Vi har lenge visst at u-hjelpen ikke hjelper land ut av fattigdom. Men kanskje har det heller aldri vært hensikten.
Bloggens tittil er hentet fra en norsk offentlig utredning, som i 1991 tok for seg forskjellige poilitikkområder der politikerne insisterte på å bruke penger på formål som de visste ikke kastet noe av seg. Bistandsmidler var ett eksempel på store utgifter som ikke hadde ført til noen påviselige resultater.
At u-hjelp, i form av statlig bistand til underutviklede land, ikke har ført til de ønskede resultater, har vært kjent lenge før den offentlige utredningen slo dette fast i 1991, og mange har påpekt det senere. Men det maktapparat som er bygd opp i Norge rundt denne virksomheten, det sørpolitiske system som professor Terje Tvedt kaller det, lar seg ikke affisere av noe så uvesentlig som at pengene er sløst bort. Det sørpolitiske system har kanskje tatt hensyn til kritikken på den måte at bistanspolitikkens slagord stadig er endret, men virkeligheten er lite endret og resultatene forblir like mistrøstige. Den vekst man håpet på er uteblitt. Det man er stolt av er at innsatsen stadig er økt. Norge kan fremstå som en humanitær stormakt.
Den betydningsfullle innvending mot den tradisjonelle u-hjelp er imidlertid ikke at den har kostet oss noen kroner, men at det dessverre er all grunn til å mene at den har skadet de land vi har støttet. Det er én hovedgrunn til det: U-hjelpen har politisert det økonomiske liv i de fattige mottakerland. Den har gitt makt til politikere som ikke har hatt sitt lands ve og vel i tankene. Deres fremste politiske anliggende har vært å få makt og å beholde makten. U-hjelpen har gjort dette mulig for dem. U-hjelpen har dekket til at de politiske ledere i mottakerlandene har drevet vanstyre.
Det var for oss som lenge har hevdet dette oppmuntrende å høre at en afrikansk økonom, Dambisa Moyo hevde det samme på norsk fjernsyn for noen dager siden.Hun stilte det meget berettigede spørsmål: Hvordan var Norge blitt velstående? Hun kunne like gjerne ha stilt det enda bredere spørsmål: Hva er vekstens kilder? Og svaret er, det vet alle som tenker seg om, at politikerne gradvis erkjente at deres oppgave var å sørge for lov og orden og forutsigelige rettsregler. Det var ikke u-hjelp som fikk Norge.i gang. Det var at ble skapt en rettsstat som ga folk flest muligheter til å utfolde seg.
Latterlig, sa Erik Solheim, og avfeide Dambisa Moyos argumenter. Selv er jeg av den samme statsråd blitt beskyldt for å spre myter. Den slags retorikk synes å være hans måte å utøve makt på. Hans statssekretær var noe mildere overfor Dambisa Moyo. Han påpekte at vår bistand måtte betraktes et lite puff for å skyve utviklingen i mottakerlandene i riktig retning. Men dessverre – det holder ikke. Vår bistand er kanskje ikke mer enn et puff, men et puff i gal retning. Bistanden gjør det mulig for makthaverne i de vanstyrte land å ytterligere utsette nødvendige konstitusjonelle reformer. De vet hva som må til å sikre vekst og gradvis velstand for folk flest, men for dem er ikke det avgjørende. Det er viktigere for dem å beholde makten og berike seg selv og sine støttespillere. Derfor ønsker de u-hjelp. Den gjør det lettere for dem å holde seg ved makten.
Heldigvis går utviklingen i riktig retning. Stadig flere tidligere fattige land er kommet inn i en vekstprosess. Det avgjørende politiske tiltak for å få til dette er, som Dambisa Moyo sier, at politikken er lagt om med sikte på å gi folk de riktige incentiver. U-hjelp har ikke spilt noen rolle for den vekst som faktisk har funnet sted. Det som er av betydning er at politikerne i de fattige land pålegger seg selv de maktbegrensninger som følger av å etablere en rettsstat.
- Egil Bakke (f. 1927) er tidligere konkurransedirektør.
Viktig debatt Egil Bakke vil dra opp her. Bistandsmafiaens makt og metoder må frem i lyset. Dessverre er det kun et parti i Norge som har guts nok til å ta tak i bistanden, nemlig FrP. La oss håpe at i hvert fall Høyre også kan gripe tak i den saken.