INTERVJU: – Ahmadinejads presidentskap er totalt mislykket, og de iranske reformkreftene er i fremgang. Men Vesten må holde seg unna, mener Yadallah Shahibzade, forsker ved Universitetet i Oslo, i intervju med Minerva.
Kan islam noen gang forenes med liberale rettigheter og demokrati? Selv om mange forbinder Iran med grove menneskerettighetsbrudd og et undertrykkende prestestyre, er Iran faktisk et av de få landene i Midtøsten hvor valgresultatene ikke er gitt på forhånd.
Dette førte til at demokratiske og moderate Seyyed Muhammad Khatami vant presidentvalget i 1997 og 2001. Samtidig var det iranske parlamentet dominert av Khatamis reformvennlige forbundsfeller. Liberale rettigheter ble styrket, og Iran så ut til å gå lysere tider i møte.
Grunnet sviktende resultater og økonomiske nedgangstider mistet reformbevegelsen folkelig støtte, og den ultra-konservative Mahmoud Ahmadinejad kom til makten i 2005.
Ahmadinejads presidentskap en fiasko
Nå har reformbevegelsen igjen en sjanse, mener Yadullah Shahibzadeh, forsker ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.Den tidligere presidenten og reformisten Mir Hossein Mousavi stiller til valg 12. juni i år, mens Khatami har trukket sitt kandidatur for at reformbevegelsen skal kunne forenes bak én kandidat.
Med den erfaringen de reformvennlige har nå, kan de finne nye måter å motstå press fra de konservative.
– Hvordan vil du beskrive situasjonen for den politiske opposisjonen i Iran?
– Den iranske opposisjonen kan være vanskelig å definere. Men hvis vi med opposisjon mener de reformvennlige kreftene, da kan jeg si at situasjonen har forandret seg siden tapet de led ved forrige presidentvalg. Jeg tror reformkreftene er i fremgang, og at de er i en bedre situasjon enn ved det forrige valget.
– Det parlamentet og presidenten foretar seg kan underkjennes av Irans øverste leder, Ayatollah Khamenei og det av ham kontrollerte Vokterrådet. Svært mange av de reformvennliges lovforslag og reformer ble forhindret i perioden 1997 til 2005. Iranere som hadde stemt på reformkandidatene, ble desillusjonerte, og reformbevegelsen led nederlag ved både president- og parlamentsvalg. Hvorfor er de reformvennlige i en bedre situasjon nå?
– Ahmadinejads presidentskap kan nærmest beskrives som totalt mislykket. Han skulle forbedre de økonomiske forholdene i Iran, men han har ikke klart å innfri. Dette på tross av at det har vært svært høye oljepriser. Det sies at Iran per i dag nesten ikke har penger til overs. Alt er borte.
– Hva har forandret seg siden sist?Hvilke muligheter har Mousavi overfor Khamenei og Vokterrådet?
– Mousavis argument for å stille som kandidat er at Iran er i den verste situasjonen landet har vært i siden revolusjonen i 1979. Reformkreftene mener at Ahmadinejad må bort uansett hvem han erstattes med. Ahmadinejad har forårsaket så mye ødeleggelse.
– Har reformkreftene noen mulighet til å demokratisere Iran?
– De konservative mente at de kunne bedre de økonomiske forholdene gjennom Ahmadinejad, men det har ikke skjedd. Hvis reformvennlige krefter får aktiv støtte i folket, er det faktisk ikke så mye de konservative kan gjøre. Men reformistene trenger mer støtte enn bare en stemme, de vil aktivisere folket. Khatami turde ikke aktivisere folket til fulle da han satt som president forrige gang, han var redd for kaos.
– Tør de å organisere folkemengdene denne gangen? Hva er det som gjør at reformistene ikke er redd for kaos lenger?
– Argumentet er enkelt: De trenger og vil ha støtte til sitt program.
– Da de reformvennlige hadde makten forrige gang, ble det voldsomme studentdemonstrasjoner i protest mot måten de konservative forhindret reformistene fra å demokratisere landet. Men Khatami ba studentbevegelsen holde seg i ro?
– Det var ikke en stor sak for folk flest. Khatami ble gjenvalgt to år senere med flere stemmer. Det som er interessant med Khatami var hvordan han unngikk voldelig konflikt. I mange land ser man at det oppstår konflikt mellom to leire under en politisk prosess, det blir til en voldelig konflikt. Khatami klarte å unngå voldelige konfrontasjoner, han klarte å holde landet i ro. På tross av at de reformvennlige måtte gi seg innimellom. Men jeg tror at med den erfaringen de reformvennlige har nå, kan de finne nye måter å motstå press fra de konservative.
Iransk islamisme er helt ulik annen islamisme. Den var ikke basert på sharia, men på et rettferdig samfunn.
Mot en samlet opposisjon?
– Khatami har trukket sitt kandidatur for at en splittet reformbevegelse skal kunne forene seg bak Mousavi. Samtidig annonserer den andre reformkandidaten, Mehdi Karroubi, at han ikke vil trekke seg. Blir det en sterk, samlet reformbevegelse?
– Khatami er et symbol og en velformulert talsmann for reformbevegelsen i Iran. Han er en karismatisk offentlig skikkelse, som kan appellere til folk med ulik sosial og kulturell bakgrunn. Mousavi mangler slike egenskaper. Likevel: Khatami og de fleste representantene fra reformbevegelsen har en felles historie med Mousavi fra 80-tallet. I 80-tallets Iran var det støtte til statsminister Mousavi som delte Irans parlament og presteskap i to. Det vi kjenner som reformvennlige krefter i dag er de tidlige pro-Mousavi kreftene.
– Vil reformbevegelsen klare å forenes bak Mousavi?
– For å samle en sterk reformbevegelse trenger Mousavi først og fremst støtte fra de samme politiske partiene og organisasjonene som har støttet Khatami. For tiden er det ingen av disse som har gitt signaler som kan tolkes som støtte til den ene eller den andre kandidaten. Vi må vente til slutten av april for å få vite hvem disse partiene og organisasjonene støtter, Mousavi elller Karoubi.[i]
– Men det finnes også en annen betingelse for en sterk reformbevegelse: at det iranske folk faktisk deltar i valget. For dersom det blir lav valgdeltakelse, betyr det at de reformvennlige ikke får nok støtte.
Post-islamismen er en kritikk av den totalitære islamismen. Den aksepterer at demokratiske verdier er det eneste som kan styre et hvilket som helst land.
Kritikk av den totalitære islamismen
– Du har skrevet doktorgrad om den iranske post-islamismen. Hva er post-islamisme?
– For meg er post-islamisme en fortsettelse av den iranske islamismen. Iransk islamisme er helt ulik annen islamisme. Den var i utgangspunktet basert på en slags sosialisme, og var inkluderende. Den var ikke basert på sharia, men på et rettferdig samfunn. Men å basere en ideologi på et rettferdig samfunn er ikke nok. Den iranske islamismen ble koblet til totalitære strømninger. Senere forstod man at et fullstendig rettferdig samfunn ikke kan skapes av mennesker, et slikt forsøk må bli totalitært. Post-islamismen er en kritikk av den totalitære islamismen. Den aksepterer at demokratiske verdier er det eneste som kan styre et hvilket som helst land.
– Det ser ut som de intellektuelle strømningene i Iran på mange måter skiller seg fra resten av Midtøsten. Hvorfor det?
– I Iran var det en rivalisering mellom sosialistiske ideer og ikke-sosialistiske ideer. Det største iranske partiet noensinne er det sosialistiske partiet Tudeh. Iranske muslimer mente at sosialismen egentlig var iboende i Islam, men at den måtte “gjennopplives” eller “gjenoppdages”. Ali Shariati er vel den mest innflytelsesrike teoretikeren her. Han mente at islamsk ideologi kunne inkludere alle som kjemper for frihet og rettferdighet, uansett om de var kristne, sekulære eller troende. Det var en inkluderende islamisme, og målet var å skape et klasseløst samfunn. Shariati tenkte aldri at sharia skulle dominere eller styre slike samfunn.
Vesten som tilskuer
– Hvordan forholder iranerne seg til at deres egen president er såpass mislikt i Vesten?
– Iranerne mener at Ahmadinejad skaper unødvendige provokasjoner og blander seg inn i ting han ikke har noe med. For eksempel har Ahmadinejad ingenting med Holocaust å gjøre.
– Hvordan skal omverdenen forholde seg til Iran? Hva kan Vesten gjøre for å styrke de iranske reformistene?
– Vesten må ikke blande seg, kun observere. Iran er i en spesiell situasjon. Vi snakker om et land som for mer enn ett hundre år siden skapte sin egen konstitusjon, og et land med en demokratisk bevegelse som førte til nasjonaliseringen av den iranske oljen. Videre snakker vi om kanskje den mest moderne revolusjonen, vi snakker om den mest vitale intellektuelle bevegelsen og den mest vitale kvinnebevegelsen i Midtøsten. Det er viktig å huske på at iranerne skapte disse historiske hendelsene kun ved hjelp av seg selv. Ingen ga dem noen konstitusjon, de skrev den selv. De hadde sin egen demokratiske prosess som ble ødelagt av vestlige makter, de hadde en revolusjon som ble angrepet av nabolandet støttet av Vesten. Og de hadde en reformbevegelse som fikk merkelappen “ondskapens akse”. Det beste Vesten kan gjøre, er å holde seg unna Irans utvikling.
- Celine Schiøtt (f. 1980) har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo.
Yadallah Shahibzadeh:
-Kom til Norge fra Iran i 1988.
-Hovedfag i europeisk idéhistorie.
-Doktorgradsavhandlingen From Totalism to Perspectivism: An Intellectual History of Iranian Islamism From Shariati to the Advent of Khatami handlet om det intellektuelle grunnlaget for den iranske reformbevegelsen.
[i]Situasjonen har forandret seg nå, Mousavi har nå fått full støtte fra de partier og organisasjoner som opprinnelig støttet Khatami
Jeg regner med at Shahibzadeh vet mye mer enn meg om dette temaet, men jeg ble litt overrasket over dette sitatet “Iransk islamisme er helt ulik annen islamisme. Den var ikke basert på sharia, men på et rettferdig samfunn”. Slik jeg har forstått er det dette [rettferdig samfunn] som er dypest sett motiverer alle islamistbevegelser og at sharia for dem er en nødvendig forutsetning, fordi siden gud er uenelig rettferdig må hans lov (sti/vei) også være det. Videre har de vel også det til felles at analyseenheten er “samfunnet” snarere enn liberalismens individ og homo economicus.
Det er i alle fall slik jeg tolket Alastair Crooke.