Obamas 100 første dager ved makten har vært preget av stabssjef Rahm Emanuels råd om å ”ikke la en krise gå til spille”. Obama har lagt frem en meget ambisiøs innenrikspolitikk, men overlater regningen til andre.
Amerikansk presse – ja verdenspressen for den del, er full av analyser av Obamas første 100 dager. Media elsker slike milepæler, selv om de er helt tilfeldige, og selv om det er for tidlig å ha noen informert vurdering av Obamas virke som president. Jeg har likevel ikke kunnet motstå fristelsen til å oppfylle VGs ønske om min analyse av dette, og en kortere versjon av denne artikkelen er derfor trykket i dagens avis.
Los Angeles Times publiserte sin analyse allerede for ti dager siden, og kom dermed alle i forkjøpet. Kommentatoren hadde tatt seg tid til å se hva han skrev på samme tidspunkt i George W. Bushs presidentperiode, og fant at han hadde trukket frem at Bush preket et forsonende budskap, og at administrajonen var forbløffende profesjonell. LA Times skulle snart komme til å mene helt andre ting om Bush-administrasjonen.
Obamas 100 første dager ved makten har vært preget av stabssjef Rahm Emanuels råd om å ”ikke la en krise gå til spille”: Det er i slike krisetider USA nå gjennomlever at det er mulig å starte store omlegginger, selv om man nettopp på grunn av krisen egentlig ikke har pengene til det.
Budsjettsprekk
De meget kostbare kortsiktige tiltakene for å snu økonomien er derfor blitt supplert med langsiktige forslag som særlig endrer energi- og helsepolitikken. Obamas forslag til statsbudsjett inneholder en plan for en kraftig utvidelse av den offentlige helsedekningen, og et kvotehandelssystem for klimagasser. Men Obama har likevel ikke kommet så langt som dette kan tyde på. Disse reformene skal ikke tre i kraft før i 2011 og 2012, og innen da er det mange hindringer som må ryddes unna.
Helsereformen har som ambisjon å skaffe alle amerikanere dekning. Den er dyr, men likevel langt fra fullfinansiert. Den kommer på toppen av andre utgiftsøkninger som gjør at budsjettunderskuddene, også etter den økonomiske krisen er over, vil være rekordhøye. Selv under relativt optimistiske forutsetninger blir underskuddet nesten 5 prosent av BNP ved slutten av Obamas eventuelle andre periode, og jevnt stigende. Obamas økonomiske politikk henger rett og slett ikke sammen.
Kvotehandelssystemet møter motstand
Obama sliter dessuten med å få flertall i Kongressen for flere av de skatteskjerpelsene han faktisk har foreslått, mens den samme Kongressen ble på mandag enig om å ikke videreføre Obamas lettelser i trygdeavgiften etter 2010. Dermed er kvotehandelssystemet for klimagasser også i trøbbel. Denne lettelsen skulle nettopp kompensere folk flest for de økningene i energiprisene som kvotehandelssystemet vil gi. For at kvotehandelssystemet skal bli til virkelighet må det sannsynligvis til en kraftig uthuling som reduserer statens inntekter kraftig. Presset for å dele ut en mengde gratiskvoter er stort. Mange demokrater vil også redusere ambisjonsnivået eller i det minste skyve målsettingene ut i tid.
Obama har så langt tillit fra et flertall i det amerikanske folket. Drøye 60 prosent av amerikanerne synes han gjør en god jobb. Det er noe mindre enn da han tok over, og omtrent på linje med andre presidenter på dette tidspunktet i embetsgjerningen. Obamas snublet med flere utnevnelser, mest alvorlig til helseministerposten, men slikt blir glemt.
Det viktigste er nok at det kan se ut som om finanssektoren nå er stabilisert, og at tiltakene satt i verk både på tampen av Bushs periode og under Obama begynner å virke etter hensikten. I hvert fall er det budskapet fra aksjemarkedene, i den grad disse har noe med virkeligheten å gjøre.
Høyresiden er redd for at Obama vil bruke statens makt til en for direkte styring av finansinstitusjonene, men Obama har på den annen side avvist permanent statlig overtakelse, og debatten fremover vil gjelde hva slags reguleringer sektoren skal underlegges. På den annen side er Obamas redningsaksjon for bilindustrien relativt upopulær, og det er fremdeles uklart i hvilken form Chrysler overlever etter en eventuell overtakelse fra Fiat.
Republikanernes blokkeringsmuligheter borte
I går fikk Obama en jubileumsgave da senator Arlen Specter meldte overgang til demokratene. I løpet av forsommeren vil rettsprosessen etter valget i Minnesota endelig være ferdig, og da har demokratene de 60 stemmene i Senatet som de trenger for å unngå filibustertaktikk. Obamas evne til å få gjennom sine saker vil dermed øke betydelig.
På den annen side kan ikke lenger han og demokratene skylde på republikanernes blokkeringsvirksomhet. Den moderate opposisjonen i det demokratiske partiet, som er organisert i en såkalt Blue Dog-gruppe i Representantenes Hus med mer enn 50 medlemmer, og en tilsvarende litt løsere gruppe på 15 senatorer organisert rundt Evan Bayh, kan komme til å spille en mer sentral rolle fremover. Og det er lite trolig at Specter vil skifte standpunkt i særlig mange viktige saker.
Dynamikken i forholdet mellom Obama og Senatet vil endres. Fra å forhandle primært for å få noen få republikanere til å skifte side, må Obama nå forhandle med en mektig moderat fraksjon i eget parti.
Tegn til liv for republikanerne
Den amerikanske valgkampen starter straks det forrige valget er over. Det regjerende partiet er svært sensitivt for tilbakeslag, og dersom folket murrer i mellomliggende valg, kommer det fort en kursjustering. Republikanerne kan allerede notere seg for en betydelig fremgang når folk blir spurt hvilket parti de vil stemme på, særlig blant uavhengige velgere. På den annen side er det færre som kaller seg republikanere, så partiet er avhengig av sin økende oppslutning blant uavhengige velgere.
Allerede i november er det guvernørvalg i Virginia og New Jersey, og begge steder har republikanerne en god mulighet til å vinne tilbake makten. Skjer det, kan Obama komme til å legge flere av sine ambisiøse forslag på hylla og sette kursen mot sentrum, slik Clinton måtte i 1994. Men trolig vil han håpe på at økonomien snart vokser igjen og at det gir gode resultater i Kongressvalget i 2010. I dag kom anslaget for veksten i 1. kvartal 2009, og tallene var vesentlig dårligere enn forventet – minus 6.1 prosent på årsbasis. Snuoperasjonen kan ta lang tid.
Foreløpig legges skyldes for den økonomiske krisen på Bush-administrasjon og bankene. På et eller annet tidspunkt vil dette endre seg. Amerikanerne er blitt betydelig mer optimistiske om fremtiden etter at Obama tok over. Obama må håpe at den økonomiske veksten blir tydelig, mest konkret ved at arbeidsledigheten går ned igjen, før folket mister tålmodigheten.
Frihandelslinjen holder – enn så lenge
Obamas skepsis til frihandel i valgkampen testes nå av den økonomiske krisen. Var den et valgkamputspill for å tekkes egen venstrefløy, eller vil han presses av de proteksjonistiske krefter som økonomiske problemer alltid mobiliserer til faktisk å beskytte amerikansk industri på en måte som tenner en handelskrig? Resultatene så langt er blandet, men det ser ut til at frihandelssiden, som besetter alle økonomiske nøkkelstillinger i Obamas administrasjon, har overtaket. Men det vil bare vare dersom verdensøkonomien viser tegn til bedring innen året er ute.
Ny tone – mindre substansielle endringer i utenrikspolitikken
Obama har varslet en ny tone i utenrikspolitikken. Selv om den økonomiske politikken har dominert dagsordenen har han fulgt opp, blant annet med en forsiktig oppmykning av de økonomiske restriksjonene rettet mot Cuba, ved smilende håndhilsing på Venezuelas Hugo Chavez og lykkeønskninger til Irans ledere og folk i anledning nasjonaldagen. Tidligere presidenter hadde nøyd seg med å lykkeønske folket, og amerikansk høyreside kritiserer Obama for det den ser som svakhet overfor fienden.
Inntrykket av en ny politikk underbygges også av prinsippavgjørelsen om å legge ned fangeleiren Guantanamo innen årets utgang, selv det ikke er avklart hvordan dette konkret skal gjøres. Obama driver skittentøyvask etter Bush-administrasjonens bruk av omstridte forhørsteknikker, som Obama og mange med ham klassifiserer som tortur. Presidenten ser imidlertid ut til å avvise rettsforfølgelse av Bush-administrasjonen.
Afghanistan, Irak, Pakistan er Obamas nå
Obama er likevel ingen utenrikspolitisk pusekatt. Det ble vi nylig minnet om da han nylig autoriserte den vellykkede militære redningsaksjonen for den kidnappede sjøkapteinen utenfor Somalia. Krigen i Afghanistan skal trappes opp, og antall soldater økes med mer enn en halvpart i løpet av sommeren. Afghanistan er Obamas krig – han må vinne den, selv om Obamas egen politiske base på venstresiden blir mer og mer skeptisk.
Situasjonen i Irak er ustabil, og bombeaksjonene ser ut til å øke i styrke igjen. Krigen i Irak var Bushs krig, men dersom fremgangen på slutten av forgjengerens periode reverseres under Obama, vil det skade ham. Hillary Clinton har nylig kommet med sterk kritikk av regimet i Pakistan og dets evne til å stoppe Talibans fremgang der. Obama kan snart måtte forholde seg til enten at islamistene får kontroll med Pakistans atomvåpen eller et militærkupp.
Intet nytt fra Palestina-fronten
I Palestina-konflikten kompliseres nye initiativer av valget av Netanyahus regjering. Jimmy Carters sikkerhetspolitiske rådgiver Zbigniew Brzezinski sier at dersom Obama ikke snart setter dagsorden her, kommer Netanyahu til å gjøre det. Mest lovende er forsøkene på å få til en fredsavtale med Syria, men den rosenrøde forestillingen som mange, blant annet den norske regjeringen har hatt, om at valget av Obama skulle føre til en radikalt annerledes politikk i denne konflikten var aldri realistisk. Det ble bekreftet da USA boikottet Durban II-konferansen og dermed slapp å høre Ahjmadinejad skjelle ut Israel og USA.
Fokus i Midt-Østen er allerede på vei bort fra denne ”evige” konflikten til den mer akutte opptrappingen mellom Iran og dets terroristklienter Hamas og Hizbollah og ledende sunni-nasjoner som Egypt og Saudi-Arabia. Dersom Israel bomber atomanlegg i Iran, vil mange araberland applaudere i det stille. I Kongressen, også blant demokrater, er det økende utålmodighet og presset for en hardere linje mot Iran bygger seg opp.
Obama håper nok at de utenrikspolitiske krisene ikke blir altfor akutte før den hjemlige krisen er overstått, men noen problemer, særlig Irans atomvåpenprogram, kan ikke vente.
