Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Adam og Eva ble lurt av slangen i Edens have til å spise eplet fra kunnskapens tre, og ble sporestreks kastet ut fra Paradis til livet her ute. Synet på nettopp dette epleslanget er viktig for hvorvidt en liberal religion er mulig.

Denne artikkelen ble først publisert i Minerva nummer 3/2007

Offentlig debatt om religion har en tendens til å handle om homofili eller terrorisme. Det er – om ikke direkte en synd, så i hvert fall en unnlatelsessynd. Mange viktige spørsmål som har å gjøre med religionens forhold til samfunn og til individ og til moral har druknet i medienes berettigede, men ofte lite informative, forklarende eller konstruktive angrep på konservative eller ekstreme religiøse posisjoner.

Kritikk av konservativ teologi kommer i stor grad fra leire som har lite kunnskap om og forståelse for religion. I vår har for eksempel bøkene til forfattere som Richard Dawkins (omtalt i Jan Arild Snoens artikkel i herværende utgave av Minerva) skapt debatt i norske aviser, og har pekt på religionens undertrykkende, krigerske og uvitenskapelige karakter. Bøkene tar i første rekke for seg kristendommen. Dawkins går i krass polemikk med dem som tar skapelsesberetningen bokstavelig; og religion som ikke tar tekstene bokstavlig avvises nærmest som en uærlig form for ikke-religion. Jan Arild Snoen berører dette punktet i sin artikkel: Hva blir igjen av religionens moralske autoritet hvis man velger bort det som ikke passer?

Denne artikkelen har det motsatte utgangspunktet: Snarere enn å lete etter alle de åpenbare argumenter for at kristendommen kan leses som illiberal, autoritær og anakronistisk overtro, stilles spørsmålet: Har kristendommen noe å si til liberale, sekulære mennesker idag? Kan teologi være moralsk relevant for mennesket?

Kirken: Fra moralsk autoritet til autoritær moralisme

I historisk lys er dette siste spørsmålet nesten absurd: Kirken har sett seg selv, og i stor grad blitt sett, som moralens vokter gjennom brorparten av sin totusenårige historie. Men gjennom det siste århundret har skjedd en radikal, men tilsynelatende lite analysert endring i forholdet mellom kirke, teologi og folk, kanskje spesielt i Nordvest-Europa. Og da snakker jeg ikke bare om avkristningen av land som Norge – også kristne nordmenns forhold til sin kirke og dens teologi har endret seg dramatisk. Antagelig er et flertall av de som regner seg som kristne, kritiske til kirkens teologiske grunnlag.

Det er selvfølgelig langt fra første gang kirken har blitt utsatt for kritikk. Men litt skjematisk kan man si at kirken tidligere holdt frem aksepterte moralske idealer. Den kunne få kritikk for at teologien var for streng: at idealene var uoppnåelige for vanlige mennesker. Eller den kunne få kritikk for å være skinnhellig: at kirkens egne menn i sin praksis brøt med teologien – enten det var i form av grådig korrupsjon, seksuelt misbruk av sognebarn eller bare gjennom alminnelige menneskelig livsførsel.

Idag møtes kirken oftere med en annen og langt mer fundamental kritikk: At kirken er umoralsk, ikke gjennom sitt avvik fra teologien, men nettopp i sin insistering på den. Problemet for Kirken er altså ikke at folket har glidd ut i det den oppfatter som umoral. Det har folket alltid gjort, enten det er snakk om hor, fyll, løgn, drap eller svik. Problemet for Kirken er at så mange har begynt å se på deler av kirkens lære som umoralsk. Verre enda: En slik kritikk kommer ikke bare fra ateister, men også fra mange som regner seg som kristne. Det denne liberale fløyen kritiserer, er selvfølgelig i utgangspunktet en konservativ teologi.

Så er spørsmål: Hva vil en liberal teologi være? Skjønt det finnes en markant liberal fløy i den norske kirke, får man ofte et inntrykk av at dette liberale kristne rom består i en tilbaketrekning fra teologien, eller en reduksjon av den til fraser som at ”Gud elsker alle mennesker” eller ”Jesus var glad i alle barna”. Tilsynelatende gir de altså Dawkins rett i at den liberale teologi er en samling ritualer og fjasete fraser uten et koherent religiøst syn.

Religion som forbud, forbilde eller forutsetning?

Spørsmålet om hvorvidt kristendommen kan være liberal, berører spørsmål både om hva religion er og om bibelforståelse. Slik jeg ser det, kan man litt enkelt sagt dele inn i tre hovedsyn på forholdet mellom religion og moral:

For det første kan religionen fungere som en lovreligion, som har en åpenbaret tekst som fungerer som en konkret veiviser til et moralsk liv, gjennom forbud og påbud. En slik religion må gi både generelle og spesifikke lover som får en absolutt og umiddelbar moralsk karakter. For dem som ser på Bibelen som en absolutt moralsk veiviser, består et godt moralsk liv i å forsøke å oppfylle de handlingsregler som er foreskrevet i Skriften. Tilsvarende vil brudd på Skriftens bud automatisk være umoralsk, eller synd. For at et slikt syn skal gi mening, må man forutsette at Skriftens ord virkelig er Guds ord. I en slik sammenheng blir en hver kontekstualisering av Bibelens både handling og tilblivelse en trussel mot hele trosgrunnlaget, og det blir viktig å sentralisere retten til å tolke teksten hos Kirken. Et slikt religionssyn er åpenbart vanskelig forenlig med å være liberal, fordi mennesket fratas sin moralske autonomi.

For det andre kan religionen gi moralske forbilder. For dem som har et slikt syn, er Skriften Guds åpenbarte tekst, men man erkjenner at den alltid er tolket, skrevet ned og endret av feilbarlige og kontekstualiserbare mennesker. Man vil da lese de skriftsteder som gir påbud og forbud, ikke til imitasjon, men til inspirasjon. Man vil også kunne lese kritisk, se etter selvmotsigelser, reflektere over skriftens tilblivelse gjennom mennesker med en egen agenda og formet av datidens normsett. Et slikt perspektiv vil kritisere lovetikken for et manglende helhetssyn, for eksempel under slagord som ”What would Jesus do?” I en slik kontekst må den moralske dømmekraft i siste instans finne sin kilde utenfor Bibelen, fordi vår tolkning av Bibelens moralske syn baserer seg på vår egen livserfaring. (Se for eksempel Åste Dokkas artikkel ”WWJD?” i Minerva Nr. 2 2006). En slik tilnærmingsmåte til etikk gir ikke Kirkens organer noe monopol på tolkning, og det representerer heller ikke noe stort problem at det er uenighet om både tolkning og moral blant troende.

Til en viss grad forenes disse tilnærmingsmåtene imidlertid av at de søker forbilder for moralsk adferd i Bibelen. Rett nok er det uenighet om i hvilken grad disse forbildene er tilgjengelige for oss gjennom Bibelens tekst; men det er i hvert fall til en viss grad enighet om at det finnes etiske forbilder i Bibelen, og at dette er en av tekstens, og religionens, viktigste hensikter.

Men det går an å se på kristendommen fra en helt annen innfallsvinkel. En mer radikal teologisk tilnærming ville være å avvise Bibelen som kilde til moralske dommer fullstendig, og å frata Den Hellige Skrift status som kilde til ikke bare konkrete moralske leveregler, men også til klare etiske forbilleder. En slik tilnærming til religion kan, etter mitt skjønn, ha følgende to fordeler, ikke minst fra et liberalt perspektiv: Den kan gjøre den religiøse etikk moralsk akseptabel – i hovedsak ved å avskaffe den. Og den kan gjøre religiøs refleksjon om moral relevant – i hovedsak ved å oppfordre den troende til en kontinuerlig etisk vurdering av sitt eget liv. For å forklare en slik tilsynelatende motsetning, vender jeg tilbake til verdens første epleslang.

Hvor synd var syndefallet?

For det er nettopp i en slik kontekst historien om eplet og syndefallet kan gi mening. Hvis man ser Bibelen som en konseptualisering av menneskets forhold til det guddommelige, er syndefallet det første av et par viktige poenger som presenteres. Med syndefallet går mennesket over fra en tilstand der man automatisk og slavisk følger Guds lov i Paradis, til en tilstand der man selv får kunnskap om godt og ondt. På engelsk heter det ”The fall of man”, men kunne kanskje like gjerne hete ”The rise of man” – for det er først med syndefallet den dødelige, feilbarlige, men frie menneskelige tilværelse begynner i Bibelen.

For en liberal leser er implikasjonene av epleslanget store; det er nettopp besittelsen av, og ansvaret for kunnskapen om godt og ondt som er menneskets gave, og dets straff, og som definerer mennesket og skiller det fra dyr og engler. Mennesket er dømt til og velsignet med plikten til etisk vurdering av sine egne handlinger. Og det er denne kunnskapen som gjør at Bibelen ikke kan settes foran vår egen dømmekraft som kilde til etiske forbilleder: Den som ser det frie vesen med selvstendig evne til kunnskap om godt og ondt som selve det bærende element i konseptualiseringen av mennesket, kan ikke gjemme seg bak naturlover eller Guds lover i valget av idealer. Visst kan man finne mange interessante etiske dilemmaer belyst i Bibelen, som i mange andre tekster. Og visst kan man finne inspirasjon, trøst og styrke i slike historier. Det er ingen grunn til å skylle barnet ut med badevannet. Men ansvaret for vår moral må vi bære selv.

En positiv tolkning av syndefallet er ikke helt ny – skjønt det normalt ikke har ført med seg et opprør mot Bibelen som autoritativ kilde for moraldommer. Et eksempel på en slik tolkning finnes for eksempel i det fascinerende engelske 1400-tallsdiktet ”Adam lay ybounden”, hvor man kan lese:

Ne had the apple taken been,
The apple taken been,
Ne had never our ladie,
Abeen heav’ne queen.
Blessed be the time
That apple taken was,
Therefore we moun singen.
Deo gracias!

Syndefallet knyttes her til de to andre endringene eller grunnstener i forholdet mellom mennesket og Gud: Inkarnasjonen og oppstandelsen. Tanken er at uten syndefallet, ville det heller ikke vært noe behov for frelse; Gud ville ikke blitt menneske, og ville ikke båret korsets byrde for menneskets synder. I motsetningen til et ofte pessimistisk, augustinsk inspirert syn på arvesynd og den menneskelige tilstand, feires dermed syndefallet, som en forutsetning for det guddommelige.

Det er mulig å lese inkarnasjonen og oppstandelsen som motsatser til syndefallet mer allment: Syndefallet kan sees som et bilde på menneskets ultimate ansvar for seg selv; inkarnasjonen kan sees som en erkjennelse av at det ansvaret stundom kan bli vel tungt å bære. Ideen om at Gud tar del i den menneskelige lidelseshistorie, og kjenner byrden av menneskelig feighet og feilbarlighet, er ganske unik for kristendommen. Den tar ikke bort menneskets ansvar for sin egen verden; men den antyder at det finnes en ramme rundt det menneskelige ansvar, og viser medynk med våre feil. En slik kristendom er ikke en lærebok i moral, men en trøst og en oppmuntring og et håp i mørke.

Liberal teologi eller teologisk liberalisme?

De fleste lesninger av Bibelen har selvfølgelig ikke tradisjonelt trukket konklusjonene ovenfor. Det er ingen tvil om at syndsbegrepet har stått sentralt i kristen teologi de siste 2000 årene, og vært knyttet til lydighet mot budene. Som helt uskolert innen teologi har mitt forsøk på tolkning ut i fra et liberalt ståsted selvfølgelig ualminnelig begrenset teologisk vekt. Og som Snoen påpeker i sin artikkel: Mye av Moseloven fokuserer på betydningen av til dels blind lydighet mot Gud og mot lovene. Guds pakt med Abraham er bygget på lydighet, og hengivenhet.

Abrahams religion er vanskelig forenlig med en liberal lesning. Men en annen lesning av denne opprinnelige ”pakten” kunne være å kontrastere den med ”den nye pakt” som introduseres i det nye testamentet, pakten etter inkarnasjonen. En tolkning kunne for eksempel være å se på Abrahams pakt som menneskets tilstand i en verden uten frelse; en verden hvor friheten er for tung å bære. Etter syndefloden har mennesket i Abrahams verden ingen tiltro til egen moralsk dømmekraft. Abraham finner i stedet støtte i lovene og tiltro til Herren. Sodoma og Gomorra kan sees som motsatsen – at manglende tro på egen moralitet fører til resignasjon eller nihilisme. En parallell kunne kanskje være vestlig kultur etter første og annen verdenskrig: Noen reagerte på katastrofen ved å søke nye standarder. Folkeforbundet ble skapt, og arbeidet begynte mot det som etter hvert ble til FNs menneskerettighetserklæring, som ble tolket som universelle, uforanderlige og udiskutable (lik moselovene i sin tid). Andre reagerte med og en form for opprør mot moralitet og normer, som for eksempel den delvis nihilistisk inspirerte dadaismen.

En slik tolkning av Bibelen ville selvfølgelig gå på tvers av hvordan dette ble lest den gang tekstene ble til. Det vil også gå på tvers av å se Bibelen som en historisk tekst: poenget er jo ikke at mennesket faktisk var i en annen tilstand i de omtrent 2000 årene Bibelen lar passere mellom Abraham og Jesus. Men hvis man velger å se Bibelen som flyktige bilder på forholdet mellom mennesket og det guddommelige, eller mellom mennesket og dets egen moral, kan en slik lesing være vel så god som å fastslå at religionen er en kilde til autoritær intoleranse.

Hva er så poenget, kan man kanskje spørre. Er en slik lesning av Bibelen i det hele tatt teologi, eller er det bare liberalisme i en religiøs språkdrakt? Er det noe mer enn et humanistisk livssyn? Kanskje ikke. For meg er det et spørsmål av underordnet betydning. Poenget er snarere at det for meg er det noe i en slik lesning av kristendommen som trigger noe av betydning for min moralske forståelse av verden, innenfor et liberalt verdensbilde. Derfor blir også spørsmål av typen: ”Finnes Gud? Sendte han sin sønn til jorden for å dø for våre synders skyld?” like uinteressante som spørsmål av typen: ”Har vi virkelig en fri vilje, eller styres vi ubønnhørlig av elektromagnetiske impulser som vi ikke har noen påvirkning på?” Det vil si: Man kan kanskje tenke seg at spørsmålet har et faktisk svar, skjønt å bekrefte eller avkrefte en konseptuell lesing av Bibelen eller av menneskets vesen blir neppe noen gang del av grunnfag fysikk. Men svaret spiller ingen rolle for hvordan vi lever livene våre. Og en liberal lesing av Bibelen handler om nettopp en inspirasjon til å leve et jordisk liv.

”Lydighet fremfor alt” skriver Snoen i sin artikkel som kristendommens kjerne. Da kan det være en trøst å huske at det altså begynner med det motsatte: I Herrens egen have, og mot hans direkte forbud, begår Adam og Eva det første klare lovbrudd. Og om straffen de fikk kan synes hard, så er det nettopp den vi kjenner som livet.

• Nils August Andresen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva