse og majoritetsetniske menn, altså de suverent sterkeste. Den måles i hvor bra det fungerer for de svakeste.
Meisingset trenger ikke de gamle mytene. Det skjønner jeg godt, han har da skaffet seg en ny og helt moderne myte – den om alle stammene som møtes på valen og forbrødrer seg. (for de som husker Vakttårnets illustrasjoner av paradiset, så ligner disse til forveksling drømmen om multikulti).
Og så var det kontamineringsargumentet. Det er like uslåelig som det ligner på George Dubbajas devise om at You are either with us or with the terrorists. For, som vi vet, renhetslengselen fikk voldsomme konsekvenser den gang da på 40-tallet. Jepp, vi er nok litt brune innerst inne vi som ikke lengter etter å gjøre nasjonen til de hundre stammers fellesskap.
Jeg mener at Meisingset et al (les: de liberal-konservative) er selve produktet av en alt for tillitsfetisjistisk kultur; det forekommer ikke hans like at menneskelig historien kan vise til uendelige antall eksempler på at ulik religion, rase og etnisitet avstedkommer vold gruppene imellom. Det er regelen, faktisk.
For all del, dette er gammeldags and long gone. Menneskene har sluttet å sloss om slikt. Tilliten overvinner alt.