KOMMENTAR. Et nærmere blikk på utviklingen i det muslimske verden kan gi grunn til forsiktig optimisme.
– Vi har valgt fargen gult i valgkampen, en tydelig og markant farge, derfor har vi stor tro på et godt resultat, fortalte en valgkampmedarbeider foran det indonesiske valget tidlig i april.
Når verdens tredje største demokrati går til valgurnene er det fargerikt, kaotisk og til tider uoversiktelig. Men Indonesias demokrati spirer, og ti år etter den autoritære herskeren Suhartos fall virker det folkestyret relativt stabilt.
Indonesia er ikke bare verdens tredje største demokrati, det er også den staten i verden med den største muslimske befolkningen – over 200 millioner mennesker. Ved valget ble President Yudhoyonos Demokratiske Parti valgvinner, mens islamistiske partier (både moderate og mer ytterliggående) fikk redusert oppslutningen fra 39 prosent til 29,5 prosent. En tilsvarende utvikling så vi i et langt mindre stabilt land, hvis eneste fellestrekk med Indonesia er troen på Allah. Ved valget til Iraks nasjonalforsamling var det al-Maliki og de relativt sekulære partiene som fikk økt støtte, mens de religiøse partiene oppslutning falt.
Man skal selvfølgelig være varsom med å tolke enkeltresultater inn i en større sammenheng, særlig fordi tallenes tale langt fra er klar. På den ene siden tyder mye på at ytterliggående radikale islamister har lav oppslutning i befolkningen. En nylig meningsmåling tatt opp i Egypt, Pakistan, Indonesia, Tyrkia, Jordan, de palestinske områdene, Azerbaijan og Nigeria illustrerer poenget. I så å si samtlige land sier mer enn syv av ti at de er motstandere av angrep på amerikanske sivile. “Bombings and assassinations that are carried out to achieve political or religious goals” avvises som “not justified at all” av store flertall på mellom 67 og 89 prosent. På den andre siden er utviklingen ikke entydig, og i Indonesia er det faktisk litt flere som er tilbøyelige til å støtte slike aksjoner enn for noen år siden. En rimelig tolkning er at det finnes en gruppe mennesker som støtter islamistiske ekstremister, men som samtidig kan stemme også på mer sekulære partier.
Det finnes altså mer enn nok malurt å helle i begeret for den som måtte ønske. Støtten til den politiske agendaen som fremmes av islamistiske organisasjoner er like stor som tidligere, og motstanden mot amerikansk militært nærvær i muslimske land er massiv. Store flertall støtter også angrep på amerikanske militære styrker. Kanskje enda mer deprimerende, oppfatningen av grupper som al Qaeda beskrives av Worldpublicopinion.com som “kompleks”, “blandet” og “lunken”. En lunken holdning til terrorister er kanskje bedre enn massiv, folkelig støtte, men allikevel ikke spesielt oppløftende.
Bak de aggregerte meningsmålingstallene som peker i både positiv og negativ retning, foregår det allikevel en utvikling som kan gi grunn til forsiktig optimisme.
Journalisten og forfatteren Robin Wright hevder at det foregår en ”stille revolusjon” i den muslimske verden. Han beskriver møtet med en ung, egyptisk kvinne, Dalia Ziada. Som 8-åring ble hun omskåret, men snarere enn å bøye hodet og videreføre skikken til neste generasjon som de fleste andre, valgte hun å slåss tilbake. I dag er Ziada menneskerettsforkjemper, oppfordrer til sivil ulydighet og har Martin Luther King Jr som forbilde. Men hun går også med hijab. På bloggen sin skriver hun at målet er å ”glede Allah med alt jeg gjør i dette livet.”
Wright hevder den muslimske verden, særlig den arabiske, gjennomgår en utvikling som er markant forskjellig fra den islamistiske vekkelsen på 70-tallet, ekstremismens vekst på 80-tallet og fremveksten av islamistiske partier på 90-tallet. Han hevder en ny generasjon muslimske aktivister forsøker å ta tilbake sin religion etter at den ble kapret av ekstremister, en utvikling som kulminerte i de blodige angrepene 11. September 2001. De er lei av ekstremistene, men likeså kritiske til det de ser som Vestlig hykleri og dobbeltmoral, de står støtt plantet i muslimsk tro, men avviser radikal islamisme og ønsker å åpne seg mot verden snarere enn å lukke seg inne. Den stille revolusjonen forener ønsket om gradvis reform med en moderat, religiøs konservatisme, men vil samtidig skille mellom moské og stat.
Det er et viktig bakteppe også for den norske debatten. Som Shabana Rehman skriver i Aftenposten i dag: ”Bare på en generasjon har jeg sett at det går an å forandre gamle tradisjoner.” Det betyr ikke at alle utfordringer viskes vekk eller at kulturutfordringene fordufter, men det antyder en annen utviklingsbane enn den blant andre Steinar Lem har skissert. Og med et slikt utgangspunkt blir det kanskje litt mindre skummelt at Norge får flere 4. generasjons nordmenn med muslimsk tro i fremtiden. I det minste nyanseres debatten, og antagelsen om at utviklingen er dømt til å gå til helvete får mindre kraft.
- Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er redaktør i Minerva.
Ingressfoto: “Tomb of Muhammad in Madinah, Saudi Arabia“, av Wikipedia-bruker Paki90.
_grave.jpg){kind=link}
Joda, jødehatet var ikke helt borte på tredvetallet, men Tyskland og Frankrike var to ganske ulike land. Det blir dog ofte påstått at jødene var uvanlig godt integrert i Tyskland før nazismen vokste frem. Det samme kan man vel også si om integrerte minoriteter i de vestlige landene? Det stemmer at kinesere overalt, vietnamesere i Norge, muslimer og østasiater i USA også videre er godt integrert og skaper få problemer som sådan. Allikevel er folk bevisst på at de hvite og disse gruppene ikke er akkurat de samme, og det er også en utstrakt skepsis mot jøder i USA, selv om man ikke er preget av jødehat som sådan. Mitt poeng er at dette hatet kan blusse opp igjen!
Jeg er jo i stor grad tilhenger av at mennesker i stor grad er styrt i biologi. Jeg mener at når folk er trygge og det er gode tider, så kan man fortrenge flere av sine mer negative dyriske sider. Det som er problemet er at når man føler seg presset i dårlige tider eller andre kriser, så kommer ens mer dyriske sider tilbake. Vanligvis kan mennesker vise tegn på edelhet og vilje til å hjelpe de svake. Leser man om Estonia lykken derimot, så hører man om folk som trampet hverandre ned mens de flyktet mot livbåtene. Det jeg frykter er at uansett hvor lenge man har gode tider og velintegrert innvandring, så raskt de dårlige tidene kommer, så er fortsatt forskjellene i kultur og hudfarge der, og de blir igjen et grunnlag for konflikt!
Det er heller ikke slik at alt løses bare vi får innvandrerne i jobb heller. Faktisk, så kan det å få innvandrerne til å lykkes ting til å bli enda værre over tid. Ser man på historien, så ser man at mange av de værste forbrytelsene mot andre etniske grupper ikke har blitt foretatt mot fattige grupper som ikke jobber, men mot vellykkete grupper som har gjort det bedre enn majoriteten! Dette så man med jødene, armenerne og kineserne i mange øst og sørasiatiske land. Bedre vil det ikke bli om visse minoriteter i stor grad støtter bestemte politiske bevegelser heller.
Det er også et problem med bruken av arbeid som innvandring. I USA har man nemlig hatt en historie av å slå ned arbeiderprotester, noe som fører til mindre konflikter i arbeidslivet der. I Europa derimot, er det en mulighet for at en større yrkesdeltakelse blant problem minoriteter kan øke konfliktene heller enn å minke dem, ved at konflikten mellom hvite og muslimer ikke bare gjelder kultur men også forholdet arbeider og arbeidsgiver. Det skal også nevnes at hardarbeidende fattige innvandrere også har blitt uglesett fordi de presser ned lønninger og “tar jobber”. Dette har man tilogmed sett i USA, hvor de “innfødte” helt siden irene kom har møtt nye grupper med en viss skepsis.
Mitt budskap er rett og slett at det multikulturelle samfunn er en luksus som kun vil fungere i gode tider, men som kan bli et helvete i dårlige tider.
“I praksis kommer det nå store innvandringsgrupper på jakt etter et bedre liv uten at de nødvendigvis har tenkt gjennom europeiske verdier.” – Ayaan Hirsi Ali
Hvordan vil de så reagere i møte med vestens verdier? En betydelig andel av dem vil trolig bli mer muslimske enn de noensinne var før. Kanskje det kun varer i 3-4 generasjoner. Inntil muslimene i kraft av sin befolkningsandel(trolig største gruppe) er trygge nok til å anlegge et mer avslappet forhold til sin kulturelle bakgrunn. Denne perioden vil likevel innebære en betydelig utfordring for de øvrige innbyggerne i landet.
Utviklingen i den muslimske verden kan forøvrig tolkes på ulikt vis: “[D]et som opprinnelig var en moderat religion full av hybrider og lokale varianter, [er] nå i ferd med å råtne og bli noe globalt og veldig sterktsom i langt større grad enn før er i pakt med skriftene.” – Aatish Taseer, Klassekampen 28.03.09
Selv om dette skulle stemme, så betyr vel ikke det automatisk at faren er over her i Europa? Det man så under utvandringen til Amerika, var jo at ganske mange av de mest konservative fra Norge flyttet til Amerika, som en slags reaksjon mot forandringer her hjemme. Er det ikke en fare for at de mest radikale føler seg mer trygge i ghettoer i Europa enn de gjør i sine hjemland når hjemlandene blir mer liberale?
Man har jo også faren for at etniske konflikter kan blusse opp igjen på kort varsel. Dette ser vi både i Jugoslavia på nittitallet og Tyskland i mellomkrigstiden. Hat og konflikter man trodde var over blusset opp igjen i løpet av noen få år.
Jeg må faktisk innrømme at jeg blir redd når jeg leser innlegg av de mest innvandringsliberale på disse sidene. Det å legge ned velferdsstaten vil nok ikke liberalistene klare, men det å omgjøre Europa til et multikulturelt helvete og i værste fall gjøre så vi lider samme skjebne som armenerne er de i samspill med sosialistene fult kapable til!
Jeg liker ikke språk som “faren er over” for det impliserer en slags deterministisk holdning hvor utfallet slik det ser ut i dag, må bli dårlig. Men, nei, det betyr ikke at utfordringene blir borte, som jeg også skriver. Men det kan bety at debatten utvikler seg, og at islam også går gjennom faser og utvikling – og det er positivt.
for øvrig burde du ta lærdom av PK Foss: Aldri bruk eksempler fra 30-tallet. Det er vel en smule unøyaktig å si at jødehatet “blusset opp igjen” på 30-tallet? Det var ikke så mange år siden Dreyfuss-saken, og mistenkeliggjøringen av jøder ble aldri borte.
Jeg må også si jeg stusser litt over bruker av begreper som “multikulturelt helvete”. Mener du virkelig at Europa er i ferd med å bli et nytt Balkan? Jeg mener det er temmelig urealistisk. De potensielle konfliktene vi står overfor dreier seg mye mer om gjengdannelser, lukkede parallellsamfunn, manglende deltagelse i yrkeslivet og gammeldagse, patriarkalske tradisjoner som (dessverre) kanskje vil ta 2-3 generasjoner å bli kvitt. Men fra her jeg står tyder ikke noe på at alt går til helvete. Faktisk fungerer deler av integreringen ganske bra (f. eks. tar flere og flere 1. generasjons nordmenn høyere utdannelse), mens andre deler er elendig.(som at svært mange nyankomne ikke kommer seg i jobb, bla fordi vi ikke stiller krav). Andre av problemene vi står overfor, som internasjonale kriminelle miljøer som står bak dopsalg og menneskesmugling, er svært alvorlige, men tross alt ingen opptakt til borgerkrig.
“Jeg må også si jeg stusser litt over bruker av begreper som “multikulturelt helvete”. Mener du virkelig at Europa er i ferd med å bli et nytt Balkan?”
Det kan være nyttig å lese denne tråden hos Desiforum for danne seg et bilde av det:
http://www.desi.no/forum/forum_posts.asp?TID=1944&PN=1
Det mest relevante spørsmålet man bør stille seg i denne sammenheng er hvor store forskjeller tror man samfunnet kan leve med før det faller fra hverandre?
På forsiden av Aftenposten i dag står det at Taliban nå er kun 10 mil utenfor Islamabad. Den Pakistanske statsmakten har snart ikke lenger ressursene til å holde islamistene unna. Det gjør at risikoen for kollaps i Pakistan og vestlig militærintervensjon for å sikre at landets atomvåpen ikke faller i gale hender er et rimelig sannsynelig scenario i løpet av 2-3 år.
Hvordan tror man demonstrasjonene på Karl Johan vil fortone seg dersom norske soldater skal være i Pakistan og skyte på pakistanere?
Og hva tror man det vil gjøre med tillitsforholdet mellom nordmenn og minioritetene?
Må arrestere deg på en liten detalj her, Torbjørn. Det var lokalvalg i Irak. Valg til nasj.forsamling kommer i desember i år.
Mvh
http://aktuelt.vgb.no/
Aksel: Å sabotere Pakistans atomvåpnene er neppe noen umulig sak hvis man bare veit hvor de er hen. Og det tenker jeg USA har rimelig god kontroll på. Så at Pakistan får atomvåpen er nok ganske usannsynlig, men faren for en storkonflikt der er overhengende. Khalid Mahmood mener at Pakistanere flest nå begynner å forstå hva som venter dem og at de begynner å ta til motmæle mot utviklingen. Han er normalt ikke til å stole på i mine øyne, men det kan være han har noe for seg her.
Så til selve artikkelen: “an hevder en ny generasjon muslimske aktivister forsøker å ta tilbake sin religion etter at den ble kapret av ekstremister, en utvikling som kulminerte i de blodige angrepene 11. September 2001.”
Dette er bare latterlig. Alle som kjenner et minimum om islam veit at Muhammed var en warlord. Der starter det og vi kunne bare ønske at det stoppet der også, men hans såkalte åpenbaringer ble brukt for å kontrollere samfunnet hans.. fyre opp hæren hans.. og ikke minst: oppheve seg selv! I 97% av sahih al-bukhari hadithene er jihad omtalt i voldelig ordelag og ikke som en indre kamp slik muslimer ynder å fremstille jihad.
Så på hvilket grunnlag kan man argumentere for at islam er fredelig? Det er ikke hold for dette under noen omstendigheter. Det finnes noen vers som kan tolkes dithen, men når man veit hvilke prinsipper (naskh) som legges til grunn for tolkning av koranen både i sunni og shia islam, så er det hevet over enhver tvil at islam er en krigsdoktrine. Dette har da også muslimske lærde generelt tatt ad notam og grunnleggeren av hanafi-lovskolen, Abu Hanifa an-Nu‘man, innførte begrepet dar al-harb og dar al-islam som ivrig predikeres blant dagens imamer. Til de uinvidde: dar = hus, harb = krig og islam er selvforklarende… Sett de sammen selv, og få et lite kuldegys på ryggen. Det minner veldig mye om Tysklands “lebensraum”, bare at islam følger Muhammeds ordre: “I’ve been ordered to fight the unbelievers until everybody testifies that there’s no God but Allah and Muhammed is his messenger”.
Noen som kan argumentere for at islam er fred??